Hvordan forholde seg når den nærmeste er ustabil/deprimert?Vennesland?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Kjæresten min har bestemt seg for å ta tak i alle vonde, ubearbeidede ting fra fortiden. Og det er en del av dem.

I tillegg har han og jeg hatt en del tøffe tak, og har såret hverandre mye. Jeg har visst såret ham mer enn han har sagt, men nå har dette kommet frem. Men vi vil fortsette.

Grunnet alt dette har han nå kommet seg til psykolog.To ganger i uken går han dit.

MEN jeg føler ikke jeg har en kjærste lenger. Han vil ikke jobbe nå, og holder seg for seg selv stort sett.Han ser på tv, men orker ikke ha på lyd. Meg savner han, men vil ikke se meg på en måeds tid. han trenger fred og tid til å jobbe med seg selv på egenhånd sier han. Også mener han at jeg er den somhar all skyld for vonde ting mellom oss tidligere. Han innrømmer enklete feil, men klarer ikke si unskyld(som før).

Han forteller meg ti ganger daglig hvor langt nede han er, og hvis jeg er trist, så "overhører" han det.

Han vil helst kommunisere pr sms.

Han er svært deppa, og ser noen dager håp, andre dager er alt pyton. han føler det "er så mye".

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han er jo en helt annen perosn omtrent. han sier selv han er deprimert, men det går så til de grader utover meg.

Blir det feil av meg å sende ham et brev om hva jeg syns om dette? Blir det krevende? jeg vet han har lite å gi nå.

Alt jeg vet er at han elsker meg og at han satser på meg.

Jeg elsker ham og, og vi har kommet oss gjennom mye. Gir ikke opp nå.

Men hvor mye skal jeg tåle av dette? jeg har en kjærste, men samtidig føler jeg meg alene?

Jeg savner den glade, herlige gutten jeg er vant med...nå er han helt selvsentrert og nede.

Hvor lenge pleier en depresjon å vare?

Hvordan forholde meg til dette?

Blir det galt å "si i fra"?

Håper på råd. Takk.

[Gjest 5barnsmor]

kjære deg

Jeg kjenner godt igjen væremåten til kjæresten din, jeg var nemlig tildels slik mot min mann, og det var en tøff tid.....

Det som skjer når man slutter å fortrenge fortiden er at alt grumset kommer til overflaten samtidig. Man trenger litt tid på å sortere avfallet på en måte. Du kan sammenligne det med at søppelbilen har glemt å tømme søppel en tid og da samler det seg opp, når man så skal kvitte seg med det må det sorteres før man kan kaste det - skjønte du noe av det???

Det er vanlig å bli egoistisk i denne perioden, det er ikke det at man ikke legger merke til at den andre er trist f.eks, man har bare ikke overskudd til å "gjøre noe med det". Jeg hadde en periode hvor ingenting min mann gjorde var riktig, hvis han holdt rundt meg for å trøste så var det galt - og hvis han ikke holdt rundt meg så var det galt deg også!!! Hvor lang tid det tar er individuelt for den enkeltes situasjon. Jeg brukte Fontex antidepressivmedisin samtidig som jeg jobbet meg gjennom de tingene som plaget meg, jeg gikk ikke til psykolog og følte meg omtrent helt bra etter ca 1 år. Det kommer vel an på hvor mye han sliter med også. Du kunne ikke tatt et par timer hos psykologen hans du da - som pårørende, slik at du får snakket om de tingene som er vanskelig for deg?? Du kan jo skrive et brev til din kjære hvor du forklarer at du er fryktelig glad i ham, at du vil hjelpe men at det sliter på deg når du føler deg usikker på hans følelser for deg. Eventuelle tidligere episoder ville jeg ikke tatt opp til vurdering om skyld i en periode som denne. Vennen din har mere nok å jobbe akkurat nå, det er også viktig at du ikke stiller for mye krav akkurat nå. Man er på en måte inhabil når man er deprimert, ikke i stand til å se ting objektivt på samme måte som før. Trøsten er at det kommer ut et menneske som er sterkere enn før, en som har lært mye om det indre, og ofte blir man mere sympatisk og opptatt av andres velbefinnende....ikke gi opp riktig enda hvis du virkelig vil satse på ham, men vær ærlig om at du har det vanskelig også slik at han ikke føler at du svikter. Det er en stor tillit han viser deg når han forteller deg om sine vanskelige ting...

lykke til fra en som har vært der og er styrket både i sinn og ekteskap...

klem fra

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Som regel er det aldri feil å si fra om noe som gjør vondt eller plager en, eller som gjør en urolig og redd. Når din kjæreste nå er syk og deprimert, trenger han omsorg og støtte. Du må vise hensyn. Samtidig har du ansvar og rett til å ta vare på deg selv midt oppe i dette. Jeg vil råde deg til å kontakte hans psykolog og be om en time som nærmeste pårørende. Fra psykologen kan du forhåpentligvis få vite noe mer om din kjærestes plager og muligheter for den nærmeste fremtid. Psykologen har taushetsplikt, men det er mye å snakke om for deg selv som også psykologen vil kunne ha nytte av i sin behandling videre.

Ikke alle psykologer er like villige til å gjøre noe annet enn individual-behandling. Men gjør en henvendelse og fortell hva du ønsker svar på. Hvordan skal du forholde deg til kjæresten nå?

[Gjest (ikke undertegnet)]

kjære deg

Jeg kjenner godt igjen væremåten til kjæresten din, jeg var nemlig tildels slik mot min mann, og det var en tøff tid.....

Det som skjer når man slutter å fortrenge fortiden er at alt grumset kommer til overflaten samtidig. Man trenger litt tid på å sortere avfallet på en måte. Du kan sammenligne det med at søppelbilen har glemt å tømme søppel en tid og da samler det seg opp, når man så skal kvitte seg med det må det sorteres før man kan kaste det - skjønte du noe av det???

Det er vanlig å bli egoistisk i denne perioden, det er ikke det at man ikke legger merke til at den andre er trist f.eks, man har bare ikke overskudd til å "gjøre noe med det". Jeg hadde en periode hvor ingenting min mann gjorde var riktig, hvis han holdt rundt meg for å trøste så var det galt - og hvis han ikke holdt rundt meg så var det galt deg også!!! Hvor lang tid det tar er individuelt for den enkeltes situasjon. Jeg brukte Fontex antidepressivmedisin samtidig som jeg jobbet meg gjennom de tingene som plaget meg, jeg gikk ikke til psykolog og følte meg omtrent helt bra etter ca 1 år. Det kommer vel an på hvor mye han sliter med også. Du kunne ikke tatt et par timer hos psykologen hans du da - som pårørende, slik at du får snakket om de tingene som er vanskelig for deg?? Du kan jo skrive et brev til din kjære hvor du forklarer at du er fryktelig glad i ham, at du vil hjelpe men at det sliter på deg når du føler deg usikker på hans følelser for deg. Eventuelle tidligere episoder ville jeg ikke tatt opp til vurdering om skyld i en periode som denne. Vennen din har mere nok å jobbe akkurat nå, det er også viktig at du ikke stiller for mye krav akkurat nå. Man er på en måte inhabil når man er deprimert, ikke i stand til å se ting objektivt på samme måte som før. Trøsten er at det kommer ut et menneske som er sterkere enn før, en som har lært mye om det indre, og ofte blir man mere sympatisk og opptatt av andres velbefinnende....ikke gi opp riktig enda hvis du virkelig vil satse på ham, men vær ærlig om at du har det vanskelig også slik at han ikke føler at du svikter. Det er en stor tillit han viser deg når han forteller deg om sine vanskelige ting...

lykke til fra en som har vært der og er styrket både i sinn og ekteskap...

klem fra

Kjære deg!

jeg sitter med tårer i øynene over å ha lest det du skriver. Måten du definerer det på, det at når man slutter å fortrenge kommer alt til overflaten på en gang,- det er også hva min kjæreste sier. Det oppleves visst slik.

Takk for at innlegg som ga meg håp.

Min kjæreste og meg ønsker satse på hverandre, derfor gir jeg ikke opp.

Han har vært så ustabil/ned i over to mnd'er nå, og han ber meg instandig om å holde ut.

Jeg ser små, små fremskritt hele tiden, men det går sent.

I helgen sa jeg til ham at jeg ikke orker denne kommunikasjonen pr tekstmeldinger, og det forsto han. Vi har nå avtalt å snakkes to ganger i uka, til faste tider. det tror jeg er lurt.

I tilegg har han nå sagt til meg, ved et par anledninger, at han er lei seg for at dette sliter på meg, men han er nødt til å gjennom det.

Det "hjalp" litt at han innså hva dette gjør med meg også.

Han går ikke på antidepressiva,men får god hjelp hos psykologen.

jeg tror, som du sier, at jeg nå ikke må kreve for mye. Men det er så vondt å se kjæresten min være så annerledes enn før.Så selvsentrert, og det er så uvanlig for ham... :-(

Jeg har vurdert å kontakte hans psykolog, men det er ikke så enkelt å skulle få en time med ham, da min kjære og meg bor fire timer fra hverandre.

Hvordan var det for deg å oppleve at alt det vonde kom til overflaten samtidig? Klarte du etterhvert å sortere det? Hvordan var det for mannen din? Har du i ettertid sett at du gjorde ham vondt, og at han led under det? slik er det ihvertfall for meg - jeg lider under at kjæresten nå jobber med seg selv...

Takk for at du forteller meg du har kommet styrket ut av det ,både med deg selv og i forholdet. Jeg har veldig tro på oss, og skal ikke gi opp,.Det er bare så innmari vondt å stå midt i det, som nå....