rettferdig å bare dilte etter da?

[Gjest Verona19]

Hei.

Jeg er en jente som har i store deler av barndommen slitt med at min farmor har humørsvingninger hvor hun blir ganske urimelig og sier at vi vil hun skal dø osv. Noe som resulterte i at jeg kontaktet barnevernet selv da jeg var liten fordi jeg var redd.( jeg har bodd sammen med henne) Hun var blidere i en periode på nesten 2 år nå og har hatt sterke smerter i rygg og hofter p.g.a slitasje. Hun har hatt et tøft liv med mange påkjenninger det må jeg si. Men nå i det siste har hun blitt rasende igjen, hun har støttet meg en hel del økonomisk med penger til nødvendige ting som nødvendige klær, leilighet, lege så hun har vært kjempesnill. Vi har en hytte som for litt siden ble bestjålet noe som gikk inn på henne og hun ville selge. Men så snudde hun om og ikke ville selge plutselig og da måtte jeg være der og alle andre i familien. Jeg ymtet frempå om at da burde vi kanskje øke standarden på hytta ettersom den lukter fukt og møblene er ekle og alt er slitt. Da ble hun så rasende på meg at jeg er den verste hun vet om nå. Alt er galt, hvis jeg har dratt til sverige uten å spørre om hun vil ha noe er det forferdelig galt( jeg er vant til at folk spør meg om de vil ha noe), hvis jeg kommer over med en ting en dag senere enn jeg skulle er jeg en hurpe, alt er galt hva jeg en sier og gjør, hvis jeg prøver å være hyggelig er jeg spydig. Jeg og faren min er verdens verste mennesker skulle jeg også vite, alt vi har fått av henne gjennom årene. Men jeg har jo ikke spurt om noe, utenom altså om vi kunne kjøpe en brukt sovesofa å ha på hytta. Hun vrenger om på ord og er vanskelig og urimelig. Saken er at er jeg slem hvis jeg da nekter å bli med på hytta når hun er sånn(jeg har virkelig hjulpet henne ellers i livet, hun er enke og jeg har vært hos henne nesten hver dag ( i 4-7 timer) og handlet og tilbudt meg å gjøre ting). Hun sier at hun ønsker at hun var ti meter under jorda og at jeg ikke vil hjelpe til med noe, enda jeg har sagt at jeg kan hjelpe til med det hun vil. Hun anklager meg også for at jeg ikke kommer til å hjelpe til i fremtiden og er sur for det. Nå har hun vært sånn siden midten av mai og jeg som har eksamener på vgs og alt føler meg totalt utslitt og som verdens verste menneske. Hun holder på i flere timer med kjefting, ofte om ting som har skjedd for 20 år siden. Skal jeg dra til den ukoslige hytta som ligger ti mil unna alt med henne og få kjeft hele sommeren. Hun sier at hun kommer til å dø snart og jeg vil kanskje få dårlig sammvittighet hvis jeg ikke drar.

Takker for alle råd

hilsen fortvilet jente på 19

[Gjest mørdy]

Hvorfor har faren din latt deg bo sammen med et så tydelig psykisk ustabilt menneske?

[nøffelinøff]

du kan jo prøve med å la være å komme til henne i ei uke eller to, så kan hun jo selv vurdere hvor "lite" du gjør for henne.

man skal aldri ta imot penger o.l av noen som vil gi dårlig samvittighet for det senere.

familie eller ikke familie, ingen har rett til å behandle deg slik.

fortsetter hun med kjeftingen ville jeg latt være å hjulpet henne i det hele tatt.

[Gjest Kristine]

Hvorfor har faren din latt deg bo sammen med et så tydelig psykisk ustabilt menneske?

Jeg kjenner igjen meg selv ift. min mor. Du skal holde deg unna denne dama. Hun gjør livet surt for deg. Du skal ikke være med på den hytta sammen med henne. Du er ung og har ditt eget liv å ta hensyn til .

Du skal si ifra og sette grenser. Det klarte ikke jeg ift. min mor og jeg har hatt mye vondt psykisk senere i livet mitt pga. hennes manglende hensyn til et ungt menneske.

Du er selv sårbar. Jeg var på din alder da min mor "knakk" meg psykisk. Hun tok ikke hensyn til meg og mine behov, og holdt på som din bestemor.

Vær egoist, det er hun. Og ta bare hensyn til deg selv og dine ønsker. Hun er ikke ditt ansvar. Ikke vær redd for å si ifra. Det er deg og ditt liv du skal kjempefor, unge dame!

[Gjest Maria]

Hold deg unna henne i 1-2 uker, null kontakt, og så får hun nok se at du hjalp henne likevel....

Vet omtrent hvordan du har det.. moren min har gjort slikt mot meg så lenge jeg kan huske... rett og slett gjort alt for å knekke meg psykisk (og fysisk) (hun har både slått, klort, kalt meg stygg, uoppdragen, sagt at jeg bare tenker på meg selv og aldri på andre.... osv.... kunne ramset opp side på side) ,men jeg har endelig klart å komme meg vekk fra marerittet.

TA IGJEN!

Men husk at farmoren din sannsynligvis er glad i deg (du er tross alt barnebarnet hennes), og du er vel også glad i henne selv om hun holder på slik. Dere har tross alt alltid vært en del av hverandres liv. Men enkelte ganger må man bare ta sin hatt og gå sin egen vei...