Moren stiller ultimatum til 6 åring

[Gjest stemor]

Stedatteren min på 6 år skal opereres denne uka. Moren mente at jeg da ikke skulle få lov til å komme og besøke henne på sykehuset og sa det til datteren sin (men sa at det allikevel var datteren som skulle få bestemme).

Mannen min ga beskjed om at vi kommer til å komme da og da, og gi beskjed på forhånd slik at moren i tilfelle skulle få lov til å skygge banen, hvis hun absolutt ikke ville møte meg i gangen. (Må legge til her at jeg ikke har gjort henne noen verdens ting, ble kjent med mannen min etter at det var slutt mellom dem, men hun har allikevel lagt meg for hat).

Men i dag fikk min mann en fortvilet telefon fra datteren som griner og er helt fortvilet fordi moren sitter på do og griner fordi mannen min hadde gitt beskjed om at jeg skulle komme på besøk på sykehuset. Hun hadde sagt til datteren at dersom jeg kom på besøk så ville hun ikke være på sykehuset og datteren måtte være der alene hele uka!

Vi hadde jo ikke drømt om at en mor i det hele tatt kunne komme til å uttale et slikt ultimatum til sin 6-årige datter. Datteren var helt fortvilet og livredd for at hun må være alene på sykehuset, samtidig som hun ikke skjønner hvorfor jeg som stemor og mamma til lillebroren hennes, skal få lov til å besøke henne på sykehuset.

Det er så klart ikke noe stort poeng at jeg for enhver pris skal få besøke henne på sykehuset, men vi vet at om vi gir etter nå så vil det ikke løse noen ting på lang sikt. Det samme kommer til å skje neste gang en liknende situasjon oppstår.

Vi prøver så langt det er mulig å ikke provosere og gjøre ting værre for min stedatter, men moren lager problemer ut av den minste detalj.

Vi lurer rett og slett på om denne dama i det hele tatt er skikket til å være omsorgsperson til et så lite barn slik hun oppfører seg.

Noen som har noen tips til hva vi kan gjøre? Fagfolk som kan hjelpe oss (og ikke minst moren som kanskje trenger psykisk hjelp og datteren slik at hun ikke får varige mén). Vil en samtale med barnevernet være til hjelp? Min mann har så klart prøvd familierådgivning ved flere anledninger, men akkurat nå føler vi et akutt behov for hjelp. Hva hvis det verste scenarioet skjer, at noe går galt på sykehuset under operasjonen og moren klikker fullstendig?

Nå skal mannen min ringe til sin tidligere svigerfar og se om kanskje han kan snakke fornuft med sin datter. Hun vil nemlig ikke ta telefonen når min mann prøver å få tak i henne.

Er vi helt på jordet når vi holder på dette prinsippet? Det er klart vi kan la det gå for denne gang, men vi vet av erfaring at å svelge kameler og la henne ture fram slik hun vil, ikke hjelper. Hun blir bare ikke bedre. Vi har ikke tatt steget til rettsalen fordi vi ikke vil gjøre datteren mer vondt, men er det feil av oss å la ting sture å gå? Kanskje det beste på sikt er å prøve å få fullt foreldreansvar for datteren slik at hun får være barn og skal slippe å ta ansvaret for sin mors humør og "lykke" på sine skuldre? Jeg har helt vondt av min stedatter og vil henne jo alt det beste, men gjør vi henne en bjørnetjeneste ved å svelge kameler?

[nøffelinøff]

gå på sykehuset, du.

du og din mann representerer stabilitet og det er noe hun trenger når hun er redd før operasjonen.

barnet er nok veldig glad i moren sin, men hun fortjener et stabilt hjem og jeg vil absolutt anbefale rettsak, barnet vil bli veldig skadet av morens oppførsel.

moren høres psykisk ustabil ut, og det er urettferdig å la sitt eget barn gjennomgå slikt..

ikke så mye mer å si om den saken...

[Gjest Geir]

Enig i alt Nøffelinøff skriver !

Moren minner om en person med "psykopatiske" trekk, slike vil _aldri_forandre seg eller bli vesentlig bedre !

Dere stiller selvfølgelig opp for å besøke henne på sjukehuset, men eg forstår deres fortvilelse og frustrasjon om hva som er riktig/galt i forhold til jenta.

Når det gjelder en eventuell rettssak om "den daglige omsorgen" så er det ingen ting å tvile, det å ikkje gjøre noe vil bare medføre en kollosal psykisk påkjenning spesiellt for jentas far.

En rettssak er en laaang prosess og tar mye tid og penger, mora kommer sikkert til å være enda mer kynisk slik att dere kommer i konflikt med deres egen samvittighet, og det er _tøft_ å være vitne til slikt ovenfor ett barn, men det finnes desverre ingen snarveier !

Ønsker dere alle tre lykke til, og håper jenta får en lysere fremtid sammen med dere !

Mvh

[Poetica]

gå på sykehuset, du.

du og din mann representerer stabilitet og det er noe hun trenger når hun er redd før operasjonen.

barnet er nok veldig glad i moren sin, men hun fortjener et stabilt hjem og jeg vil absolutt anbefale rettsak, barnet vil bli veldig skadet av morens oppførsel.

moren høres psykisk ustabil ut, og det er urettferdig å la sitt eget barn gjennomgå slikt..

ikke så mye mer å si om den saken...

Det er faktisk et ganske drastisk råd du her gir, kun basert på stemorens uttalelse. Det skal nok litt mer til før man kan si at barnet tar skade, eller at det bare er å kontakte rettsapparatet. Når det blir snakk om rettssak, da kan du virkelig snakke om å skade et barn, det er nemlig ekstremt tøffe saker.

Mitt råd til stemor er som følger: Når barnet ligger på sykehus, er det ikke tiden for å kjempe om prinsipper, da trenger barnet først og fremst sin mamma og sin pappa. Det er jo faktisk deres barn. Man kan mene mye og mangt om mødre (eller fedre) som ikke takler eksens nye partner, men det er definitivt ikke i slike saker som dette at det bør være viktigste fokus, det får man heller ta når barnet er friskt, og alle er uthvilte igjen. Og kanskje bør pappaen greie å stille opp for sin datter denne gangen, uten at du nødvendigvis er tilstede. Såpåass bør han som voksen og som pappa greie.

Det er kun en ting som er viktig, nemlig barnet. Og barnet trenger begge foreldrene sine,spesielt nå.

Senere kamper bør dere ta utenfor barnets hørevidde, dere må finne en måte å kommunisere på som ikke krever deltakelse i noen form av 6 åringen. Det er det eneste humane, tross alt. Hun har vel mer enn nok å stri med som det er.

Voksne skal være voksne, så kan barna ta seg av å være barn. Jeg vet selv at det ikke alltid er så lett, men det er nødvendig - for barnas del.

Lykke til!

)

mvh

[Gjest stemor]

Det er faktisk et ganske drastisk råd du her gir, kun basert på stemorens uttalelse. Det skal nok litt mer til før man kan si at barnet tar skade, eller at det bare er å kontakte rettsapparatet. Når det blir snakk om rettssak, da kan du virkelig snakke om å skade et barn, det er nemlig ekstremt tøffe saker.

Mitt råd til stemor er som følger: Når barnet ligger på sykehus, er det ikke tiden for å kjempe om prinsipper, da trenger barnet først og fremst sin mamma og sin pappa. Det er jo faktisk deres barn. Man kan mene mye og mangt om mødre (eller fedre) som ikke takler eksens nye partner, men det er definitivt ikke i slike saker som dette at det bør være viktigste fokus, det får man heller ta når barnet er friskt, og alle er uthvilte igjen. Og kanskje bør pappaen greie å stille opp for sin datter denne gangen, uten at du nødvendigvis er tilstede. Såpåass bør han som voksen og som pappa greie.

Det er kun en ting som er viktig, nemlig barnet. Og barnet trenger begge foreldrene sine,spesielt nå.

Senere kamper bør dere ta utenfor barnets hørevidde, dere må finne en måte å kommunisere på som ikke krever deltakelse i noen form av 6 åringen. Det er det eneste humane, tross alt. Hun har vel mer enn nok å stri med som det er.

Voksne skal være voksne, så kan barna ta seg av å være barn. Jeg vet selv at det ikke alltid er så lett, men det er nødvendig - for barnas del.

Lykke til!

)

mvh

Det å ordne opp uten å dra inn datteren er faktisk noe mannen min har praktisert i 3 år. Det er moren som konsekvent drar inn datteren. Min mann har prøvd alt han kan å få til en fornuftig dialog med sin ex, noe som ikke nytter. Alt skal skje på hennes prinsipper, ellers så gidder hun ikke snakke med min mann i det hele tatt. Det er hun som hver gang drar sin datter inn i dette, og min mann har alltid sagt i fra om at hun ikke må gjøre det, uten at det nytter.

Vi har så klart ikke tenkt til å gjøre noe drastisk mens datteren er på sykehus, men når hun er kommet hjem så kan vi ikke gjøre annet enn seriøst vurdere å kreve foreldreansvaret, og håpe på at det ikke trenger å gå så langt som til rettsak.

Min mann har nå i kveld snakket med bestefaren, exens far, og han er også alvorlig bekymret for sitt barnebarn og var helt klar på at jeg også måtte få komme på besøk på sykehuset. Forhåpentligvis så vil hun høre på hva han mener.

Jeg tror at moren er desperat og har gitt sin datter dette ultimatumet fordi hun ikke har sett en annen utvei, og fordi datteren selv påpekte for henne at det var dumt av moren å nekte henne å skulle ha besøk av sin stemor.

Jeg og min mann har så klart ikke tenkt å ta noen avgjørelse på hva vi skal gjøre mht rettsak utifra råd fra brukere på DOL, vi kommer til å snakke med 2FO og advokat før vi foretar oss noe som helst. Her er det snakk om å velge det beste ut av to onder.

Men takk for din mening Poetica!

[MsSophie]

.....sorry, jeg ser ikke helt hva du har å gjøre på sykehuset når barnet har både sin mor og sin far der, spesielt ikke når forholdet dere i mellom er som det er. Og betegnelsen stemor på deg selv er fullstendig feil all den tid barnets mor ikke er død eller på noen annen måte er totalt fraværende....

Kanskje like greit å svelge noen kameler, fremfor å ri kjepphester.....

[Nyco]

.....sorry, jeg ser ikke helt hva du har å gjøre på sykehuset når barnet har både sin mor og sin far der, spesielt ikke når forholdet dere i mellom er som det er. Og betegnelsen stemor på deg selv er fullstendig feil all den tid barnets mor ikke er død eller på noen annen måte er totalt fraværende....

Kanskje like greit å svelge noen kameler, fremfor å ri kjepphester.....

Du turte å si det jeg tenkte..

*løper ut igjen*

[Gjest helt enig u/t]

.....sorry, jeg ser ikke helt hva du har å gjøre på sykehuset når barnet har både sin mor og sin far der, spesielt ikke når forholdet dere i mellom er som det er. Og betegnelsen stemor på deg selv er fullstendig feil all den tid barnets mor ikke er død eller på noen annen måte er totalt fraværende....

Kanskje like greit å svelge noen kameler, fremfor å ri kjepphester.....

[MsSophie]

Du turte å si det jeg tenkte..

*løper ut igjen*

Det vakk`e fali i d hele tatt;-)

[Solsikke]

Hva om bare mannen din drar da? Det er jo mest naturlig at de to står sammen som støtte for sin felles datter. Og hva om mamman hennes er veldig nervøs på grunn av denne operasjonen og ikke vil at du skal være der? Jeg synes faktisk du skal respektere mamman sitt ønske jeg i denne spesielle situasjonen. Også synes jeg faktisk at både pappan og mamman burde være der sammen når deres datter våkner opp.

[Chloe]

.....sorry, jeg ser ikke helt hva du har å gjøre på sykehuset når barnet har både sin mor og sin far der, spesielt ikke når forholdet dere i mellom er som det er. Og betegnelsen stemor på deg selv er fullstendig feil all den tid barnets mor ikke er død eller på noen annen måte er totalt fraværende....

Kanskje like greit å svelge noen kameler, fremfor å ri kjepphester.....

"Og betegnelsen stemor på deg selv er fullstendig feil all den tid barnets mor ikke er død eller på noen annen måte er totalt fraværende.... "

Hvor har du det fra?

Ste betyr 'ta i tjeneste'.

Stebarn betyr 'barn som en ektefelle har fra tidligere ekteskap el. utenfor ekteskap.'

Stefar betyr 'mann i forholdet til barn som hans kone har fra tidligere ekteskap el. utenom ekteskap, jf *stebarn .'

(Klippet fra bokmålsordboka.)

Det må jo bety at en stemor er en kvinne i forholdet til barn som hennes mann har fra før.

Hvis din tolkning av stemor er rett vil det si at i 2000 hadde over 41 000 barn i Norge en far som var enten død eller totalt fraværende. Den samme statistikken for døde/ikke tilstedeværende mødre blir 4790 for samme året. Jeg tviler.

I følge statistisk sentralbyrå (hvor jeg har hentet tallene) defineres steforeldre på denne måten; "Kan være partnere, gifte eller samboende (med minst ett felles barn)."

Mvh

[MsSophie]

"Og betegnelsen stemor på deg selv er fullstendig feil all den tid barnets mor ikke er død eller på noen annen måte er totalt fraværende.... "

Hvor har du det fra?

Ste betyr 'ta i tjeneste'.

Stebarn betyr 'barn som en ektefelle har fra tidligere ekteskap el. utenfor ekteskap.'

Stefar betyr 'mann i forholdet til barn som hans kone har fra tidligere ekteskap el. utenom ekteskap, jf *stebarn .'

(Klippet fra bokmålsordboka.)

Det må jo bety at en stemor er en kvinne i forholdet til barn som hennes mann har fra før.

Hvis din tolkning av stemor er rett vil det si at i 2000 hadde over 41 000 barn i Norge en far som var enten død eller totalt fraværende. Den samme statistikken for døde/ikke tilstedeværende mødre blir 4790 for samme året. Jeg tviler.

I følge statistisk sentralbyrå (hvor jeg har hentet tallene) defineres steforeldre på denne måten; "Kan være partnere, gifte eller samboende (med minst ett felles barn)."

Mvh

......det var min egen lille konklusjon/definisjon;-)

Sier SSB og bokmålsordboka noe annet, så er dette helt sikkert det som er korrekt jfr norske normer/regler.

På den andre siden.....ikke f**n om noen skal få kalle seg noe i nærheten av stemor for mine barn så lenge jeg lever.

Ja jeg vet.....jeg ER sær og egen.....eksen sier forteller meg det hele tiden;-)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er like trist hver gang, å høre om barn som kommer i klemme mellom sine foreldre, og blir trukket inn i de voksnes problemer.

Jeg er helt enig med deg i at her må det ryddes opp. Mitt råd er å bruke profesjonell hjelp. Hensikten må være å få frem hva som er negativt for barnet. Og hvordan foreldrene må samarbeide for å unngå denne negative utviklingen.

Dersom moren gang på gang bruker faren og deg som stemor som trusler mot barnet, høres det ut som om moren er ute å kjøre. Foreldre som stadig boikotter den andre foreldren for samvær med sitt barn, kan bli fratatt omsorgen. Men en sak har alltid flere sider. Derfor bør en fagperson inn i saken. Vent med å trekke saken for domstolen. Forsøk å få de biologiske foreldrene til forhandlingsbordet først. Det er så om å gjøre for barnet at foreldrene ikke blir motparter. Alle barn ønsker at foreldrene ikke skal krangle om barnet.

Mht barnets operasjon. Hold deg unna sykehuset for å dempe konfliktnivået rundt barnet der. Meld fra at du av hensyn til barnet ikke vil komme dit.

[Chloe]

......det var min egen lille konklusjon/definisjon;-)

Sier SSB og bokmålsordboka noe annet, så er dette helt sikkert det som er korrekt jfr norske normer/regler.

På den andre siden.....ikke f**n om noen skal få kalle seg noe i nærheten av stemor for mine barn så lenge jeg lever.

Ja jeg vet.....jeg ER sær og egen.....eksen sier forteller meg det hele tiden;-)

He-he!) Må nå flire litt av deg, da!

Men seriøst; jeg har en mann som er stolt over å kalle seg stefar til mine barn. Barna setter stor pris på å ha et "navn" på ham. Han betyr uendelig mye for dem. Han har vært i deres liv så lenge de kan huske.

Min eks sa som deg; at han måtte være død for at barna skulle kunne si 'stefar' om mannen min. "Han er ikke stefaren deres!" Forskjellen er bare at han sa det til barna! Hva tror du skjedde? Jo, barna fikk samvittighetskvaler og klarte ikke snakke til mannen min så lenge faren hørte på. Min eldste sønn ville ikke engang gi mannen min en klem når han kom fra samvær med faren i lang tid etterpå. Det gjaldt fortrinnsvis når eksen min ennå stod i gangen.

Problemet til barna ble at de trodde de var så fæle som sa 'stefaren min'. Det måtte jo bety at de ønsket pappa'n sin død?

Jeg har tatt et oppgjør med eksen og vi er nå offisielt enig. Hva han innerst inne måtte mene, blåser jeg i. Jeg har aldri erstattet han som pappa. Han kommer alltid til å være pappa. Derimot er _han_ ikke stefaren deres og jeg kan ikke se at det skulle gjøre ham mindre i barnas øyne at de fikk en stefar, i tillegg til sin pappa.

Jeg regner med at jeg før eller siden må forholde meg til en stemor der borte. Det er mitt minste problem. Det er ikke hva hun kaller seg, men hvordan hun er mot barna som betyr noe for meg.

Mvh

[Gjest Maria]

Din stedatter er heldig som har en så engasert stemor som deg..:-) Jeg skulle ønske at noen hadde brydd seg som deg da jeg var 6 år og moren min oppførte seg lignende ovenfor faren min. Dette har i ettertid fått meg til å hate faren min, fordi han pga. mamma ikke tok kontakt. Ikke at det var meningen ovenfor min side, men det bare ble sånn...

Fortsett å bry deg, og besøk stedatteren din på sykehuset. Hun har vel lyst til å se lillebroren sin også? Og at moren nekter å være på sykehuset i det hele tatt hvis du viser deg der, er (hvis hun har samme problemene som min mor, noe det ser ut som hun har) nok det bare tomme trusler. Og hvis det ikke er det, hvorfor kan ikke far være på sykehuset?

Lykket til!

[Gjest stemor]

Hva om bare mannen din drar da? Det er jo mest naturlig at de to står sammen som støtte for sin felles datter. Og hva om mamman hennes er veldig nervøs på grunn av denne operasjonen og ikke vil at du skal være der? Jeg synes faktisk du skal respektere mamman sitt ønske jeg i denne spesielle situasjonen. Også synes jeg faktisk at både pappan og mamman burde være der sammen når deres datter våkner opp.

Moren kommer uansett til å skygge banen når min mann kommer og nekter å være sammen med sin ex ved datterens side. Mennen min så klart ikke noe imot det, men det hjelper ikke noe på henne.

[Solsikke]

Moren kommer uansett til å skygge banen når min mann kommer og nekter å være sammen med sin ex ved datterens side. Mennen min så klart ikke noe imot det, men det hjelper ikke noe på henne.

Men det er vel fordi hun tror at du vil være der, ved din manns side.

Se forøvrig svaret Solveig Vennesland ga deg. Synes det var et utrolig godt og gjenomtenkt svar.

Og jeg anbefaler deg fortsatt å holde deg vekk fra sykehuset når din manns datter blir operert.

[Gjest stemor]

Men det er vel fordi hun tror at du vil være der, ved din manns side.

Se forøvrig svaret Solveig Vennesland ga deg. Synes det var et utrolig godt og gjenomtenkt svar.

Og jeg anbefaler deg fortsatt å holde deg vekk fra sykehuset når din manns datter blir operert.

Mulig det er det hun er redd for, men hun vil heller ikke være der når mannen min er der. Vi har gitt klar beskjed om når jeg kommer, en time på lørdag, mens mannen min kommer hver dag.

Poenget er ikke at jeg for en hver pris skal være på sykehuset akkuart nå, men datteren ønsker jo det. Men vi lar jo være om det blir for komplissert. Vi tar hensyn til datteren, og kan ikke lenger ta hensyn til moren når det går ut over datteren.

[MsSophie]

He-he!) Må nå flire litt av deg, da!

Men seriøst; jeg har en mann som er stolt over å kalle seg stefar til mine barn. Barna setter stor pris på å ha et "navn" på ham. Han betyr uendelig mye for dem. Han har vært i deres liv så lenge de kan huske.

Min eks sa som deg; at han måtte være død for at barna skulle kunne si 'stefar' om mannen min. "Han er ikke stefaren deres!" Forskjellen er bare at han sa det til barna! Hva tror du skjedde? Jo, barna fikk samvittighetskvaler og klarte ikke snakke til mannen min så lenge faren hørte på. Min eldste sønn ville ikke engang gi mannen min en klem når han kom fra samvær med faren i lang tid etterpå. Det gjaldt fortrinnsvis når eksen min ennå stod i gangen.

Problemet til barna ble at de trodde de var så fæle som sa 'stefaren min'. Det måtte jo bety at de ønsket pappa'n sin død?

Jeg har tatt et oppgjør med eksen og vi er nå offisielt enig. Hva han innerst inne måtte mene, blåser jeg i. Jeg har aldri erstattet han som pappa. Han kommer alltid til å være pappa. Derimot er _han_ ikke stefaren deres og jeg kan ikke se at det skulle gjøre ham mindre i barnas øyne at de fikk en stefar, i tillegg til sin pappa.

Jeg regner med at jeg før eller siden må forholde meg til en stemor der borte. Det er mitt minste problem. Det er ikke hva hun kaller seg, men hvordan hun er mot barna som betyr noe for meg.

Mvh

"Jeg regner med at jeg før eller siden må forholde meg til en

stemor der borte. Det er mitt minste problem. Det er ikke hva hun

kaller seg, men hvordan hun er mot barna som betyr noe for meg."

Vet du Chloe...det høres helt perfekt ut....men jeg anbefaler deg å vente med å uttale deg om hva du vil føle før du erfarer det selv......;-)

[Gjest stemor]

Hei!

Det er like trist hver gang, å høre om barn som kommer i klemme mellom sine foreldre, og blir trukket inn i de voksnes problemer.

Jeg er helt enig med deg i at her må det ryddes opp. Mitt råd er å bruke profesjonell hjelp. Hensikten må være å få frem hva som er negativt for barnet. Og hvordan foreldrene må samarbeide for å unngå denne negative utviklingen.

Dersom moren gang på gang bruker faren og deg som stemor som trusler mot barnet, høres det ut som om moren er ute å kjøre. Foreldre som stadig boikotter den andre foreldren for samvær med sitt barn, kan bli fratatt omsorgen. Men en sak har alltid flere sider. Derfor bør en fagperson inn i saken. Vent med å trekke saken for domstolen. Forsøk å få de biologiske foreldrene til forhandlingsbordet først. Det er så om å gjøre for barnet at foreldrene ikke blir motparter. Alle barn ønsker at foreldrene ikke skal krangle om barnet.

Mht barnets operasjon. Hold deg unna sykehuset for å dempe konfliktnivået rundt barnet der. Meld fra at du av hensyn til barnet ikke vil komme dit.

Vi har ikke lyst til å måtte ta dette så langt som til domstolene, så de får vel heller prøve å gå en ny runde med familierådgiver. Sist gang satt de helt fast, så mannen min måtte engasjere advokat for å få en skriftlig samværsavtale.

Har du noen tips om gode familierådgivere i Oslo-området?