Går vi fra hverandre nå?

[Gjest bare trist]

Etter 14 års samliv og barn med alt det medfører seg ser det ut til at vi glir mer og mer fra hverandre. Jeg vil at han skal konsentrere seg mer om familien, mens han vil leve livet og kose seg med sin hobby. I dag sa han at vi måtte diskutere hvordan JEG skulle greie aleneansvaret for alle barna. Han sa han hadde gått for lenge siden om han hadde vist at jeg greide og være alene med barna. Han vet at jeg nekter å skille søskenflokken, dette snakket vi om da vi fikk barn nr 1. Jeg er jo fortsatt glad i han og vil ikke gi meg uten at vi forsøker å få det til. Men nå vet jeg ikkke om han vil det lenger. Jeg vet at jeg ikke er helt enkel å leve med og han er heller ikke enkel å leve med. Men akkurat det siste vil han ikke innrømme.

Beklager alle lange setninger og andre feil. Jeg føler meg bare så tom og trist akkurat nå. At jeg gidder ikke tenke på akkurat det.

[Gjest 5barnsmor]

Det er ikke så mye jeg kan si, men jeg vil ivertfall gi deg en stor trøsteklem hvis du vil ha....

*stoooor trøsteklem* fra

[Gjest Shallow_Hal]

Skjønner at du kanskje er frustrert...

Men det virker som om du ikke har noe du skulle ha sagt i denne sammenhengen.

Det kreves liksom to i et forhold, og om den ene ikke vil... Da er det nok over.

Det er nok i det tilfellet, -bare å rusle videre i livet.

[Gjest bare trist]

Skjønner at du kanskje er frustrert...

Men det virker som om du ikke har noe du skulle ha sagt i denne sammenhengen.

Det kreves liksom to i et forhold, og om den ene ikke vil... Da er det nok over.

Det er nok i det tilfellet, -bare å rusle videre i livet.

Ser ut til at krisen er over for denne gang. Jeg ga meg og han er dratt, glad og lykkelig for å holde på med sin hobby. Ikke noe mer snakk fra hans side om at vi skulle gå fra hverandre.

Igjen sitter jeg. Med en fortsatt tom og rar følelse.

[Gjest Shallow_Hal]

Ser ut til at krisen er over for denne gang. Jeg ga meg og han er dratt, glad og lykkelig for å holde på med sin hobby. Ikke noe mer snakk fra hans side om at vi skulle gå fra hverandre.

Igjen sitter jeg. Med en fortsatt tom og rar følelse.

Da er det vel bare å heve blikket, og se fremover?

Lykke til, tror nok du vil få det bedre.

Selv om du kanskje ikke ser det for deg.

[Atene]

Ser ut til at krisen er over for denne gang. Jeg ga meg og han er dratt, glad og lykkelig for å holde på med sin hobby. Ikke noe mer snakk fra hans side om at vi skulle gå fra hverandre.

Igjen sitter jeg. Med en fortsatt tom og rar følelse.

Og jeg tenker på innlegget ditt på Foreldreforum.

Hva har du lært idag ? Hva med å tenke litt på deg selv og din egen økonomi i tiden fremover ? Kanskje skaffe en jobb ?

Du har fått anledning til å ta en tenkepause. Bruk den.

[Gjest bare trist]

Da er det vel bare å heve blikket, og se fremover?

Lykke til, tror nok du vil få det bedre.

Selv om du kanskje ikke ser det for deg.

Ja til neste gang han ikke skjønner hvorfor han ikke kan få holde på med sin høyt elskede hobby på en av sine få fri dager. Til neste gang han ikke forstår hvorfor jeg blir irritert når han er borte i 6 timer, på en dag hvor vi egentlig skulle være sammen som familie.

Eller er det riktig at jeg skal gi meg, hver eneste gang? Skal jeg gå på akkord med meg selv og mitt liv. Eller mine meninger?

*tusler ut i hagen å leker litt med barna*

[skiold]

Livet er ikke det enkleste, og når en er to om å dele glede og sorg, så må begge gi og ta.

Du er i en fase hvor du gir og gir, men ingen positiv respons som du håper på.

Skal dere komme videre, må du vise styrke ta tak i det og bestemme deg for hva du vil med deres samliv.

Tenk igjennom hva du selv vil og selv om det er barn i bildet, er det ditt liv det gjelder

Egen erfaring viser at det skal meget til for å få skuta på rett kjøl, problemene og tankene kommer oftere og oftere igjen. Du bruker unnskyldningen på utsettelsen av å løse problemet med "jeg er jo så glad i han"

Ja du er, men det vil bli tomt etter hvert.

Så jente bestem deg, kanssje han våkner og forstår å dele ansvaret. Ta deg en tur ut, møt litt andre mennesker, snakk med venner, kanskje enn dans vil lyse opp, gled deg litt, så får du nye impulser. Hilsen fra en erfaren mann

[Gjest nylig singel]

Jeg er en jente på 26 som brøt ut av et langvarig samboerforhold for et par måneder siden. Før dette forholdet hadde jeg også et forhold over flere år, så totalt sett har jeg ikke vært singel siden jeg var 16 år. Skremmende!

Nå har jeg kommet meg såpass over sorgen at jeg har begynt å gå mer ut med venninner, men jeg føler meg så utenfor på sjekkesteder o.l. Kjenner liksom ikke til "kodene", jeg prøver å se på andre og lære, skjønner ikke hvordan de kan snakke så lett med fremmede, for ikke å snakke om flørtingen!

Nå har jeg selvsagt ikke vært isolert i et hus i ti år, jeg har gått masse ut på fester, utesteder og andre sosiale tilstelninger, også uten kjæreste, men da har jeg alltid avvist mannfolka med at jeg er opptatt. Og dersom jeg likevel har begynt å prate med noen har de alltid visst at det ikke ville føre til noe, og jeg har dermed også blitt mer avslappet.

Nå derimot, er jeg på en måte "fritt vilt". Selvsagt kan jeg lyge og si at jeg er opptatt for ikke å bli snakket til, men problemet er at jeg VIL det! Jeg vil gjerne flørte osv, kanskje t.o.m. ha en "one-night-stand" dersom det passer seg sånn, men jeg klarer altså ikke å snakke naturlig med fremmede menn, nå som jeg vet at det KAN føre til noe mer.

Er dette noe jeg vil lære med tiden? For nå føler jeg meg iallefall ualminnelig klumsete i de singles verden...

[Gjest Shallow_Hal]

Ja til neste gang han ikke skjønner hvorfor han ikke kan få holde på med sin høyt elskede hobby på en av sine få fri dager. Til neste gang han ikke forstår hvorfor jeg blir irritert når han er borte i 6 timer, på en dag hvor vi egentlig skulle være sammen som familie.

Eller er det riktig at jeg skal gi meg, hver eneste gang? Skal jeg gå på akkord med meg selv og mitt liv. Eller mine meninger?

*tusler ut i hagen å leker litt med barna*

Godt å se at du ofrer deg til felles beste.

Du er sikkert mye bedre til å leke med barna enn det han er.

Han blir nok for gammel til den hobbyen sin med tid og stunder. Og da blir nok alt så mye bedre, tror du ikke?

Men ikke glem i mellomtiden hvor god og snill han er, hvor mye han setter pris på deg, og hvor deilig dere har det sammen!

Jeg er sikker på at du vet med deg selv at dere har det helt topp sammen.

[dewey]

Ja til neste gang han ikke skjønner hvorfor han ikke kan få holde på med sin høyt elskede hobby på en av sine få fri dager. Til neste gang han ikke forstår hvorfor jeg blir irritert når han er borte i 6 timer, på en dag hvor vi egentlig skulle være sammen som familie.

Eller er det riktig at jeg skal gi meg, hver eneste gang? Skal jeg gå på akkord med meg selv og mitt liv. Eller mine meninger?

*tusler ut i hagen å leker litt med barna*

Det er han som går glipp av noe her. Ved å bruke sine sjeldne fridager på seg selv, ofrer han det å få være tilstede for barna sine for hobbyen sin. Det er hans tap, hans problem.

Når ungene blir voksne vil han lure på hvor barndommen deres ble av. Det vet du, for du var der og deltok.