Han har forandret seg....

[Gjest Hvor mye skal jeg tåle?]

For en tid tilbake bestemte han seg for å ta tak i det som lå der inni ham og plaget ham. Han kom seg til en psykolog. I to måneder har han nå gått i terapi og fått satt ord på ting.

I to måneder har han også tatt alt ut på meg. Han har beskyldt meg for alt det vonde i livet hans, han minner meg på alle mine feiltrinn, han nekter å tilgi både meg og andre, han er opp og ned i humøret fra den ene dagen til den andre, han har lett for å såre, han ser bare seg selv og sitt, han er irrasjonell og ustabil, han er mye irritabel og sint.Respekten for meg mistet han for over en måned siden.

Er det slik det kan bli når en går i terapi og lar alt det vonde komme til overflaten? Kan man da finne på å legge skyle på alle andre enn seg selv? Kan man fraskrive seg ansvar da?

HVA skal jeg gjøre? I dag føler jeg for å bryte med ham, for hvor mye skal de nærmeste egentlig tåle?

Jeg kjenner ham ikke igjen. Vil han noengang komme tilbake...som den han engang var?

[nøffelinøff]

to måneder er ikke lenge i terapi....og det er ganske vanlig det han gjør nå, det går over.

men hvis det er noe du har forårsaket(som f.eks utroskap e.l)kan du nesten ikke forvente at han skal være rasjonell ifht. deg.

man skal jo holde sammen i gode og onde dager, og to måneder er ingenting i forhold til et helt liv hvis du har tenkt å leve med han resten av livet,da.

nå har han det vanskelig, og da burde du stille opp-men selvsagt skal du ikke godta det i evigheter.

[Gjest Hvor mye skal jeg tåle?]

to måneder er ikke lenge i terapi....og det er ganske vanlig det han gjør nå, det går over.

men hvis det er noe du har forårsaket(som f.eks utroskap e.l)kan du nesten ikke forvente at han skal være rasjonell ifht. deg.

man skal jo holde sammen i gode og onde dager, og to måneder er ingenting i forhold til et helt liv hvis du har tenkt å leve med han resten av livet,da.

nå har han det vanskelig, og da burde du stille opp-men selvsagt skal du ikke godta det i evigheter.

Hvor lenge er "en evighet"? Nei, du har rett, jeg kan ikke tåle dette i evigheter. Jeg er svært sliten allerede.

Ja, jeg vet også at det kan være vanlig å forandre seg noe når man går i terapi og tar frem alt grums, men Så mye?

Jeg har ikke gjort noe som har forårsaket dette. Ikke utroskap, ingenting. Jeg bare er gla i ham.

Men jeg vet ikke om jeg klarer mer....

[Chloe]

to måneder er ikke lenge i terapi....og det er ganske vanlig det han gjør nå, det går over.

men hvis det er noe du har forårsaket(som f.eks utroskap e.l)kan du nesten ikke forvente at han skal være rasjonell ifht. deg.

man skal jo holde sammen i gode og onde dager, og to måneder er ingenting i forhold til et helt liv hvis du har tenkt å leve med han resten av livet,da.

nå har han det vanskelig, og da burde du stille opp-men selvsagt skal du ikke godta det i evigheter.

Hei.

Jeg er enig med deg at to måneder ikke er all verdens, men to måneder med sårende kritikk derimot...

Jeg vet at han sikkert har godt av terapi og godt av å få det ut. Men han må allikevel ta ansvar for sine ord. Han har ikke noe mere lov til å såre sin kjære enn en person som ikke er i terapi, mener jeg.

Å si ifra at man skjønner at han går igjennom en vanskelig fase, men allikevel sette grenser for hva man vil tåle, er ikke ufølsomt. Jeg ville ganske sikkert ha gjort det.

Mvh

[Zirine]

Det bra at han endelig tok seg selv i nakken og kom seg til psykolog. Det betyr at han veldig sterkt ønsker å gjøre noe med situasjonen, og det er jo bra.

Det kan være ganske hardt å gå i terapi, hardt for den som går i terapi, men også for omgivelsene. Det er mye som skal frem og mye som skal bearbeides - terapi spenner beina under mange mennesker mens det pågår.

Det er helt sikkert ikke så lett for deg, men du får snakke med han, kanskje reise litt bort - men forsøk å holde ut en stund til hvis du synes du klarer det. Fortell han at du elsker han, for selv om han ikke er "seg selv" så trenger han å høre det.

Om du vil vente eller ei er jo opp til deg, men elsker du han så forsøker du å hjelpe han gjennom denne fasen. Du bør være innstilt på at han kan ha forandret seg - men det kan like gjerne være veldig positivt. Forsøk å bidra hvis du føler du orker.

[Gjest Hvor mye skal jeg tåle?]

Hei.

Jeg er enig med deg at to måneder ikke er all verdens, men to måneder med sårende kritikk derimot...

Jeg vet at han sikkert har godt av terapi og godt av å få det ut. Men han må allikevel ta ansvar for sine ord. Han har ikke noe mere lov til å såre sin kjære enn en person som ikke er i terapi, mener jeg.

Å si ifra at man skjønner at han går igjennom en vanskelig fase, men allikevel sette grenser for hva man vil tåle, er ikke ufølsomt. Jeg ville ganske sikkert ha gjort det.

Mvh

Der stjal du tankene mine...

Akkurat slik er det, det har vært to måneder med kritikk, bebreidelse, ansvarsfraskrivelse, vonde og sårende ord, ustabilitet fra en dag til en annen...Og det sliter meg ut.

Skal jeg fortsette i dette forholdet må jeg sette klare grenser for hva som er tillatt og ikke, men jeg tror nok at han uansett klarer sprenge de grensene.

Hva kommer det av at han ikke overhode ser at han har gjort noe feil? det er *bare* meg som gjør feil,i hans øyne....Slik har han aldri vært før...

Det er smertefullt å se denne forandringen. Om jeg orker å fortsette er under vurdering, men jeg heller nok mot å gå....Får se.

[nøffelinøff]

Hvor lenge er "en evighet"? Nei, du har rett, jeg kan ikke tåle dette i evigheter. Jeg er svært sliten allerede.

Ja, jeg vet også at det kan være vanlig å forandre seg noe når man går i terapi og tar frem alt grums, men Så mye?

Jeg har ikke gjort noe som har forårsaket dette. Ikke utroskap, ingenting. Jeg bare er gla i ham.

Men jeg vet ikke om jeg klarer mer....

tja, hvis han reagerer slik når du ikke har vært med på å forårsake problemet, så er jo saken ganske annerledes....

det han sier til deg mener han nok ikke, men det kunne kanskje vært bra for deg å ta en pause til han har fått ordnet opp i følelseslivet sitt?

[Chloe]

Der stjal du tankene mine...

Akkurat slik er det, det har vært to måneder med kritikk, bebreidelse, ansvarsfraskrivelse, vonde og sårende ord, ustabilitet fra en dag til en annen...Og det sliter meg ut.

Skal jeg fortsette i dette forholdet må jeg sette klare grenser for hva som er tillatt og ikke, men jeg tror nok at han uansett klarer sprenge de grensene.

Hva kommer det av at han ikke overhode ser at han har gjort noe feil? det er *bare* meg som gjør feil,i hans øyne....Slik har han aldri vært før...

Det er smertefullt å se denne forandringen. Om jeg orker å fortsette er under vurdering, men jeg heller nok mot å gå....Får se.

Hei igjen.

Jeg lurer litt på om han er i den første fasen av en slags ny virkelighetsoppfatning. Altså at han nå ser bare dine feil. Så kommer det gjerne en periode hvor han oppdager sine egne feil. Iallefall håper jeg det.

Jeg lurer på om det kan være så enkelt. I mer bagatellmessige saker, som f. eks når jeg klager på ting som er galt i forholdet mitt, begynner jeg som regel med å kritisere mannen min. Dersom han lytter oppmerksomt til mine følelser og klarer å huske at jeg faktisk bare snakker om følelser, blir det lettere å komme igjennom hele spekteret. Da får jeg sagt det jeg har på hjertet og så kan jeg ta innover meg hvilken fantastisk mann jeg i virkeligheten har.

Jeg kommer til det punktet før eller siden. 'Siden' blir det de gangene jeg møter en mur eller jeg ikke klarer å understreke at det ikke nødvendigvis handler om fakta. Bare følelser.

'Før' blir det de gangene jeg får ham til å innse at alt jeg sier ikke er rettet mot ham. Hvis vi har dårlig råd og jeg snakker om det betyr det ikke at jeg synes han tjener for dårlig. Men allikevel er det nettopp det han tror jeg mener hvis jeg ikke er oppmerksom på ordvalget.

Hva mannen din har å jobbe med, vet jeg ikke, men sett i sammenheng har han ennå ikke kommet seg gjennom den første biten, tror jeg.

Kan du skrive brev til ham, tro? Fortelle hva du føler og hvordan du oppfatter hans ord. Er du sikker på at han alltid skylder på deg? Og vet han at du føler deg så på grensen?

Jeg vet at skrevne ord kan være mer virkningsfulle. Men også har de den fordelen at du kan være langt unna når han leser. Da får han tid til å ta innover seg det du sa og kanskje er det lettere å innse sine egne feil.

Noen nattlige tanker fra

[Chloe]

Hei igjen.

Jeg lurer litt på om han er i den første fasen av en slags ny virkelighetsoppfatning. Altså at han nå ser bare dine feil. Så kommer det gjerne en periode hvor han oppdager sine egne feil. Iallefall håper jeg det.

Jeg lurer på om det kan være så enkelt. I mer bagatellmessige saker, som f. eks når jeg klager på ting som er galt i forholdet mitt, begynner jeg som regel med å kritisere mannen min. Dersom han lytter oppmerksomt til mine følelser og klarer å huske at jeg faktisk bare snakker om følelser, blir det lettere å komme igjennom hele spekteret. Da får jeg sagt det jeg har på hjertet og så kan jeg ta innover meg hvilken fantastisk mann jeg i virkeligheten har.

Jeg kommer til det punktet før eller siden. 'Siden' blir det de gangene jeg møter en mur eller jeg ikke klarer å understreke at det ikke nødvendigvis handler om fakta. Bare følelser.

'Før' blir det de gangene jeg får ham til å innse at alt jeg sier ikke er rettet mot ham. Hvis vi har dårlig råd og jeg snakker om det betyr det ikke at jeg synes han tjener for dårlig. Men allikevel er det nettopp det han tror jeg mener hvis jeg ikke er oppmerksom på ordvalget.

Hva mannen din har å jobbe med, vet jeg ikke, men sett i sammenheng har han ennå ikke kommet seg gjennom den første biten, tror jeg.

Kan du skrive brev til ham, tro? Fortelle hva du føler og hvordan du oppfatter hans ord. Er du sikker på at han alltid skylder på deg? Og vet han at du føler deg så på grensen?

Jeg vet at skrevne ord kan være mer virkningsfulle. Men også har de den fordelen at du kan være langt unna når han leser. Da får han tid til å ta innover seg det du sa og kanskje er det lettere å innse sine egne feil.

Noen nattlige tanker fra