kunstig befruktning uten at "noen" vet om det?

[Gjest ruttie]

Skal snart begynne på 2. pergotimekur. Hvis ikke det går, blir det kanskje snakk om kunstig befruktning. Kan dette foregå uten at noen rundt oss vet om det? Har liksom ikke så lyst til å fortelle noen at "nå skal vi begynne med prøverørsbefruktning...". Har nok en del med stolthet å gjøre, og så blir det skuffende dersom det ikke går. Men er det vanlig å fortelle det til noen, enten før eller etter at baby er født?

Håper på svar...!

[synarella]

Hei!

Dette bestemmer du helt selv! Noen velger å ikke fortelle til noen mens andre er helt åpne om dette.

Ingen andre har "krav" på å vite det - men det kan være en fordel å fortelle de nærmeste hvorfor humøret svinger som en karusell - for det vil den gjøre i tiden som kommer!

Lykke til med forsøkene!

[yogi]

Du bestemmer selv om du vil stå fram eller ei. Du trenger ikke fortelle det til noen under selve forsøket. Det går fint an å finne på andre "sykdommer" når du er borte fra jobb.

Om du vil fortelle det før eller etter babyen er født, er også opptil deg selv. Bare husk at det er ingenting å skjemmes over å ha et prøverørsbarn. Jeg er den meget stolte mor til verdens skjønneste prøverørsjente. Jeg har ingen problemer med å fortelle omverdenen hvordan hun ble til. Og hvorfor skulle jeg ha det? Det kryr av prøverørsbarn rundt omkring nå. I tillegg så synes jeg ikke at det er noen skam å måtte få hjelp til å få barn. (Ikke det at jeg tror at du synes det).

Lykke til med Pergotime kuren. Håper at du slipper med den.

Hilsen

[Gjest ikkenånei]

Du trenger på ingen måte fortelle noen at du er i gang med prøverørsbefruktning. Vi har tvillinger på 3 år, unnfanget i Haugesund uten at noen vet om det. Sånn kommer det også til å være, vi kommer ikke til å fortelle dette til noen. Hvorfor - si det.

[marthea]

Når vi var igang med forsøk var det ikke så mange som visste om det, kun den nærmeste familien og noen gode venner.

Jeg lot vær å fortelle det til "alle" siden det er en tøff prossess å gå igjennom. Ikke vet man utfallet heller. Men det var godt å ha noen å kunne snakke med dette om.

I ettertid har jeg ingen problemer å fortelle at vi har en ivf-gutt. det er ingenting å skjemmes over at man må ha litt starthjelp til å bli gravid.

Nå er jeg igjen gravid på vanlig måte. Det er ingen forskjell annet enn at denne babyen var "lettere" å lage*s*.

Lykke til videre og gjør selv hva du føler for hvis du skal til med prøverør. Men håper at dere får det til med hormonkur.

hilsen

[agape]

Vår datter er født etter IVF i Trondheim. Vi ønsket ikke å fortelle noen om at vi skulle igang med IVF, men fordi det var mest praktisk sånn, fortalte jeg det likevel til mamma og pappa (og angret ikke, det var godt at noen andre enn meg og mannen visste det)

Etter at hun var født, fortalte vi litt etter hvert, og dersom det passet sånn, til slekt og venner, men det var ikke noe vi annonserte.

Etter november i fjor vet "alle" det; da ble vi intervjuet i lokalavisen i forbindelse med egenbetalingssaken. Det var ikke noe mål for meg å score kjendispoeng, men jeg syntes det var viktig å bidra til å vise at ufrivillig barnløshet angår helt alminnelige, unge mennesker - og at det blir helt alminnelige, friske unger av det.

I starten var dette veldig vanskelig for oss å snakke om; etterhvert har det blitt mye lettere. Men når vi skal i gang med nytt forsøk på ettersommeren, kommer jeg ikke til å fortelle det til andre enn de aller nærmeste. Jeg synes det er greiest å holde det for oss selv inntil vi evt har lykkes og er kommet såpass langt på vei at jeg føler meg tryggere.

Et IVF-forsøk er jo et forsøk på å få barn, og det er jo de færreste som offentlig annonserer at "nå går vi hjem for å lage noen unger"!

Men når dere lykkes, vil jeg anbefale dere å ikke gjøre "tilblivelsen" til en hemmelighet. Åpenhet er det beste; både på det personlige plan og i forhold til samfunnet rundt oss.

Jeg ønsker dere hell og lykke i forsøket deres!!

[Gjest ruttie]

Vår datter er født etter IVF i Trondheim. Vi ønsket ikke å fortelle noen om at vi skulle igang med IVF, men fordi det var mest praktisk sånn, fortalte jeg det likevel til mamma og pappa (og angret ikke, det var godt at noen andre enn meg og mannen visste det)

Etter at hun var født, fortalte vi litt etter hvert, og dersom det passet sånn, til slekt og venner, men det var ikke noe vi annonserte.

Etter november i fjor vet "alle" det; da ble vi intervjuet i lokalavisen i forbindelse med egenbetalingssaken. Det var ikke noe mål for meg å score kjendispoeng, men jeg syntes det var viktig å bidra til å vise at ufrivillig barnløshet angår helt alminnelige, unge mennesker - og at det blir helt alminnelige, friske unger av det.

I starten var dette veldig vanskelig for oss å snakke om; etterhvert har det blitt mye lettere. Men når vi skal i gang med nytt forsøk på ettersommeren, kommer jeg ikke til å fortelle det til andre enn de aller nærmeste. Jeg synes det er greiest å holde det for oss selv inntil vi evt har lykkes og er kommet såpass langt på vei at jeg føler meg tryggere.

Et IVF-forsøk er jo et forsøk på å få barn, og det er jo de færreste som offentlig annonserer at "nå går vi hjem for å lage noen unger"!

Men når dere lykkes, vil jeg anbefale dere å ikke gjøre "tilblivelsen" til en hemmelighet. Åpenhet er det beste; både på det personlige plan og i forhold til samfunnet rundt oss.

Jeg ønsker dere hell og lykke i forsøket deres!!

Takker for alle fine svar til meg! Finnes det noen gode sider med info om prøverrørsbefruktning?