Vi må vel ha hjelp?

[Gjest Sofusine]

Hei

Vi er et par i midten av 30 årene, vi har to små barn på 1 år og 3 år.

Vi har vært i lag i 5år, men har kjent til hverandre lenge før vi ble sammen.

Problemet er:

- vi klarer ikke å snakke til hverandre på en normal/respektfull måte.

- vi må hele tiden påpeke feil hos den andre

- det som syns livsviktig og moralt for den ene, er ikke det for den andre.

- evnen til å lytte til hverandre er borte.

- sexen er ikke like bra, lite lidenskap og romantikk.

- krangler, kjefter omtrent hver dag.

- Han jobber fra 0700-1600 (hjemme 1700/1730), Hun (jeg) går hjemme (kjedelig).

[Gjest Mitro]

Hei.

Det virker som om dere gnager på hverandre ganske mye. Det kan skyldes at du er hjemmeværende og tråkker de samme stedene dag ut og dag inn. Kanskje du burde skaffe deg en liten jobb. En deltidsstilling kanskje. Plasser barna noen timer hos en dagmamma (lett å si kanskje) eller barnehage (...), de har godt av å komme seg litt ut blant andre barn de også, og finn deg en liten jobb, sånn at du får noen nye impulser.

Men det er jo ikke bare din skyld at dere gnager på hverandre heller. Kanskje det er en ide å bite litt av kritikken inne i seg i stedet for å kjefte på hverandre. Ellers så kan det bli en spiral som gjør at den ene må overgå den andre for å få få sagt sitt. Det er ikke bra.

Lykke til!

[Gjest Sofusine]

Hei.

Det virker som om dere gnager på hverandre ganske mye. Det kan skyldes at du er hjemmeværende og tråkker de samme stedene dag ut og dag inn. Kanskje du burde skaffe deg en liten jobb. En deltidsstilling kanskje. Plasser barna noen timer hos en dagmamma (lett å si kanskje) eller barnehage (...), de har godt av å komme seg litt ut blant andre barn de også, og finn deg en liten jobb, sånn at du får noen nye impulser.

Men det er jo ikke bare din skyld at dere gnager på hverandre heller. Kanskje det er en ide å bite litt av kritikken inne i seg i stedet for å kjefte på hverandre. Ellers så kan det bli en spiral som gjør at den ene må overgå den andre for å få få sagt sitt. Det er ikke bra.

Lykke til!

Egentlig tror jeg mye av feilen ligger hos meg, men selvfølgelig hos han også. Jeg går på attføringstiltak (datakurs), skal begynne på skole til høsten. Barna har fra høsten, fått barnehageplass via anbefaling fra helsestasjon.

Jeg har tidligere oppsøkt psykolog på grunn av sinne og ting jeg sliter med fra barndommen, går på medisiner, men syns ikke det er riktig at bare jeg skal ordne alt for at ting skal bli bedre. Jeg har også funnet en behandling mot mine kroniske smerter,slik at hverdagen skal bli lettere.

Så lenge jeg ikke sier noe, tar opp noe eller motsier noe-så er alt i sin skjønneste orden for han.

Samboer har et større vokabular, er flinkere å ordlegge seg,enn meg (der er mye av problemet), han bruker ihvertfall en time på å diskutere noe som han mener jeg tar feil, ender til slutt at jeg sitter der å føler meg som en tosk, uten mål og mening.

Men, livet går videre og vi er nok ikke alene:-)

[Gjest Mitro]

Egentlig tror jeg mye av feilen ligger hos meg, men selvfølgelig hos han også. Jeg går på attføringstiltak (datakurs), skal begynne på skole til høsten. Barna har fra høsten, fått barnehageplass via anbefaling fra helsestasjon.

Jeg har tidligere oppsøkt psykolog på grunn av sinne og ting jeg sliter med fra barndommen, går på medisiner, men syns ikke det er riktig at bare jeg skal ordne alt for at ting skal bli bedre. Jeg har også funnet en behandling mot mine kroniske smerter,slik at hverdagen skal bli lettere.

Så lenge jeg ikke sier noe, tar opp noe eller motsier noe-så er alt i sin skjønneste orden for han.

Samboer har et større vokabular, er flinkere å ordlegge seg,enn meg (der er mye av problemet), han bruker ihvertfall en time på å diskutere noe som han mener jeg tar feil, ender til slutt at jeg sitter der å føler meg som en tosk, uten mål og mening.

Men, livet går videre og vi er nok ikke alene:-)

Dersom din samboer bruker lang tid på å argumentere for at det er du som har feil kun fordi at du ikke har et like stort vokabular som han så ligger nok en del av problemet der ja. Men husk at det meste kan sies med få ord.

Men uansett så skal det vel bli godt å komme seg litt ut også!

[Suna]

Egentlig tror jeg mye av feilen ligger hos meg, men selvfølgelig hos han også. Jeg går på attføringstiltak (datakurs), skal begynne på skole til høsten. Barna har fra høsten, fått barnehageplass via anbefaling fra helsestasjon.

Jeg har tidligere oppsøkt psykolog på grunn av sinne og ting jeg sliter med fra barndommen, går på medisiner, men syns ikke det er riktig at bare jeg skal ordne alt for at ting skal bli bedre. Jeg har også funnet en behandling mot mine kroniske smerter,slik at hverdagen skal bli lettere.

Så lenge jeg ikke sier noe, tar opp noe eller motsier noe-så er alt i sin skjønneste orden for han.

Samboer har et større vokabular, er flinkere å ordlegge seg,enn meg (der er mye av problemet), han bruker ihvertfall en time på å diskutere noe som han mener jeg tar feil, ender til slutt at jeg sitter der å føler meg som en tosk, uten mål og mening.

Men, livet går videre og vi er nok ikke alene:-)

Nei, jeg kan godt si at dere ikke er alene. Vi har etter mitt syn verdens tommeste parforhold. Jeg synes likevel det skulle være vanskelig å gå videre, fordi vi har såpass mye som fungerer bra på overflaten. Deler på matlaging og husarbeid, samboeren klager aldri (savner litt konstruktiv kritikk faktisk), enige om grunnlinjene for masse ting osv.

Men null erotikk eller spenning. Varmen er der egentlig. Vi bryr oss om den andre. Han er flink praktisk, huslig og som far.

Likevel er der et men.... Vi er ganske enkelt ikke kjærester lenger - og det er kjedelig! Han avviser meg på dette området, men ikke på noe annet. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men savner fryktelig å ha mer dybde i samtalene (vi snakker egentlig ikke - JEG snakker, han mumler eller sovner..)

mvh.

[Milia]

Egentlig tror jeg mye av feilen ligger hos meg, men selvfølgelig hos han også. Jeg går på attføringstiltak (datakurs), skal begynne på skole til høsten. Barna har fra høsten, fått barnehageplass via anbefaling fra helsestasjon.

Jeg har tidligere oppsøkt psykolog på grunn av sinne og ting jeg sliter med fra barndommen, går på medisiner, men syns ikke det er riktig at bare jeg skal ordne alt for at ting skal bli bedre. Jeg har også funnet en behandling mot mine kroniske smerter,slik at hverdagen skal bli lettere.

Så lenge jeg ikke sier noe, tar opp noe eller motsier noe-så er alt i sin skjønneste orden for han.

Samboer har et større vokabular, er flinkere å ordlegge seg,enn meg (der er mye av problemet), han bruker ihvertfall en time på å diskutere noe som han mener jeg tar feil, ender til slutt at jeg sitter der å føler meg som en tosk, uten mål og mening.

Men, livet går videre og vi er nok ikke alene:-)

Når vi har hatt dårlige perioder,setter jeg ned tankene mine på papiret(eller e-mail). Vi er begge flinkere å ordlegge oss skriftlig enn muntlig. Hvis jeg skal snakke om vansklige ting begynner jeg bare å grine, og får ikke sagt det jeg vil si.

Det å skrive til hverandre har fungert veldig greit for oss.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ja, dere bør oppsøke hjelp. Når dere ikke lenger klarer å snakke sammen uten å ende i angrep og kritikk, trenger dere en utenforstående fagperson til å hjelpe dere med å klare opp i parforholdet og samlivet.

Bruk gule sider for tlf.nr. til familiekontoret eller lege.

[Gjest toma]

Dersom din samboer bruker lang tid på å argumentere for at det er du som har feil kun fordi at du ikke har et like stort vokabular som han så ligger nok en del av problemet der ja. Men husk at det meste kan sies med få ord.

Men uansett så skal det vel bli godt å komme seg litt ut også!

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din. på det tidpunktet hadde vi to barn sammen en på 3 en på 1år. Sexlivet var så og si dødt vi satt hver kveld på hvert vårt rom for å se på tv på kvelden sov i samme seng men 1 meter fra hverandre. Jeg var hjemmeværende han i god jobb godt vokabular. Så begynte jeg i terapi for barseldepresjon etter 1 år hos terapeuten ble han med meg vi fikk endelig pratet så skulle det bli sommer vi skulle reise bort grudde meg enormt til å måtte se han 24 timer i døgnet i 2 uker var sikkert på at vi ville bli statistikk men det ble vi ikke det er 3 år siden nå og det ble vendepunktet plutselig var det som om noe våknet. Han ble en annen mye mer hensynsfull person han ble endelig kjent med meg. Jeg er overlykkelig at jeg ble tvunget i behandling for depresjonen terapien har hjulpet oss begge to. Nå har vi fått barn nummer 3, han skal for første gang ha permisjon SAMMEN med meg vi gleder oss jeg har ikke fått depresjon denne gangen for han er der 110% hele tiden når jeg føler ting går nedover ringer jeg terapeuten og drar han med. Vi flørter og leker som aldri før sexlivet er på sitt beste. Og den jeg takker for det er min mann. Hadde ikke han gjennomgått så store forandringer og måttet se sine feil i speilet hadde vi vært skilt nå. Så jeg anbefaler på det sterkeste å begynne i terapi jeg gikk hos den lokale familieterapeuten på sosialkontoret. Jeg sier ikke at terapi hjelper alle men det skader ihvertdfall ikke. Nå når venner rundt oss begynner å gå fra hverandre begynner vi på nytt vi. Mot statistikken.

Så det finnes håp TRO MEG :-)