Hva skal jeg gjøre???

[Tragisk]

Hei alle sammen!

Håper det er noen her som kan hjelpe meg! Jeg er 34 år,gift og har 3 barn fra 5 til 11 år.

Har vært sammen med mannen min siden jeg var 15 år og vi har vært gift i 13 år.For 2 år siden så begynte jeg å bli deprimert.Satt oppe om natten og gråt men vet ikke av hva.Følte meg veldig sliten.Jobbet på den tiden som hjelpepleier 60% på natt.Plutselig en natt fikk jeg problemer med å puste å ble naturligvis redd.Jeg fikk diagnosen Angst.Angsten har jeg slitt med siden den gang.Men fra å ikke tørre å gå i min egen postkasse så har jeg kommet meg veldig mye når det gjelder angsten.Jeg har måttet tenke på meg selv og lært meg til å si nei for i det hele tatt komme meg opp igjen.Går på antidepressiva men bruker ikke noe beroligende.Er så smått begynt på attføring men orker ikke jobbe som hjelpepleier mer.

Så over til det jeg sliter mest med nå.Føler att jeg har vokst i fra mannen min etter att jeg ble syk(fikk angst).Han mener også att jeg har forandret meg mye i forhold til hvordan jeg har vært.Vi er veldig forskjellige, han er gammeldags i forhold til meg.Føler ikke han respekterer det jeg gjør og måten jeg er på.Sitter igjen med en følelse av att ingen ting av det jeg gjør er rett.Følelseslivet vårt er også endret.Jeg føler ikke for å hverken kysse han eller kose med han.Å ha sex med han gjør jeg for å blidgjøre han inni mellom, nærmest som en plikt.Er veldig slitsomt å ha det sånn og sånn har vi hatt det i 1 års tid nå. Jeg har gitt uttrykk for att vi bør flytte fra hverandre en periode for å finne ut av ting, men det er han ikke enig i.Mener att hvis han flytter ut så er forholde vårt ferdig for alltid.Ser att det ikke fungerer slik som vi har det nå men jeg får panikk med tanken på å bo for meg selv også.Er livredd for att angsten som jeg har slitt med skal forverre seg å så sitter jeg der alene og har ingen.Har familien min ellers rundt meg men blir ikke det samme.

Hva skal jeg gjør,er det noen som kan svare meg på det?

På forhånd takk!!!!!

[Lothlorien]

Slik som du beskriver situasjonen din, kan jeg ikke se at noe av dette er mannen din sin feil, hvertfall.

Her på dette forumet pleier det å bli foreslått å gå til familieterapi, og kanskje det er løsningen for dere.

Det som er helt klart og tydelig, er at du må kjenne etter hva _du_ føler for.

Du hadde nok også muligens hatt nytte av å gå i terapi. Angst kan gi skjellsettende innsikt og føre til utvikling, selv om det er grusomt å være _i_ angsten.

Dersom følelsene dine for mannen din ikke er der lenger, spør deg selv om når de forsvant. Hva førte til at du ikke lenger har lyst på mannen din (bortsett fra medisinene)?

Hva du skal gjøre er det ingen som kan svare på, andre enn deg selv.

Lykke til! :-)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære deg -tragisk!

Det første som slår meg når jeg leser brevet ditt er at du har vært bundet og hatt det stritt i mange av dine ungdomsår. Kanskje ikke angsten og slitasjen er utløst av dette, må det kan vel kunne sees i sammenheng med det. Summen av alt slit og sykdom tror jeg også kan forklare det fravær av nærhet og lyst du føler til din mann.

Selv om du har endret deg på mange områder siden du ble gift, lurer jeg på om du ville orke å jobbe med saken. Kan du tenke deg å finne ut av hvor følelsene dine er og avklare forholdet til mannen din? Spørsmålet er vel om det fortsatt er grunnlag for samliv mellom dere?

Som Lotherien svarer deg under her, anbefaler vi ofte under samlivsforum å bruke Familiekontoret til slik avklaring og støtte.

Jeg tror ikke det er lurt av deg å ta ut separasjon nå, før du har fått drøftet saken, også med mannen din. For alt du vet tar han imot et intiativ fra deg til å rydde opp?

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvlifisert medsinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen

[Gjest Magna]

Slik som du beskriver situasjonen din, kan jeg ikke se at noe av dette er mannen din sin feil, hvertfall.

Her på dette forumet pleier det å bli foreslått å gå til familieterapi, og kanskje det er løsningen for dere.

Det som er helt klart og tydelig, er at du må kjenne etter hva _du_ føler for.

Du hadde nok også muligens hatt nytte av å gå i terapi. Angst kan gi skjellsettende innsikt og føre til utvikling, selv om det er grusomt å være _i_ angsten.

Dersom følelsene dine for mannen din ikke er der lenger, spør deg selv om når de forsvant. Hva førte til at du ikke lenger har lyst på mannen din (bortsett fra medisinene)?

Hva du skal gjøre er det ingen som kan svare på, andre enn deg selv.

Lykke til! :-)

Jeg har også slitt med angst og depresjon. Jeg har nå store barn, minstemann er 15. Det som har vært vanskelig for meg også har vært forholdet til mannen min. Derfor har jeg brukt hjelpeapparatet så mye jeg har kunnet, og også tatt skolegang for selvbehandling. Jeg har brukt en teknikk i alle år i mine egne tanker som har gått ut på å kun se problemene som mine. Jeg vet at mine psykiske problemer påvirker mitt forhold til andre mennesker. Derfor har jeg lagt ansvar for dette på meg selv. Jeg har gått hos familierådgiver i to perioder i livet på 1/2 år hver. Der var mannen min litt med. De tenker annerledes disse rådgiverne der, enn individualterapeuter. I tillegg har jeg gått i terapi i hvert fall i fire år. Etter at det var slutt har jeg hatt like mye oppfølging av allmennlege i to år. Men privatlivet mitt har jeg skjønt at er dumt å rokke ved. Det gjør alt vondt værre. Mannen min vet jeg er en real type og han er snill og "romslig" og har mange menneskelige egenskaper som jeg setter høyt. Jeg har også sagt til meg selv at han skal jeg leve sammen med til "the bitter end." Dermed har jeg droppet det temaet og sett nærmere på meg og mitt problem. Gjør det først du også og gjør det du kan med dine følelser. Av egenerfaring tenker jeg at det er noen følelser i deg som skurrer.

[shandy]

Det første som slår meg er at du har jobbet for mye, du er utslitt fysisk og dermed får du problemer psykisk. Du har gjort alt for å strekke til, det vil si tilfredstille din manns "såkalte" krav. Du har gått på overskudd av deg selv i mange år, ikke levd for deg selv, men for andre.

Mulig jeg blir slettet, men har jeg rett?

[Tragisk]

Kjære deg -tragisk!

Det første som slår meg når jeg leser brevet ditt er at du har vært bundet og hatt det stritt i mange av dine ungdomsår. Kanskje ikke angsten og slitasjen er utløst av dette, må det kan vel kunne sees i sammenheng med det. Summen av alt slit og sykdom tror jeg også kan forklare det fravær av nærhet og lyst du føler til din mann.

Selv om du har endret deg på mange områder siden du ble gift, lurer jeg på om du ville orke å jobbe med saken. Kan du tenke deg å finne ut av hvor følelsene dine er og avklare forholdet til mannen din? Spørsmålet er vel om det fortsatt er grunnlag for samliv mellom dere?

Som Lotherien svarer deg under her, anbefaler vi ofte under samlivsforum å bruke Familiekontoret til slik avklaring og støtte.

Jeg tror ikke det er lurt av deg å ta ut separasjon nå, før du har fått drøftet saken, også med mannen din. For alt du vet tar han imot et intiativ fra deg til å rydde opp?

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvlifisert medsinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen

Svar til Solveig Vennesland!

Har prøvd å snakket med mannen min om problemene og der og da sier han att han forstår men er glemt like snart.Snakker bare om att jeg har forandret meg sånn og att jeg ikke var slik før.Virker ut så han ikke godtar og respekterer meg for den jeg er.Sitter igjen med følelsen av att jeg er tulling og tosk når han snakker til meg.Er liksom den tonen der det går i " att til og med du må forstå" att slik er det.

Sier han er glad i meg men kan det ikke like godt være att jeg er blitt en vane? Vi har tross allt vært sammen siden vi var 15 og 16 år.

Når jeg har slike følelser for han som tidligere beskrevet,kan følelseslivet da rettes opp igjen?

Vil angstproblemene mine bli verre hvis jeg går fra han og over til en usikker tilværelse?

Kan han være årsaken til mine angstproblemer?Har gått i terapi men ikke funnet ut av hva som egentlig er eller har vært problemet og att jeg fikk angst.

Har prøvd å sortere følelsene mine og tenkt over hva som har ført til ekteskapsproblemene.Er nok det att jeg ikke føler meg respektert for det jeg gjør og den jeg er.Samtidig som vi er veldig ulike i være måte og i oppfatninger av hva som er viktig i livet.

Hilsen Tragisk!!

[Tragisk]

Det første som slår meg er at du har jobbet for mye, du er utslitt fysisk og dermed får du problemer psykisk. Du har gjort alt for å strekke til, det vil si tilfredstille din manns "såkalte" krav. Du har gått på overskudd av deg selv i mange år, ikke levd for deg selv, men for andre.

Mulig jeg blir slettet, men har jeg rett?

Takk for svaret!

Du har rett i det du skriver.Har alltid vært en sånn person som har tatt hensyn til hva andre mener jeg skal gjøre å hva andre tenker.Etter att jeg var ferdig i en angstgruppe jeg var med i så har jeg lært å ta hensyn til hva jeg selv vil og har lyst til.Dette har jeg prøvd å presset igjennom også i forhold til min mann.Det er vel her problemene ligger.Dette gjør jo att jeg har forandret personlighet og det er dette min mann har problemer med og akseptere.

Men hva gjør jeg da? Skal jeg fortsette å leve som han vil? eller skal jeg ta sjauen med å være og gjøre det som jeg selv vil?

Hadde jo vært enklest å gjort som han ville men er det rett?Lever jo for han da og ikke for meg selv slik jeg vil?

Er ikke enkelt og ser ikke ut for att vi kan møtes på halvegen for vi er totalt på kollisjonskurs.

Tragisk

[Tragisk]

Slik som du beskriver situasjonen din, kan jeg ikke se at noe av dette er mannen din sin feil, hvertfall.

Her på dette forumet pleier det å bli foreslått å gå til familieterapi, og kanskje det er løsningen for dere.

Det som er helt klart og tydelig, er at du må kjenne etter hva _du_ føler for.

Du hadde nok også muligens hatt nytte av å gå i terapi. Angst kan gi skjellsettende innsikt og føre til utvikling, selv om det er grusomt å være _i_ angsten.

Dersom følelsene dine for mannen din ikke er der lenger, spør deg selv om når de forsvant. Hva førte til at du ikke lenger har lyst på mannen din (bortsett fra medisinene)?

Hva du skal gjøre er det ingen som kan svare på, andre enn deg selv.

Lykke til! :-)

Takk for svaret!

Har tenkt en del over hvorfor følelsene forsvant.Tror det skyldes att han har skuffet meg så mange ganger att de har forsvunnet litt etter litt.Når jeg føler meg urettferdig behandlet så blir jeg veldig skuffet og det har forekommet mange ganger.Spørsmålet er om disse følelsene kan bygges opp igjen?

Tror ikke medisinene er noe problem for følelsene er der når jeg har "småklint" med andre mannfolk.