Barn av alkoholiker?

[Gjest Dine]

I håp om at noen vil dele sine tanker med meg skriver jeg et innlegg om min situasjon.

For ca fem år siden møtte jeg en gutt, i en tid hvor jeg var veldig sårbar. Mine tidligere forhold til gutter hadde innebært svik og avvisning - også i mitt forhold til min far. Jeg var vel på god vei til å miste troen på at noen ville "ha meg", og da jeg møtte min nåværende samboer, satset jeg alt.

Jeg merket allerede den første tiden at han var innesluttet, av den sky typen. Jeg tenkte vel at han ville åpne seg ettersom tiden gikk. Nå har vi fått et barn sammen, og jeg føler jeg kjenner han ganske godt. Men han har likevel ikke åpnet seg slik at jeg føler vi har et spesielt nært forhold. For snart to år siden sa hans voksne søster at deres far hadde foregrepet seg på henne i ungdomstiden (tukling). Dette medførte et dramatisk spenningspunkt i min samboers liv, men også i vårt. Min samboer grublet en del den først tiden, for så å forsone seg med at dette var noe han aldri får svar på. Derfor viderefører han kontakten med både sin far og sin søster, selv om de to ikke har kontakt seg imellom.

Jeg har opplevd dette tungt, dette er min sønns bestefar, og det siste året har jeg ikke klart å dra på besøk til denne mannen. Min samboers foreldre er skilte, og for noen uker tilbake hadde jeg en samtale med min "svigermor". Hun kunne fortelle om hvordan min samboers far hadde kommet full hjem hver gang, den tid han arbeidet som sjømann. At han ikke betalte regninger, og at etter skilsmissen hendte det at barna ble sendt hjem fra samvær i taxi, fordi faren var full. Dette har ikke min samboer fortalt om, han har heller ingen erindringer om disse episodene. Min samboer har hatt en ungdomstid med mye festing, og en del slossing med fengsel og bøter som resultat. Dette har han lagt bak seg, men jeg føler likevel det er en del som hører med i bildet.

I de siste tre årene har jeg utviklet meg mye som person, bl. annet pga utdanning. Jeg føler avstanden mellom meg og min samboer som stor, ikke spesielt som resultata av det han har opplevd, gjennomgått og gjort, men fordi han ikke ønsker å dele dette med meg.

Han ønsker vel kanskje ikke å utvikle seg videre, det er jo klart at dette vil medføre store faresoner for han, det å refllektere over barndommen. Han vil da måtte ta upopulære standpunkt, han måtte være tydelig som person. Dette har han ingen trening i, og det er også en av grunnene til at jeg føler jeg begynner å miste respekten for han. Det er likevel umulig å si at jeg ikke føler meg knyttet - bundet til han, på mange måter viser jo hans måte å takle tidligere forhold på (v. bl annet klovnerolle) at han har iboende mange ressurser. Jeg elsker han for dette. Men jeg føler meg usikker på hvor mye tid jeg skal gi han, hver dag er viktig for meg, og så lenge han motsetter seg et oppgjør med fortiden kan han ikke være en støttespiller for meg.

Det ble et mye lengre innlegg en jeg hadde tenkt, vi har gått i familieterapi i 7 mnd, men jeg føler lite fremdrift. Derfor håper jeg så inderlig at jeg på denne måten kan få noen svar på alle de tanker jeg gjør meg, de spm som sliter.

Hilsen en som snart mister fotfeste...

[Nyco]

Noen ganger vokser man bare fra hverandre. Uavhengig av tidliger erfaringer.

Du har utviklet deg videre som er bra for deg! Du må bare velge om du vil vente på at han skal følge etter eller om du fortsetter veien alene.

Å "redde" et annet menneske, prøve å dra det med på veien kan være en håpløs oppgave hvis ikke dette mennesket selv gjør noe.

Alternativet da er å innfinne seg med at man lever sammen litt i hver sin del av verden, og prøve å setter pris på de kvaliteter dette mennesket faktisk har.

[nøffelinøff]

han husker nok egentlig en del, men han har kanskje fortrengt.

jeg har vært i samme situasjon som ham, men har valgt å bearbeide minnene, og dette har flere ganger vært et hårstrå fra å ødelegge hele min tilværelse- og dette er noe alle er redd for når man har vokst opp med rusmisbruk.

det gjør noe med et menneske som ingen kan forstå med mindre de har vært der selv.

det virker som om du prøver å forstå-og det er bra. men jeg tror du misforstår ham når det kommer til å dele minner med deg eller ikke.

man skal være svært forsiktig med å dra opp ting som ikke er bearbeidet, det kan nemlig komme veldig sterke reaksjonsmønstre som du ikke har utdannelsen til å takle-det er det psykologer er ment til å ta hånd om.

jeg ville forresten holdt barnet mitt langt unna svigerfar, en gang pedofil alltid pedofil.

noen ganger vil man at partneren skal åpne seg for å vise at han/henne stoler på en, men for han kan det være alt for stor pris å betale akkurat nå.

hvis du er lur nevner du terapi for ham.han husker nok flere ting enn han vil....