Han ville plutselig ikke vite av meg

[Gjest Frustrert og lei av å gråte]

For ett år siden traff jeg en fyr via jobben min. Folk rundt oss begynte etter kort tid å spørre om hva det egentlig var mellom oss fordi vi tilbragte så mye tid sammen. Sannheten var at jeg med en gang jeg traff ham, la oss kalle ham Johan, visste jeg at han alltid ville være en del av livet mitt. Men jeg så aldri på ham som annet enn en kamerat.

Etter å ha jobbet sammen i fire uker sluttet han og dro hjem, mens jeg ble i fem uker til (vi bodde på jobben). Vi fortsatte å holde sporadisk kontakt med sms, men etter to måneder ringte han meg (i fylla på natta). Han fortalte at han ikke kunne slutte og tenke på meg. Jeg hadde absolutt ingen følelser for ham på den tiden, men det kom senere (husker ikke helt når).

Her kommer det store problemet som jeg gjerne vil vite alle folks mening om: Jeg er 18 år og han er 37. Han kunne med andre ord vært faren min. (må også si at han ikke har barn og at han aldri har vært gift eller hatt et forhold som har vart mer enn ett år)

Det gikk syv måneder før vi møttes igjen pga. avstand. Da skulle jeg dit han bor i et annet ærend, men jeg visste at jeg måtte se ham igjen. Det gikk som det måtte gå, og jeg overnattet. Ingen av oss klarte å tenke på aldersforskjell lenger. (OBS! OBS! vi hoppet IKKE til sengs sammen!!!)

Jeg svevde på skyer de neste ukene, selv om vi, pga. at han jobber på plattform i Nordsjøen, ikke så hverandre for ofte.

Så gikk det åtte uker før vi fikk se hverandre igjen pga. at han jobbet og at jeg ble syk en lang stund. Hele tiden sa han at ha gledet seg til å se meg igjen, og håpet at jeg ville møte ham igjen (selvfølgelig ville jeg det). Så noen dager før helgen vi hadde en avtale skrev jeg en sms for å finne ut tid og sted. Null respons. En sms til to dager senere. Fortsatt ingen respons. Samme dag som vi skulle møtes ringte jeg. De to første gangen tok han ikke mobilen (han har ikke fasttelefon), og den tredje gangen la han på.

Jeg tyglet og ba via sms, men intet svar. Jeg skrev at hvis han hadde ombestemt seg og ikke ville ha mer med meg å gjøre fikk han si fra så skulle jeg godta det, men fortsatt intet svar. Jeg skrev et brev og fortalte hvor lurt jeg følte meg, men at jeg fortsatt var glad i ham og villig til å tilgi.

Jeg har hatt kjærlighetssorg før,men aldri så ille som denne gangen. Jeg ringte ikke og sendte ikke sms på lenge, og trodde endlig jeg hadde kommet over ham, men så skulle jeg til byen hans på 17. mai. I tre timer stod jeg utenfor blokka hans og så febrilsk etter at han skulle komme ut. Fulgte etter en type flere kvartaler fordi han lignet bakfra, men det var jo ikke Johan. Jeg skrev sms igjen,men fikk ikke svar. Så samlet jeg mot for å ringe på, men da oppdaget jeg at det ikke stod navn på ringeklokkene, bare leilighetsnummer. Mislykket!

Her om dagen oppdaget jeg at Johan stod i anropsloggen min på mobilen under mottatte anrop en uke tidligere (midt på natta). Jeg kunne ikke huske å ha tatt en tlf. fra ham. Full av håp skrev jeg en sms og spurte om han faktisk hadde ringt. Han svarte! Endelig svarte han. Han sa det sikkert var han som hadde ringt, men at han ikke husket. Han sa han ville ringe meg senere på kvelden hvis han fikk lov. Selvfølglig fikk han det. Men han ringte aldri.

Dette er noen dager siden. Nå har jeg det helt grusomt! Jeg har heller ikke sett ham på over tre måneder.

Hva kan det bety at han oppfører seg slik mot meg? Hva er det han vil? Den ene dagen planla han et liv med meg (ja, helt konkret), mens den neste ville han ikke vite av meg

Gutter: Er det virkelig vanlig å gjøre som dette? Gjøre det slutt med en jente bare ved å late som om hun ikke eksisterer? Og hender det at så sterke følelser forsvinner bare over natta og går over til hat? (Johan klarer ikke lyve, følelsene hans for meg var ekte)

Hjelp meg! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvis jeg ikke treffer Johan nå denne helgen ses vi i alle fall ikke på ett år. Jeg reiser til utlandet for å jobbe snart.

Dette ble fryktelig langt og rotete. Håper noen gidder å svare likevel!! Takker på forhånd!

[Gjest Geir]

Tror kanskje det kan være lurt av deg å ikkje treffe han denne helgen, det vil sikkert føles mye verre for deg om dere treffes nå (før du reiser bort) og har sex, så vil han kanskje ikkje vite av deg igjen.

Reis bort så får du hele affæren litt på avstand, og tid til å tenke gjennom om det er verdt alt strevet !

Enten så har fyren fått kalde føtter, eller så tar han kun kontakt med deg når han er kåt !

Sånn er det bare, sorry !

Mvh

[BettyBlue]

Kjære deg!

Jeg tror du må glemme ham!

Han er nesten 20 år eldre enn deg, og du har masse flott i vente, av noen som passer deg mye bedre.

Det går over!!

[favn]

Beklager å måtte være brutalt sannferdig.

Denne mannen har nok hatt et ønske om noe alvorlig med deg, men det er uansett definitivt over nå. Han vil_ikke_ ha mer med deg å gjøre.

Som jeg sier til alle som prøver og prøver å få en de er forelsket i eller besatt av: Slutt med det. Du har absolutt ingenting å vinne og en hel masse verdighet å tape. Prøv å tenk deg et år fram i tiden og se på deg selv sånn som du holder på nå. Ikke så veldig pent syn, nei?

Kutt ham ut på flekken, det er det beste rådet jeg kan gi - mye bedre enn laaang seigpining.

Beklager igjen, det er grusomt å ha kjærlighetssorg og jeg vet, av erfaring, at det er fort gjort å gå over lik for å karre til seg antydninger av små, små smuler.

[Gjest -Riksklysa]

hva kan man si? slutter meg til alle de andre her jeg, men har en liten tanke som slo meg da jeg leste innlegget ditt...

Er du sikker på at du virkelig kjenner denne "Johan"? På meg virker det faktisk som om du er ført bak lyset på mer enn en måte. Det kan nesten virke som om denne mannen allerede er i et forhold, men traff ei ung søt og sjarmerende jente på 18 som han lett kunne falle for, spilte så et slags spill, ønsket om igjen å være attraktiv overfor jenter, få vist for seg selv at "jeg har fortsatt draget". Men hva skjer? Jo tilsynelatende faller han pladask for deg, det var ikke en del av planen, hva skulle han gjøre nå? Jo for at han ikke skal ødelegge det forholdet han allerede har/er i, så må han bryte med deg, og han gjør det på værst tenkelige måte, den totale stillhet.

Dette var bare den følelsen jeg satt med etter å ha lest innlegget ditt, beklager dersom jeg tar helt feil.

[Gjest Frustrert og lei av å gråte]

hva kan man si? slutter meg til alle de andre her jeg, men har en liten tanke som slo meg da jeg leste innlegget ditt...

Er du sikker på at du virkelig kjenner denne "Johan"? På meg virker det faktisk som om du er ført bak lyset på mer enn en måte. Det kan nesten virke som om denne mannen allerede er i et forhold, men traff ei ung søt og sjarmerende jente på 18 som han lett kunne falle for, spilte så et slags spill, ønsket om igjen å være attraktiv overfor jenter, få vist for seg selv at "jeg har fortsatt draget". Men hva skjer? Jo tilsynelatende faller han pladask for deg, det var ikke en del av planen, hva skulle han gjøre nå? Jo for at han ikke skal ødelegge det forholdet han allerede har/er i, så må han bryte med deg, og han gjør det på værst tenkelige måte, den totale stillhet.

Dette var bare den følelsen jeg satt med etter å ha lest innlegget ditt, beklager dersom jeg tar helt feil.

Jeg lover deg: Han er ikke i et annet forhold. Da hadde jeg visst det. Vi har felles venner.

[Gjest Frustrert og lei av å gråte]

Tror kanskje det kan være lurt av deg å ikkje treffe han denne helgen, det vil sikkert føles mye verre for deg om dere treffes nå (før du reiser bort) og har sex, så vil han kanskje ikkje vite av deg igjen.

Reis bort så får du hele affæren litt på avstand, og tid til å tenke gjennom om det er verdt alt strevet !

Enten så har fyren fått kalde føtter, eller så tar han kun kontakt med deg når han er kåt !

Sånn er det bare, sorry !

Mvh

Jeg har faktisk aldri hatt sex med fyren, bare så det er sagt.

Jeg er heller ikke interessert i å bli sammen med ham igjen. Men jeg klarer ikke å gå og være uvenner med noen resten av livet. Dessuten vil jeg i hade til ham når jeg vet at vi aldri kommer til å ha noe med hverandre å gjøre igjen.

Uansett har han hele tiden visst at han ikke kan komme unna meg. Hadde ikke jeg reist til utlandet om noen uker skulle vi begge ha vært tilbake på samme sted som vi møttes i fjor, i flere uker i sommer.

En venninne av meg opplevde nylig noe lignende. Hun hadde det helt fantastisk med en fyr og var oppover ørene forelsket. Plutselig sluttet han å svare på sms og la på når hun ringte. Da hun endelig fikk kontakt, fant hun ut at grunnen til at han hadde gjort dette var at han hadde blitt så glad i henne at han ikke visste hva han skulle gjøre?

Er dette normalt da? Fyren var villig til å prøve på nytt, men venninna mi ville ikke mer....

[Gjest Frustrert og lei av å gråte]

hva kan man si? slutter meg til alle de andre her jeg, men har en liten tanke som slo meg da jeg leste innlegget ditt...

Er du sikker på at du virkelig kjenner denne "Johan"? På meg virker det faktisk som om du er ført bak lyset på mer enn en måte. Det kan nesten virke som om denne mannen allerede er i et forhold, men traff ei ung søt og sjarmerende jente på 18 som han lett kunne falle for, spilte så et slags spill, ønsket om igjen å være attraktiv overfor jenter, få vist for seg selv at "jeg har fortsatt draget". Men hva skjer? Jo tilsynelatende faller han pladask for deg, det var ikke en del av planen, hva skulle han gjøre nå? Jo for at han ikke skal ødelegge det forholdet han allerede har/er i, så må han bryte med deg, og han gjør det på værst tenkelige måte, den totale stillhet.

Dette var bare den følelsen jeg satt med etter å ha lest innlegget ditt, beklager dersom jeg tar helt feil.

Isåfall, hvorfor gjorde han ikke noe med det før? Det skjedde ingenting før etter 8 måneder. Han ringte flere ganger (i fylla) og sa at han var glad i meg, men at "det er ikke bra" pga. aldersforskjellen. Han var forelsket i meg lenge, ingen klarer vel å spille så godt? (særlig ikke etter å ha fått for mye innabords)

Han fortalte også mye dritt om seg selv, om mange dårlig egenskaper (før det ble noe mer enn vennskap mellom oss), og det hadde han vel ikke gjort hvis han var interessert i at jeg skulle falle for ham....

Jeg levde med ham i 24 timer i døgnet i fire uker (vi jobbet på båt). Ingen kan vel drive et skuespill så lenge. Han sa også tydelig og fullstendig direkte ifra i begynnelsen at jeg IKKE MÅTTE TRO AT HAN VILLE NOE MED MEG annet enn vennskap.

Og hvorfor svarte han plutselig på min sms for noen dager siden? Noe må han vel ha ment med det?

[Gjest Shallow_Hal]

For å være helt ærlig...

Han eier ikke respekt for deg, og er heller ikke spesielt moden. Men det er vel kanskje derfor han trives med ei jente på 18?

Kom deg videre, lev ditt liv. Tror nok du ville blitt lei av ham om 10-15 år alikevel. Det er nok ikke så kult å være sammen med en følelsesmessig umoden 50 åring når du selv er 30...

Tenk selv, og ikke grav deg ned i selvmedlindenhet. Det er mange som har hatt det mye verre enn deg!

Det finnes faktisk flere ålreite menn på din egen alder. DU må bare gi dem litt tid...

[Gjest Frustrert og lei av å gråte]

For å være helt ærlig...

Han eier ikke respekt for deg, og er heller ikke spesielt moden. Men det er vel kanskje derfor han trives med ei jente på 18?

Kom deg videre, lev ditt liv. Tror nok du ville blitt lei av ham om 10-15 år alikevel. Det er nok ikke så kult å være sammen med en følelsesmessig umoden 50 åring når du selv er 30...

Tenk selv, og ikke grav deg ned i selvmedlindenhet. Det er mange som har hatt det mye verre enn deg!

Det finnes faktisk flere ålreite menn på din egen alder. DU må bare gi dem litt tid...

Jeg må si meg fullstendig enig med deg. Han er 37, ser ut som om han er 27, og oppfører seg som om han er 17. Problemet er at han gjorde ikke det før. Han var den jeg alltid hadde lett etter. Vi passet perfekt sammen, ville de samme tingene her i livet, hadde de samme interessene og meningene, kunne snakke om absolutt. Det er som å miste sin beste venn.

Men, ålreite gutter på 18? Jeg kjenner en, og han er sammen med en fire år eldre dame..... (han skjærpet seg etter at han traffe henne) Jeg har møtt en fyr som er like gammel som meg (litt yngre) som er fullstendig opphengt i meg. Jeg har gjort det klart at det aldri kan bli noe mellom oss pga. "Johan". En annen grunn, som gjør at jeg aldri kunne forelsket meg i ham selv om jeg ikke hadde "Johan", er at han virker som om han er minst fem år yngre enn meg.

Utvalget jeg har å velge mellom er heller ikke stort. Jeg jobber til sjøs, og det er nok til å skremme bort 99% av alle potensielle kjærester. "Johan" godtok det fordi han selv er "sjømann".

[Gjest Shallow_Hal]

Jeg må si meg fullstendig enig med deg. Han er 37, ser ut som om han er 27, og oppfører seg som om han er 17. Problemet er at han gjorde ikke det før. Han var den jeg alltid hadde lett etter. Vi passet perfekt sammen, ville de samme tingene her i livet, hadde de samme interessene og meningene, kunne snakke om absolutt. Det er som å miste sin beste venn.

Men, ålreite gutter på 18? Jeg kjenner en, og han er sammen med en fire år eldre dame..... (han skjærpet seg etter at han traffe henne) Jeg har møtt en fyr som er like gammel som meg (litt yngre) som er fullstendig opphengt i meg. Jeg har gjort det klart at det aldri kan bli noe mellom oss pga. "Johan". En annen grunn, som gjør at jeg aldri kunne forelsket meg i ham selv om jeg ikke hadde "Johan", er at han virker som om han er minst fem år yngre enn meg.

Utvalget jeg har å velge mellom er heller ikke stort. Jeg jobber til sjøs, og det er nok til å skremme bort 99% av alle potensielle kjærester. "Johan" godtok det fordi han selv er "sjømann".

Det at han virker 5 år yngre enn deg er nok korrekt, men det endrer seg. Livet er ikke over når man fyller 20.

Selv er jeg nesten 30, og orker ikke snakke med jenter som er 'noen og tyve'...

Folk utvikler seg, var ikke alltid slik jeg heller.

Slapp av, du vil finne noen.

[Gjest Frustrert og lei av å gråte]

Det at han virker 5 år yngre enn deg er nok korrekt, men det endrer seg. Livet er ikke over når man fyller 20.

Selv er jeg nesten 30, og orker ikke snakke med jenter som er 'noen og tyve'...

Folk utvikler seg, var ikke alltid slik jeg heller.

Slapp av, du vil finne noen.

Det er bare veldig, veldig vanskelig når jeg allerede har truffet den jeg trodde var "den rette". Enda verre er det at "alle andre" mener det samme....(bortsett fra at nesten ingen av mine venner vet hans virkelige alder). Forøvrig har alder aldri betydd noe for meg. I den situasjonen jeg og "Johan" var i da vi møtte hverandre var det ingen som brydde seg om alder. 20 eller 50 år spilte ingen rolle.... litt vanskelig for andre å forstå...

[Gjest Shallow_Hal]

Det er bare veldig, veldig vanskelig når jeg allerede har truffet den jeg trodde var "den rette". Enda verre er det at "alle andre" mener det samme....(bortsett fra at nesten ingen av mine venner vet hans virkelige alder). Forøvrig har alder aldri betydd noe for meg. I den situasjonen jeg og "Johan" var i da vi møtte hverandre var det ingen som brydde seg om alder. 20 eller 50 år spilte ingen rolle.... litt vanskelig for andre å forstå...

Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå.

Har vært der selv. Men jeg så ikke det jeg ser nå, i ettertid.

Men faktum er at du ikke enda er voksen, mens han er det. Og det betyr at du utvikler deg mye raskere enn det han vil gjøre. Og det betyr noe, selv om det ikke gjør seg gjeldende enda.

Om det er noen trøst, så er min teori at flere kan være den rette.... Lite sannsynlig at så mange treffer 'den rette' med 3 milliarder individer av det motsatte kjønn?

[Gjest Frustrert og lei av å gråte]

Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå.

Har vært der selv. Men jeg så ikke det jeg ser nå, i ettertid.

Men faktum er at du ikke enda er voksen, mens han er det. Og det betyr at du utvikler deg mye raskere enn det han vil gjøre. Og det betyr noe, selv om det ikke gjør seg gjeldende enda.

Om det er noen trøst, så er min teori at flere kan være den rette.... Lite sannsynlig at så mange treffer 'den rette' med 3 milliarder individer av det motsatte kjønn?

Bare så det er sagt: jeg er kanskje litt mer voksen enn du tror, har klart meg selv siden jeg var 16...

Jeg har hatt kjærlighetssorg før, men da har jeg trøstet meg med at det går over og visst at det kom til å gjøre det. Det gjorde det jo også. Men denne gangen ser jeg det på en helt annen måte. Jeg tror ikke det vil gå over. Det gjør minst like vondt nå, om ikke verre, som da jeg skjønte at det var slutt. Det er fire måneder siden.

[Gjest Shallow_Hal]

Bare så det er sagt: jeg er kanskje litt mer voksen enn du tror, har klart meg selv siden jeg var 16...

Jeg har hatt kjærlighetssorg før, men da har jeg trøstet meg med at det går over og visst at det kom til å gjøre det. Det gjorde det jo også. Men denne gangen ser jeg det på en helt annen måte. Jeg tror ikke det vil gå over. Det gjør minst like vondt nå, om ikke verre, som da jeg skjønte at det var slutt. Det er fire måneder siden.

Det kan nok være, men... I mine øyne er det litt klassisk å påstå at du er SÅ moden.

For 10 år siden, kjente jeg noen jenter som også klarte seg selv. Kan ikke påstå at de ikke ble mer modne etter hvert alikevel.

At du kjenner større sorg nå, enn tidligere er nok at du slapp 'Johan' nærmere enn det du gjorde med den/de tidligere. Det blir jo gjerne slik når man blir eldre.

Og det er faktisk sant, det blir bedre.

Bare du ikke graver deg ned. Av og til må man bare pakke sakene, og gå videre...

[mrxx]

Som det blir sagt nedover her, så eier han ikke respekt for deg og det vil han heller ikke få om det skulle bli ett forhold. Du vil garantert bli dårlig behandlet hele veien.

Du får det ikke noe bedre om han velger å gå inn i ett forhold, han er lite voksen og moden til å være 37 år.

Mitt råd er at du nå går videre og ikke la han ødelegge for deg fremover. Finn deg en annen gutt/mann så vil tankene om han bli borte gradvis. Dette her er lite å satse på, dessverre.

Lykke til videre:-)))

[Gjest Frustrert og lei av å gråte]

Som det blir sagt nedover her, så eier han ikke respekt for deg og det vil han heller ikke få om det skulle bli ett forhold. Du vil garantert bli dårlig behandlet hele veien.

Du får det ikke noe bedre om han velger å gå inn i ett forhold, han er lite voksen og moden til å være 37 år.

Mitt råd er at du nå går videre og ikke la han ødelegge for deg fremover. Finn deg en annen gutt/mann så vil tankene om han bli borte gradvis. Dette her er lite å satse på, dessverre.

Lykke til videre:-)))

Takk :-)

Jeg er fullstendig klar over at han ikke eier respekt for meg. Problemet er det hadde han virkelig før. Han er den første jeg har truffet som har behandlet meg på en ordentlig måte. Det var en av grunnene til at jeg likte han så godt.

Og jeg klarer ikke å gå inn i et nytt forhold når jeg bare tenker på en annen. Det kommer nok til å gå over at jeg bare tenker på ham hele tiden. Men uansett hva som skjer kommer han alltid til å hate meg, og jeg har fortsatt blitt sviktet av den eneste her i verden jeg stolte 100% på. Ingenting kan forandre det, og DET kan jeg ikke bli kvitt.

[Gjest Frustrert og lei av å gråte]

Det kan nok være, men... I mine øyne er det litt klassisk å påstå at du er SÅ moden.

For 10 år siden, kjente jeg noen jenter som også klarte seg selv. Kan ikke påstå at de ikke ble mer modne etter hvert alikevel.

At du kjenner større sorg nå, enn tidligere er nok at du slapp 'Johan' nærmere enn det du gjorde med den/de tidligere. Det blir jo gjerne slik når man blir eldre.

Og det er faktisk sant, det blir bedre.

Bare du ikke graver deg ned. Av og til må man bare pakke sakene, og gå videre...

Jeg har faktisk fått høre (flere ganger) at folk tror jeg er en del eldre enn jeg egentlig er pga. at jeg virker så voksen.... men nok om det!

Det at jeg sluppet "Johan" mer innpå meg enn andre er ikke sant. Han jeg var sammen med før "Johan" var jeg sammen med i over ett år, i tillegg til at vi hadde kjent hverandre så lenge vi kunne huske. Han var det ikke noe problem å komme over. Tror nok heller at sorgen over "Johan" er så stor fordi jeg stolte på ham (noe jeg ikke gjorde med min forrige eks). Dessuten hadde vi en "siste samtale" og jeg vet hva som gikk galt. Ingenting av dette har jeg fått med "Johan".

Se også hva jeg skrev til mrxx over om det å glemme.