Vil ikke bli alenemor

[Gjest kjempefortvilet]

Min mann og jeg har fire barn sammen, to i småskolen og to i barnehagen. Barna var ønsket og planlagt, ikke minst han ønsket seg mange barn.

Det har vært slitsomme år hvor det har vært lite tid og overskudd til å pleie forholdet, men vi har ikke hatt mye krangel og uenighet.

Nå kommer mannen min og sier han vil skilles, han har møtt en annen. Og han forventer at jeg skal ha daglig omsorg for barna og bli boende i huset.

Jeg kan ikke se for meg at jeg makter omsorg for alle barna, jeg kan ikke se for meg at jeg klarer å sitte med det store huset. Jeg har aldri hatt noe ønske eller planer om å bli alene med barna. Og huset er hans verk, jeg ønsker ikke å beholde huset.

Kan han nærmest bare stikke av fra alt og la meg sitte igjen med hus og barn, har ikke han noen forpliktelser?

Det høres sikkert helt vanvittig ut at vi krangler om barna fordi ingen av oss ønsker å sitte igjen med eneansvaret for de, han vil være fri og frank og kunne starte på nytt med den nye, jeg mener han også har et kjempeansvar ovenfor barna sine.

Kan noen pålegge han å ta seg av barna sine også i fremtiden. Jeg tenker meg delt omsorg hvor vi har to hver, jeg makter bare ikke fire alene, ikke når de er så små i alle fall.

Hjelp meg, jeg er så fortvilet. Håpet om at mannen min skal snu og ønske å fortsette ekteskapet svinner for hver dag, han er helt besatt av denne nye.

Jeg har aldri, aldri ønsket å være alenemor, hadde jeg visst at jeg skulle ende opp som det hadde jeg ikke fått barn. MIn mening er at barn skal vokse opp hos begge foreldrene, og jeg trodde mannen min også mente det. Han har i allefall fått meg til å tro det.

[Lillelurven]

Så trist og vanskelig for deg.

Jeg kan ingenting om slike regler. Men vil tro dere burde dra å få litt proff. hjelp.

Får håpe du får svar fra de som har vært gjennom noe liknende.

Han må iallefall betale bidrag vet jeg, og også dele på ansvaret med ungene. Det er vel opp til dere, hvordan fordelingen skal bli. Og dersom dere ikke blir enig, blir det mekling? jeg skal ikke si dette for sikkert da...

Å være alenemor for så mange unger er nok krevende, de skal følges opp på så mange områder etterhvert som de vokser til.

Men tro meg, du vil finne styrke i deg selv, du knapt trodde du hadde.

Liten og fattig trøst akkurat nå, men ...

Sørg for å ta vare på, å holde på det nettverket du har fra før av. Utvid det. Og dra nytte av det.

Tenk også økonomi vedr. boplass. Er huset såpass nedbetalt at det kan bli gunstigst for deg å bo der? Hvordan skal dere fordele det?

Det er mye dere må enes om, prøv å få til å la deres følelser komme sist, og tenk på det beste for ungene.

Mange varme tanker til deg, selv om jeg ikke kunne hjelpe deg.

Klikka på innlegget ditt, fordi jeg var alene med eldstemann i fem år. Og hadde en strålende tid. Men, det var jo bare ett barn.

*klem*

[Wulfi]

Skjønner godt at du ser svart på det nå. Når dere tar ut seperasjon så må dere til mekling ,og der kan dere diskutere hvem som skal ha barna (evt hvem som skal HVOR MANGE barn) Hadde ikke orket å hatt fire barn alene jeg heller.

Jeg hadde spurt mannen og HAN kunne se hver og en av ungene sine inn i øynene og så si: Jeg vil ikke ha deg.

Du får undersøke litt om han kan bli PÅLAGT å ha ansvar for to av ungene.

Ønsker deg lykke til !

*Klem - hvis du vil ha*

[Gjest kjempefortvilet]

Skjønner godt at du ser svart på det nå. Når dere tar ut seperasjon så må dere til mekling ,og der kan dere diskutere hvem som skal ha barna (evt hvem som skal HVOR MANGE barn) Hadde ikke orket å hatt fire barn alene jeg heller.

Jeg hadde spurt mannen og HAN kunne se hver og en av ungene sine inn i øynene og så si: Jeg vil ikke ha deg.

Du får undersøke litt om han kan bli PÅLAGT å ha ansvar for to av ungene.

Ønsker deg lykke til !

*Klem - hvis du vil ha*

Takk for varmende svar. Han mener at jeg er en dårlig mor siden jeg kan gi fra meg barna på den måten. Har selv også dårlig samvittighet fordi jeg nekter å ha alle fire barna, men jeg tror ikke jeg makter en hverdag alene med fire små barn.

[Atene]

Takk for varmende svar. Han mener at jeg er en dårlig mor siden jeg kan gi fra meg barna på den måten. Har selv også dårlig samvittighet fordi jeg nekter å ha alle fire barna, men jeg tror ikke jeg makter en hverdag alene med fire små barn.

Men han er ikke en dårlig far, som kan gi fra seg alle fire ? Har du spurt ham om det ?

Egentlig er det et irrelevant argument. Det spiller ingen rolle hva man "kan". En god mor ser på hvilken løsning som er best for barna. Det gjør en god far også.

[Gjest Martin]

Så trist og vanskelig for deg.

Jeg kan ingenting om slike regler. Men vil tro dere burde dra å få litt proff. hjelp.

Får håpe du får svar fra de som har vært gjennom noe liknende.

Han må iallefall betale bidrag vet jeg, og også dele på ansvaret med ungene. Det er vel opp til dere, hvordan fordelingen skal bli. Og dersom dere ikke blir enig, blir det mekling? jeg skal ikke si dette for sikkert da...

Å være alenemor for så mange unger er nok krevende, de skal følges opp på så mange områder etterhvert som de vokser til.

Men tro meg, du vil finne styrke i deg selv, du knapt trodde du hadde.

Liten og fattig trøst akkurat nå, men ...

Sørg for å ta vare på, å holde på det nettverket du har fra før av. Utvid det. Og dra nytte av det.

Tenk også økonomi vedr. boplass. Er huset såpass nedbetalt at det kan bli gunstigst for deg å bo der? Hvordan skal dere fordele det?

Det er mye dere må enes om, prøv å få til å la deres følelser komme sist, og tenk på det beste for ungene.

Mange varme tanker til deg, selv om jeg ikke kunne hjelpe deg.

Klikka på innlegget ditt, fordi jeg var alene med eldstemann i fem år. Og hadde en strålende tid. Men, det var jo bare ett barn.

*klem*

Fremfor alt vil jeg rose deg for at du som mor SER at barna trenger en far. Alt for mange mødre mener de - og bare de - er i stand til å utøve omsorg etter et brudd.

Likeledes er det en skam og tragiedie at han ikke vil ha felles omsorg for barna. Det er horribelt. Og at han vandrer rundt og sier at DU er en dårlig mor fordi du vil ha felles omsorg, forteller i klartekst hvilken drittsekk han er. HVa med han som far - hvor dårlig framstår ikke han som forelder med slike utsagn?

Hverken du eller han kan pålegges i juridisk forstand å ta seg av barna. Backer dere begge ut, vil barnevernet overta omsorgen og overlate barna til forsterforeldre.

Derfor har du neppe noe valg, har du vel? Du må stå på for dem. Men sørg for dine rettigheter økonomisk og prøv å få til en så gunstig samværsordning som mulig. Det vil si at han har dem mye mer enn annen hver helg, som jeg anser som en tragisk dårlig ordning.

Føler med deg!

[Nyco]

Hei. Jeg vet at du har det vanskelig akkurat nå, jeg har vært igjennom det samme selv. Men prøv å tenke konstruktivt alikevel!

Livet går videre, selv om det ikke kan føles sånn nå. Og planlegging for fremtiden er høyst nødvendig slik at du ikke sitter i en håpløs situasjon om et år uten å komme videre.

Hvis du vil kan du sende meg en mail: [email protected]

[Gjest kjempefortvilet]

Fremfor alt vil jeg rose deg for at du som mor SER at barna trenger en far. Alt for mange mødre mener de - og bare de - er i stand til å utøve omsorg etter et brudd.

Likeledes er det en skam og tragiedie at han ikke vil ha felles omsorg for barna. Det er horribelt. Og at han vandrer rundt og sier at DU er en dårlig mor fordi du vil ha felles omsorg, forteller i klartekst hvilken drittsekk han er. HVa med han som far - hvor dårlig framstår ikke han som forelder med slike utsagn?

Hverken du eller han kan pålegges i juridisk forstand å ta seg av barna. Backer dere begge ut, vil barnevernet overta omsorgen og overlate barna til forsterforeldre.

Derfor har du neppe noe valg, har du vel? Du må stå på for dem. Men sørg for dine rettigheter økonomisk og prøv å få til en så gunstig samværsordning som mulig. Det vil si at han har dem mye mer enn annen hver helg, som jeg anser som en tragisk dårlig ordning.

Føler med deg!

Takk for støtten.

Det er klart barna trenger en far, derfor har jeg også stått på for å få ekteskapet til å holde. Jeg er villig til å legge dette sidespranget hans bak meg for at vi skal kunne oppdra barna våre sammen - slik jeg trodde det skulle bli.

Men han er helt besatt av denne nye dama, tenker ikke på stort annet. Og hun vil ikke ha barna med på kjøpet - etter som jeg har forstått. Hun er ganske ung også og sikkert ikke klar for et så stort ansvar.

Nei - jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det er så fortvilende å bli kastet inn i noe slikt, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt lenger.

Det er klart jeg ønsker barna mine alt godt, men jeg vet bare ikke hvor mye jeg makter. Kanskje får jeg krefter når jeg trenger det, er nok ganske nedfor og deprimert og veldig forvirret akkurat nå.

Jeg er glad for at det er tvungen mekling slik at vi får snakket om dette med en tredjeperson til stede, han overkjører meg helt med sine argumenter og forsøker å gjøre det til at alt er min feil.

Det er godt at ingen av de som hittil har svart har ment at dette er min feil.

[Gjest Geir]

"Kan han nærmest bare stikke av fra alt og la meg sitte igjen med hus og barn, har ikke han noen forpliktelser?"

I utgangspunktet så har dere felles foreldreansvar og delt omsorg, som følge av att dere er gift og deler bosted.

Så både du og din mann, har _nøyaktig_ like store rettigheter, plikter og ansvar i forhold til barna !

Unnskyld meg, men den kommentaren om att _du_ er en dårlig mor som ikkje ønsker daglig omsorg for alle fire faller på sin egen urimelighet (slik Atene skriver), etter mitt syn så virker det som om du søker løsninger til beste for barna og _det_ er definitivt ikkje noen dårlig evne det er faktisk noe som er pålagt foreldrene (også han) gjennom Barneloven.

Beklager å måtte si det, men holdningene din mann har angående omsorg for barn o.l., hører hjemme i steinalderen !

"Kan noen pålegge han å ta seg av barna sine også i fremtiden. Jeg tenker meg delt omsorg hvor vi har to hver, jeg makter bare ikke fire alene"

Nei, det kan ingen pålegge han, men _du_ og andre (kanskje via mekling) kan prøve og overbevise han om hans ansvar/forpliktelser, og om kor viktig det er for _barna_ hans omsorg og tilstedeværelse.

Delt omsorg der dere har to hver høres ut som en god løsning, sjøl om dere velger en slik løsning så er det ingenting i veien for att alle fire er sammen hos deg (fks. ei uke i slengen), for deretter å tilbringe tiden sammen hos far etter på !

Ønsker dere virkelig lykke til, og ikkje godta att han ikkje tar sitt ansvar for barna !!!!

Kan hende du finner noen svar her:

http://www.f2f.no/

http://www.aleneforeldreforeningen.no/hjem.asp

http://www.trygdeetaten.no/

Mvh

[leila]

Takk for støtten.

Det er klart barna trenger en far, derfor har jeg også stått på for å få ekteskapet til å holde. Jeg er villig til å legge dette sidespranget hans bak meg for at vi skal kunne oppdra barna våre sammen - slik jeg trodde det skulle bli.

Men han er helt besatt av denne nye dama, tenker ikke på stort annet. Og hun vil ikke ha barna med på kjøpet - etter som jeg har forstått. Hun er ganske ung også og sikkert ikke klar for et så stort ansvar.

Nei - jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det er så fortvilende å bli kastet inn i noe slikt, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt lenger.

Det er klart jeg ønsker barna mine alt godt, men jeg vet bare ikke hvor mye jeg makter. Kanskje får jeg krefter når jeg trenger det, er nok ganske nedfor og deprimert og veldig forvirret akkurat nå.

Jeg er glad for at det er tvungen mekling slik at vi får snakket om dette med en tredjeperson til stede, han overkjører meg helt med sine argumenter og forsøker å gjøre det til at alt er min feil.

Det er godt at ingen av de som hittil har svart har ment at dette er min feil.

Selvsagt er ikke noe av dette din feil!

Har dessverre ingen råd å komme med, men ser at du har fått mange gode svar allerede. Skriv igjen og fortell oss hvordan du har det :-)

*sender gode tanker til deg"

[Gjest 5barnsmor]

Kjære deg....

Kan skjønne at du ikke er en dårlig mor selv om du vil fordele barna. Det må være mye bedre for dem å bo litt hos deg og litt hos far slik at du har overskudd til å være den moren du helt tydelig viser at du vil være, istedet for en mor som går mot depresjon pga utbrenthet.....

Men skulle denne mannen være helt uvillig tror jeg du gjør lurt i å tro på at du får ekstra krefter, for det vil ikke være godt for barna å bo et sted de føler seg uvelkommen (tenker på denne dama).

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med de praktiske tingene, men jeg kan fortelle deg om en mor jeg kjenner som ble forlatt av sin mann med 8-åtte barn. Og hun har klart seg kjempefint. Barna var i alderen 6mnd til 14 år. Kanskje du har krav på noen form for avlastning siden du har så mange, mulig du kunne fått en mann da som kunne dekket de behov din mann ikke er villig til å ta på seg ansvar for. Snakk med trygdekontor eller barnevern og hør hva de sier....vi har selv vært avlastningshjem for en jente hvis mor strevde fryktelig etter at hun ble enke. Denne helgen hadde hun fri til å bruke tid på seg selv og vi tok jenta med på mye moro denne ene helgen i mnd.

Uansett ønsker jeg deg lykke til med prosessen du skal igjennom og husk at her på DOL er det alltid noen til å trøste....

*trøstebjørneknuseklem hvis du vil ha fra*

[nøffelinøff]

hvis huset står i hans navn kan du gjøre som du vil(men han kan også da kreve at du flytter)- og under separasjonen må man gå igjennom en samværsavtale hvor du kan gi klart uttrykk om din mening.

han kommer neppe til å dra fra barna sine selv om han vil skilles, tror du det?

en samværsavtale kan følges opp rettslig hvis han ikke overholder det han har undertegnet at han skal.

[nøffelinøff]

Takk for støtten.

Det er klart barna trenger en far, derfor har jeg også stått på for å få ekteskapet til å holde. Jeg er villig til å legge dette sidespranget hans bak meg for at vi skal kunne oppdra barna våre sammen - slik jeg trodde det skulle bli.

Men han er helt besatt av denne nye dama, tenker ikke på stort annet. Og hun vil ikke ha barna med på kjøpet - etter som jeg har forstått. Hun er ganske ung også og sikkert ikke klar for et så stort ansvar.

Nei - jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det er så fortvilende å bli kastet inn i noe slikt, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt lenger.

Det er klart jeg ønsker barna mine alt godt, men jeg vet bare ikke hvor mye jeg makter. Kanskje får jeg krefter når jeg trenger det, er nok ganske nedfor og deprimert og veldig forvirret akkurat nå.

Jeg er glad for at det er tvungen mekling slik at vi får snakket om dette med en tredjeperson til stede, han overkjører meg helt med sine argumenter og forsøker å gjøre det til at alt er min feil.

Det er godt at ingen av de som hittil har svart har ment at dette er min feil.

og forresten: han sier du er en dårlig mor fordi du kan gi fra deg barna..

det øyeblikket han puttet tissen sin inn i deg var det like mye hans barn.

vil han ingenting kan barnevernet hjelpe deg med avlastning(mange gjør det, og det er et kjempebra tilbud for alenemødre/fedre med småbarn)og dette får du noen helger i måneden.

[nøffelinøff]

Takk for støtten.

Det er klart barna trenger en far, derfor har jeg også stått på for å få ekteskapet til å holde. Jeg er villig til å legge dette sidespranget hans bak meg for at vi skal kunne oppdra barna våre sammen - slik jeg trodde det skulle bli.

Men han er helt besatt av denne nye dama, tenker ikke på stort annet. Og hun vil ikke ha barna med på kjøpet - etter som jeg har forstått. Hun er ganske ung også og sikkert ikke klar for et så stort ansvar.

Nei - jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det er så fortvilende å bli kastet inn i noe slikt, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt lenger.

Det er klart jeg ønsker barna mine alt godt, men jeg vet bare ikke hvor mye jeg makter. Kanskje får jeg krefter når jeg trenger det, er nok ganske nedfor og deprimert og veldig forvirret akkurat nå.

Jeg er glad for at det er tvungen mekling slik at vi får snakket om dette med en tredjeperson til stede, han overkjører meg helt med sine argumenter og forsøker å gjøre det til at alt er min feil.

Det er godt at ingen av de som hittil har svart har ment at dette er min feil.

og forresten: han sier du er en dårlig mor fordi du kan gi fra deg barna..

det øyeblikket han puttet tissen sin inn i deg var det like mye hans barn.

vil han ingenting kan barnevernet hjelpe deg med avlastning(mange gjør det, og det er et kjempebra tilbud for alenemødre/fedre med småbarn)og dette får du noen helger i måneden.

[Zirine]

Jeg ser du har fått mange gode svar og gode råd jeg synes du skal følge. Jeg har ingenting å tilføre annet enn at jeg vil ønske deg lykke til.