Håpløst forelsket i eksen.

[Keito]

For å gå rett på sak:

Jeg traff ei jente i Juni i 2001 som jeg ble veldig forelsket i. Hun var 20 år og jeg var 26 år. Hun var vel den som ble forelsket først i.o.m. at jeg var litt mer reservert med tanke på at hun hadde en datter på litt over et år og det var slutt med barnefaren for bare en mnd. siden.

Vel vel, vi ble sammen etter en liten stund og jeg ble mer og mer forelsket og det ble hun også. Hun gjorde alt hun kunne for at datteren hennes og jeg skulle komme overens også.

La det være nevnt at jeg hadde INGEN erfaring med barn på dette tidspunkt.

Jeg ble sjarmert i senk av dette vesle nurket og ble etter hvert vanvittig glad i henne. Det syntes moren var helt topp og var storfornøyd.

Datteren hennes vekte følelser i meg jeg aldri hadde hatt før og trodde jeg aldri kom til å få.

Det gikk VELDIG fort med oss...

Vi flyttet sammen etter bare tre mnd. og fikk felles økonomi og handlet inn felles møbler og alt av husholdningsartikler alt etter hvem som hadde penger.

Det gikk veldig bra. Vi elsket hverandre og det ble sagt flere ganger for dag.

Personlig synes jeg at setningen "jeg elsker deg" er noen veldig sterke ord som ikke skal sies uten at du mener det, og det mente hun også.

Det gikk bra helt fram til Påske i år.

Uten noen form for forvarsel en morgen da jeg skulle på jobb sa hun at jeg skulle komme bort i sofaen og sette meg sammen med henne.

Hun hadde noe hun måtte fortelle meg...

Hun hadde ingen følelser for meg lenger, selv om hun dagen før og hver dag før det hadde sagt at hun elsket meg.

Jeg fikk sjokk og alt falt i grus for meg.

Hun sa at jeg ikke behøvde å flytte ut med en gang og at vi kunne prøve å se om det kunne ordne seg, men hun trodde ikke at det kom til å gjøre det.

Jeg ble i leiligheten to netter til før jeg flyttet ut. Jeg orket ikke lenger.

Fem dager etterpå rotet hun med en fyr på fest. Det var et gedigent slag i trynet.

De er sammen nå... Han er ti år eldre enn henne og har en datter på fire år.

Så lite verdt var jeg for henne.

Det verste er at jeg fortsatt er like forelsket i henne nå. Tre mnd etter bruddet.

Skal det ingen ende ta??? Jeg er villig til å ta henne tilbake igjen. Er det normalt?

Hun sa at det ikke var noe galt med meg. Hun sa at jeg var for snill og rolig, men det var jo det hun var ute etter.

Barnefaren var på fest hver Fredag og Lørdag, og det var det som var årsaken til det bruddet.

Nå ville hun ha en som var rolig og tok ansvar.

Det gjorde jo jeg.

Jeg savner min stedatter noe helt forferdelig.

Jeg våkner nettene av at det er stille.

Jeg savner å våkne morgenen av at hun kommer krypende oppi sengen til meg og legger seg inntil meg for å sove videre.

Jeg savner alt ved henne.

Jeg blir kvalm av å tenke på at nå ligger der noen andre der jeg lå.

Som er ny stefar for henne.

Kan hun bare ha fått panikk og være blind nå? Er der en sjanse for at hun kan ombestemme seg og komme tilbake?

Jeg føler meg som en evig ungkar og har mistet all interesse for andre damer enn henne. Det er kun hun jeg vil ha.

Hun vil nesten ikke snakke med meg.

Hva er galt med meg?

Jeg vil ha tilbake livet mitt.

Er det noen som har gode råd?

Er der noen som har vært i samme situasjon?

Jeg orker snart ikke mer.

Jeg spises opp innvendig.