Vennesland -laaaangt ,men viktig !

[Gjest Løvetannbarnet]

Hei Vennesland.

Jeg vet at dette innlegget er veldig langt og rotete men , det betyr veldig mye for meg...

Jeg har nå vært sammen med min mann i 10,5 år. Vi har vært gift i 3 av dem.Vi hadde et veldig bra forhold før ,men selvsagt så har vi hatt våre utblåsninger i diverse krangler vi også....Vi bor idyllisk til ute på landet.

Hver søndag pleide vi å kjøre til byen og kjøre go-cart. Det ble som en tradisjon....Der traff jeg unge ,blonde Lars....

Vi fant tonen fra første sekund ,vi falt for hverandre med en gang....

Han var lys og blåøyd ,høy og slank og hadde et frekkt glimt i øynene ,og vi blikk-flørtet nok en del ja....

Da vi kjørte hjem den dagen tenkte jeg mye på Lars.

Det skulle gå mange måneder før jeg så han igjen....Han var konkuranse kjører ,så han var jo innom Go-Cart banen ofte ,og endelig en søndag så dukket han opp mens vi var der!!!! Jeg fikk mobil nummeret hans ,og neste dag ringte jeg til han.....I ukene som fulgte ble det mange lange samtaler!!!!

Kort fortalt så endte det med at jeg gjorde mitt livs største tabbe......Jeg flyttet !!! Jeg lot min mann få den daglige omsorgen for ungene ,for han var jo tross alt en bedre far ,enn jeg var mor....

Jeg bodde hos ei venninne og typen hennes. Hver dag kom Lars oppom . Vet du hva vi gjorde ?...Vi spillte KORT !!!!!!!!!!!!!!!!! Det var liksom som om hele piffen var borte nå som vi hadde fått hverandre...Jeg begynte å angre....

Jeg hadde hele tiden god kontakt med min mann og ungene . En kveld rett før julen 98 ringte min mann til meg....han hadde fått telefon fra lærerinnen til guttungen vår. Hun hadde bedt ungene om å skrive opp hva de ønsket seg til jul. De andre ungene hadde skrevet opp lego ,play station ,biler ,dukker og sånne ting.....Vår sønn hadde bare skrevet en setning: JEG VIL BLI DØ ! Han var da 8 år gammel....

Jeg knakk sammen i telefonen ,og ba min mann om å komme og hente meg. Han hentet meg en time senere....

Vel ,jeg tilbragte noen herlige dager sammen med min mann og ungene. Det var deilig å ligge i de "rette" armene igjen. Men jeg måtte jo tilbake til byen ,jeg gikk på kurs der ,og kunne ikke være vekke for lenge....

Før min mann kjørte meg tilbake til byen så hendte det noe jeg alltid kommer til å huske.....Min datter så på meg ,med tårer i øynene og så sa hun:"Mamma...Kan du ikke komme hjem og bo med oss igjen ? Jeg savner deg så masse......" Jeg kjempet (kjemper) med tårene og husker ikke hva jeg svarte for no`....

I allefall...Etter 3 måneder gjorde jeg det slutt med Lars . Han var nok ikke moden til et voksent forhold...jeg var nesten 27 ,og han var 17 !!!!!!!!!!!!!!!! (Jaddah jeg er dum i hue som TRODDE at DET kunne fungere....*ler*)

Min mann hadde hele tiden ssagt at dørene alltid ville stå åpne for meg ,så jeg flyttet hjem igjen til min elskede familie.

Jeg visste jo at vi nok måtte jobbe med forholdet vårt nå ,for det måtte jo være utrolig vanskelig for min mann og stole på meg etter dette....

I en måned var alt bare heeeelt topp !!!! Vi levde helt som normalt....Jeg begynte å se på oss som et normalt par igjen. Det jeg ikke visste var at min mann så på oss som "fucking good friends"....

Han dro til Bergen med noen Harley Davidson kompiser.....guttetur....Jeg lå hjemme og savnet han noe helt fryktelig. Jeg fikk ikke til å sove uten han ,så da klokka var 4 om morningen sendte jeg han en tekstmelding: "Savner deg så sårt at jeg ikke klarer å sove.Gleder meg til du kommer hjem igjen.Glad i deg"......*ler tørrt og bittert* På samme tid sto han med tunga nedi halsen på ei annen dame...."Siren" :-(

Han kom hjem fra Bergen om søndagen ,og så ut som den berømte katten som hadde slikket i seg all fløten.....Jeg kollapset ! Jeg trodde jo vi var et par igjen ,jeg trodde vi hadde funnet tilbake til hverandre !!!!

Dette var vel i begynnelsen på februar 1999 tror jeg. Jeg hadde levd på en rosa sky etter jeg flyttet hjem til min mann og ungene igjen ,og nå føltes det som om jeg raste strake veien ned til helvete :-(

Jeg har bestandig slitt med en voldsom sjalusi ,så dette gjorde fryktelig vondt inni meg....jeg ville dø ,for første gang ville jeg bare gi opp alt !!!

Jeg drakk meg dritings og hoppet i elva . Skjønner ikke helt hvordan jeg hadde tenkt å ta livet av meg på DEN måten ,for elva var jo selvsagt IIIIIIIISKALD i februar !!!! Jeg sto på land igjen omtrent før jeg rakk å bli våt i håret !!! Edru ble jeg også av "dukkerten"

Tenk å hoppe i elva i februar dah.....*DUSTEHUE*

Senere den dagen begynte jeg å hallusinere. Jeg snakket (og kranglet) høyt med Gud .Min mann ble sint/redd (?) tror jeg ,og ringte legevakta. Legen kom raskt ,og jeg fikk panikk og løp inn på badet og låste døren. Lenge prøvde min mann og legen å lokke meg ut ,men jeg nektet......Leger har visst ikke lov til å bryte opp dører ,så legen ringte til lensmannen i bygda. De kom ( 2 stykker) i up bil ,og da kom jeg ut frivillig mot et løfte om at de ikke skulle TA PÅ MEG ! Min mann puttet meg inn i UP bilen ,og ble med han også. De kjørte meg til psykiatrisk avdeling på sykehuset.

Jeg bannet og burte hele veien..... Min mann lovet meg at han ikke skulle kontakte hun Siren som han hadde rota med i Bergen dersom jeg tok i mot hjelpen på psykiatrisk.

Dette var mitt første møte med psykiatrisk avdeling ,og jeg trodde at det bare var mordere og voldtekts forbrytere som havnet der....Så lite jeg visste på den tiden!!!! *tørr latter*

Jeg motsatte meg alt !!!! Jeg skulle slett ikke snakke med noen !!!!! Jeg skulle slett ikke sove i DEn senga !!!! Jeg skulle slett ikke ta de ekle sovetablettene !!!! Og ikke tale om at jeg våget å være der uten Alf !!!! Det var jo HAN som hadde fått meg inn dit ,så fikk han da jammen bli og passe på meg kan vite !!!!! (Selv om jeg hatet han pga dette med Siren på det tidspunktet.)

Jeg slåss for livet mot fire stukker av personalet ,min mann prøvde å roe meg ned ,og Mamma sto og kjeftet ! Det var lille jeg mot alle sammen. Lille meg mot hele verden følte jeg....

Da de truet med å gi meg sovemedisin med sprøyte bestemmte jeg meg for å late som om jeg tok tabletten de strevde med å putte i meg.....Mens kampem pågikk tenkte jeg at jeg skulle hoppe ut av vinduet så snart de var gått ut fra rommet. Avdelingen lå i første etasje ,så DET skulle gå fint....trodde jeg......

Jeg lot som om jeg motvillig svelget alle tablettene ,og la meg pent i sengen .Min mann fikk bli på rommet en stund mens de andre gikk ut. Da jeg latet som jeg hadde sovnet ,gikk han også....Så tittet en psykepleir innom for å sjekke at jeg sov. zzzZZzzzz................zzzZZZzzzzzzz..............zzzzzzZZzzzzzz.......*ler*

Hørte hun psykepleieren si til de andre som sto på gangen at:" Nå sover hun søtt til i morgen."

HAH !!!! LIKSOM !!!!! I det jeg hørte skrittene forsvinne bortover gangen spratt jeg ut av sengen ,og rett bort til vinduene.....*skulle UT*

Og HELVETE så sinna jeg ble da jeg fant ut at det ikke gikk an å åpne vinduene !!!!!!!!! Hrmpf.....Følte meg lurt av alt og alle !!! MØKKAPLASS azzå !!!!

Men ,men....Jeg skulle vaffal IKKE sove slik som de trodde jeg gjorde...

Det var sånn radio-ting på veggen ,så den stillte jeg inn på P4 ,for der er det jo mye bra musikk om natta....jeg skrudde opp lyden og danset og sang så det joooomte !!!! Alt for at jeg IKKE skulle sovne i DEN senga !

I 05.30 tiden på morningen var jeg imidlertid så utslitt etter alle strabasene det siste døgnet ,at jeg måtte sove enten jeg ville eller ikke....Rommet hadde eget bad og toalett ,så jeg dro med meg dyne og pute inn dit og la meg på gulvet.

Heldigvis så slapp jeg ut etter 3-4 dager....Tror de var ganske glade for å være kvitt meg ! *ler*

Døren ppå rommet "mitt" har fremdeles et stort kutt i seg etter en stol som jeg kastet etter en av psykepleierne der !!!! *lol*

Min mann hadde jo lovet meg at han ikke skulle kontakte Siren etter dette . Men jeg sjekket mobilen hans og så at HUN hadde ringt til han mens jeg var innlagt. Hun hadde bare ringt en gang sa han.

jeg satte jo veldig pris på at han lovet meg å ikke kontakte henne . MEN: Hvordan hidre at hun tok kontakt med HAN dah ???? jeg er en svært utspekulert person, som har lært mye av se på såpeserier på tv !!!

Jeg skulle jammen redde ekteskapet mitt ,og sørge for at denne Siren holdt seg unna min mann !!!!!!!!! hrmpf....

En natt våknet jeg av at jeg måtte på do.Jeg gikk inn i stua ,og fant mobil nummeret hennes på en liten gul lapp i lommeboka til min mann. Så tok jeg min mann`s mobil telefon og sendte melding til Siren med den. Jeg skrev:"Hei Siren. Vi hadde det gøy i Bergen ,men jeg skulle ikke ha rotet med deg. Jeg elsker min kone ,og vi har flyttet sammen igjen. vennligst ikke ring meg mer. Hilsen *****."

De neste dagen var jeg liiiiivredd for at hun skulle ringe allikevel . tenk om hun kanskje ringte og skjellte han ut eller noe !!!! Da hadde han nok raskt skjønt hvem som hadde sendt meldingen ja....

Ennå vet ikke min mann at jeg gjorde dette .Han må aldri få vite hvorfor hun aldri ringte igjen.....Jeg lever på en løgn!

Etter denne hendelsen klarte jeg aldri å stole på han. Hver gang han er ute lurer jeg på hva han driver på med.Spesielt når han er med disse Harley Davidson kompisene sine som han var med til Bergen.

Jeg vet at de ikke liker meg i det hele tatt (og det er gjennsidig dah....) Jeg vet at de vil backe han opp hvis han treffer ei bra dame når han er ute med dem.For dem spiller det ingen rolle at vi har to barn som trenger oss begge to ,for dem spiller ikke vårt bryllupsløfte noen verdens ting......De vet ikke engang at han har lovet meg at vi skal prøve å redde ekteskapet vårt. De ville bare synes at det var morsom om han hadde noen bak min rygg.....

I November 1999 var jeg så vidt begynt å stole på min mann igjen ,men hver gang jeg prøver skjer det noe som river meg i stykker igjen....Hør bare her:

Jeg satt og snakket med ei venninne på ICQ`en ,og plutselig plopper det opp en melding fra ei som kaller seg "Linda".....Samtalen vår ble slik som dette:

Linda - hei :-)

meg - Eh...Hei, hvem er du ?

Linda - Er vel heller jeg som bør spørre DEG om det vel ?

meg - Uhm....Kjenner jeg deg da ?

Linda - Du svarte på min annonnse :-)

meg - Din annonse ??? Nah....tror du tar feil....

Linda - nei ,det var da dette ICQ nummeret som ble oppgitt i svaret...

meg - Eh...men hvor var den annonsen hen dah ? (jeg begynte å bli litt urolig på dette tidspunktet)

Linda - På Lek sine kontakt sider.....

Etter dette husker jeg ikke så mye ,bortsett fra at hun skrøt av at hun jobbet som erotisk danserinne(les stripper)

Tror ingen kan forstå hvor stort dette sjokket var for meg !!! Min mann hadde gått bak ryggen min og PLANLAGT å være utro med denne lille ludderet !!!! *striiigråter*

Endte opp med at jeg og min mann hadde en forrykende krangel den kvelden. Jeg kuttet meg opp så jeg hadde et sikk-sakk mønster på hele innsiden av underarmen min. Det gikk som det måtte gå.....Inn på psyk ! ikke på avd ,men på et psykiatrisk sykehus denne gangen.....Jeg var raaaaasende ! hvorfor i helsike skulle JEG sperres inne når det var min mann som var den store drittsekken ????

Jeg gjorde EN stor feil da jeg ble innlagt denne gangen. Jeg la problemene fra meg hjemme ......Og satset på å se oppholdet som en ferie. Dermed fornektet jeg alle problemene mine . Blåste dem vekk.....Det er veldig lett å slippe ut fra psyk ,hvis man bare klarer å overbevise personalet om at alt er helt fint.....Ble utskrevet etter ei uke.

Min mann tok også enda en gang kontakt med dette lek-ludderet ....Da var det fordi han hadde sendt henne 100 kroner for en privat strippefilm ,som han ikke hadde fått i posten.....

Selv om han visste at jeg hadde holdt på å ta livet av meg første gang han kontaktet henne ,så MÅTTE han altså gjøre det igjen !!! Og det bare pga en skarve 100 lapp !!! Er ikke livet mitt mer verd enn det ?? 100 kroner....

Jeg har et sterkt behov for nærhet . Jeg er den typen menneske som TRENGER å vite at noen er glad i meg. Jeg TRENGER en armkrok. Jeg TRENGER en klem i ny og ne. Jeg TRENGER å høre noen si "jeg er glad i deg....."

Men.....Vil jeg noen gang kunne stole på en mann igjen ? På en måte vet jeg at jeg fortjener dette helvete jeg lever i. Det var da tross alt JEG som gikk først ! Nå får jeg bare ta min straff.....til døden skiller oss.....

Så til spørsmålet: Tror du , Solveig Vennesland ,at dette ekteskapet kan reddes ? Vi fungerer jo fint som en familie ,men ,kan kjærligheten (hvis den finnes) overleve noe sånt som dette ?

jeg er veldig takknemmelig for svar....

[Gjest modern]

Hei Løvatannbarnet

Jeg regner med av det du har fortalt at du har hatt en tung oppvekst. derav underskriften.

Det er kanskje derfor du har store problemer. Jeg tror det viktigste nå er å få deg selv på beina igjen. Ta kontakt med allmennlege for henvisning til psykolog. Jeg tror du trenger noen utenforstående til å rydde opp i tankene dine.

Jeg ville ha spurt meg selv; hvorfor var jeg utro med denne go chart mannen i utgangspunktet. Kannskje du ikke fikk ut av ekteskapet det du ønsket deg. kankje var ikke mannen din flink til å ta vare på deg, eller kanskje du ikke var motagelig. For å finne ut av dette trenger du hjelp.

Jeg synest mannen din opptrer utenksomt, er han umoden?

Lykke til

Klem fra

[Gjest Løvetannbarnet]

Hei Løvatannbarnet

Jeg regner med av det du har fortalt at du har hatt en tung oppvekst. derav underskriften.

Det er kanskje derfor du har store problemer. Jeg tror det viktigste nå er å få deg selv på beina igjen. Ta kontakt med allmennlege for henvisning til psykolog. Jeg tror du trenger noen utenforstående til å rydde opp i tankene dine.

Jeg ville ha spurt meg selv; hvorfor var jeg utro med denne go chart mannen i utgangspunktet. Kannskje du ikke fikk ut av ekteskapet det du ønsket deg. kankje var ikke mannen din flink til å ta vare på deg, eller kanskje du ikke var motagelig. For å finne ut av dette trenger du hjelp.

Jeg synest mannen din opptrer utenksomt, er han umoden?

Lykke til

Klem fra

Ja oppveksten min vond ,men også god. Jeg kunne ikke fortelle alt her for da hadde det blitt 30kb og det er jo temmelig langt !!! Jeg går til psykiater en gang i mnd ,men jeg føler det er utrolig vanskelig å snakke med han fordi han er mann.

Hvorfor jeg var "utro" med Lars har jeg spurt meg selv om mange ganger. Jeg var aldri fysisk utro før seprasjonen. Jeg har angret hver eneste dag ,og jeg har hatet meg selv så mye for det at jeg har kuttet meg titt og ofte. Fremdeles hater jeg meg selv for det jeg gjorde ,men jeg har klart å trappe ned kuttingen.

*klem*

[hewa]

Hvordan går det med barna midt opp i dette helvete dere har gående hjemme?

Det var det første som slo meg!

[Gjest Løvetannbarnet]

Hvordan går det med barna midt opp i dette helvete dere har gående hjemme?

Det var det første som slo meg!

Ehm...tror du har misforstått litt. Vi har ikke noe helvete hjemme. Det er nå to år siden jeg traff Lars. Jeg og min mann er kjempegode venner ,og som familie fungerer vi fint som bare det. Det viktigste for oss begge er at ungene har det bra ,og tross alt så trives vi godt ilag ,selv om følelsene mangler fra hans side.Vi lever helt normalt :-))

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære Løvetannbarn!

Takk for et langt brev med mye trist og leit innhold. Det gjør inntrykk å lese historien din, om vonde opplevelser, svik og innleggelser. Samtidig forteller du om det sterke behovet du har for trygghet og nærhet fra han du skulle ønske du kunne stole på.

Det er vanskelig å svare på spørsmålet ditt, om ekteskapet vil vare, bare på grunnlag av et brev. Du vet det er så mange nyanser i et parforhold som ikke kommer frem gjennom et brev. Og det er alltid to parter og to bidragsytere til at ting blir som de blir i et samliv.

Men, slik jeg forstår saken, tror jeg dere må gjøre noe aktivt for å finne tilbake til hverandre. Ytre sett kan det høres det ut som om dere fungerer greit, med barn,hus osv. Men den manglende tilliten mellom dere, og jakten på evt. sidesprang hos hverandre, vil nok ødelegge for fremtiden deres.

Jeg tror ikke det er nok at bare du alene vil jobbe med forholdet for å finne tilbake til følelsesmessig nærhet og trygghet. Det må dere begge ville. Vil dere det, kan parterapi være en mulighet for dere.

Dere kan kontakte familiekontorer og privatpraktiserende terapeuter for parsamtaler.

Dersom mannen din ikke vil være med på å snakke om parforholdet, vil jeg råde deg til å få hjelp for din egen del. Du trenger hjelp og støtte til avklaring av din vanskelige samlivssituasjon.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medsinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.