Moren stiller ultimatum til 6 åring

[Chloe]

"Jeg regner med at jeg før eller siden må forholde meg til en

stemor der borte. Det er mitt minste problem. Det er ikke hva hun

kaller seg, men hvordan hun er mot barna som betyr noe for meg."

Vet du Chloe...det høres helt perfekt ut....men jeg anbefaler deg å vente med å uttale deg om hva du vil føle før du erfarer det selv......;-)

He-he! ) Du høres ut som enkelte voksne når de snakker til barn! ;o)

Jeg har forsåvidt ikke snakket om "hva jeg vil føle", heller.

Jeg vet ikke om det er måten jeg uttaler meg på, eller tolkningen av begrepene som gjør det, men

jeg tror du og jeg snakker litt rundt hverandre.

For det første er nok din "spådom" om meg farget av din holdning til ordet 'stemor'.

Det er et ord du tydeligvis har et dårlig forhold til. Du antar at også jeg vil få problemer med en eventuell stemor?

For det andre er det jeg ikke ute etter å si det "perfekte". *s*

Jeg snakker om at mine barn før eller siden vil møte et menneske som de skal forholde seg til.

At hun kaller seg _stemor_ er likegyldig.

Men hva hun måtte gjøre, si eller gi barna mine er noe helt annet. Jeg kan ikke forutsi

hva slags følelser det vil gi meg. Og det vil ganske sikkert komme, mildt sagt, rare følelser rundt det.

Jeg er ikke ute etter å gi inntrykk av at jeg kan forutsi hva fremtiden vil gi meg av følelser.

Men jeg kan på forhånd bestemme meg for at det er helt greit at de kan komme til å få en stemor.

Det er det beste jeg kan gi dem all den tid vi voksne ikke bor sammen. De kan ikke få mamma

og pappa, men de kan få mamma og stefar, og pappa og stemor.

Jeg har sett nok av konflikter der barn er tapere til å vite at jeg i fremtiden også vil synes det er greit.

Jeg er i tillegg også stemor til to gutter. Jeg vet hva deres mor betyr for dem.

Jeg vet hva faren betyr for dem. Jeg er, for dem, en ekstra omsorgsperson.

Det er jeg glad for, og jeg ser at det har gitt dem noe.

Det unner jeg barna mine også. Er det så rart? Jeg er villig til å strekke meg laaangt for at barna mine skal få et godt forhold til andre omsorgspersoner enn meg og faren.

Jeg vet at mitt ønske for barna overstiger evt. smålige følelser rundt en "konkurrent".

Jeg har, tro det eller ei, nok erfaring til å vite det. *s*

Mvh

[MsSophie]

He-he! ) Du høres ut som enkelte voksne når de snakker til barn! ;o)

Jeg har forsåvidt ikke snakket om "hva jeg vil føle", heller.

Jeg vet ikke om det er måten jeg uttaler meg på, eller tolkningen av begrepene som gjør det, men

jeg tror du og jeg snakker litt rundt hverandre.

For det første er nok din "spådom" om meg farget av din holdning til ordet 'stemor'.

Det er et ord du tydeligvis har et dårlig forhold til. Du antar at også jeg vil få problemer med en eventuell stemor?

For det andre er det jeg ikke ute etter å si det "perfekte". *s*

Jeg snakker om at mine barn før eller siden vil møte et menneske som de skal forholde seg til.

At hun kaller seg _stemor_ er likegyldig.

Men hva hun måtte gjøre, si eller gi barna mine er noe helt annet. Jeg kan ikke forutsi

hva slags følelser det vil gi meg. Og det vil ganske sikkert komme, mildt sagt, rare følelser rundt det.

Jeg er ikke ute etter å gi inntrykk av at jeg kan forutsi hva fremtiden vil gi meg av følelser.

Men jeg kan på forhånd bestemme meg for at det er helt greit at de kan komme til å få en stemor.

Det er det beste jeg kan gi dem all den tid vi voksne ikke bor sammen. De kan ikke få mamma

og pappa, men de kan få mamma og stefar, og pappa og stemor.

Jeg har sett nok av konflikter der barn er tapere til å vite at jeg i fremtiden også vil synes det er greit.

Jeg er i tillegg også stemor til to gutter. Jeg vet hva deres mor betyr for dem.

Jeg vet hva faren betyr for dem. Jeg er, for dem, en ekstra omsorgsperson.

Det er jeg glad for, og jeg ser at det har gitt dem noe.

Det unner jeg barna mine også. Er det så rart? Jeg er villig til å strekke meg laaangt for at barna mine skal få et godt forhold til andre omsorgspersoner enn meg og faren.

Jeg vet at mitt ønske for barna overstiger evt. smålige følelser rundt en "konkurrent".

Jeg har, tro det eller ei, nok erfaring til å vite det. *s*

Mvh

...jeg leser hva du skriver Chloe, og har ingen problemer med å forstå hverken ordlyden eller innhold. Og i en ideell verden hvor alle vil barnas beste og jobber med det som utgangspunkt, så er jeg selvfølgelig prinsipielt helt enig med deg.

På den andre siden så har vi alle helt individuelle "historier" som farger og danner bakgrunn for hvordan hver og en føler og mener.

Når det er sagt, så har jeg intet ønske om å legge min story ut på Dol, "debatten" rundt dette temaet kan du og jeg ta på msn en gang det passer;-)

[Anki]

Idiotisk å dra barna inn i noe sånt.

Jeg tror faktisk jeg ville sett på det som veldig positivt om farens kjæreste/samboer ønsket å besøke barnet på sykehuset. Det er vel ikke verre enn at mora bare kan ta en tur i kantina eller ut en times tid mens dere er der om hun syns det er såå grusomt å treffe deg..

At hun ikke vil ha kontakt med deg er forsåvidt greit nok, det er hennes valg, men hun trenger ikke å ødelegge for dattera. (noe jeg mener hun gjør om hun skal lage splid )

men at hun ikke er i stand til å ta seg av dattera pga det her er vel å ta litt vel hardt i?

Lykke til!