Når fagpersoner ikke ser egne problemer

[Gjest Fagperson]

Jeg er en ung kvinne som er utdannet innen psykologi.

Jeg har vært igjennom et helvete av et forhold, til en mann med en svært sammensatt diagnose.

Jeg har ikke villet se det. Jeg har heller ikke sett det, bare bruddstykker som jeg har valgt å ikke tillegge så stor vekt. Fortrengning.

I et annet parforhold, som utenforstående, ville jeg sett signaler og trekk umiddelbart. Jeg ville bedt kvinnen komme seg unna. Men i mitt eget tilfelle har jeg vært blind.

Jeg sitter igjen og klandrer meg selv. Jeg er ute av det, endelig, men hvorfor så jeg det ikke? Jeg er jo utdannet på dette, og flink med relasjoner og samlivsproblemer. Dette vet jeg er min styrke, hvorfor har jeg da klart å rote meg opp i det selv? Hvor har jeg hatt hodet mitt?

Jeg klandrer meg selv. Folk rundt meg stiller spørsmål og undrer seg.

Kan forelskelse blende så kraftig? Kan det være at det ligger i mennesket at man fornekter de dårlige sidene hos dem man elsker?

Hvordan skal jeg få frem respekten igjen for meg selv?

[Gjest Fagperson]

Jeg visste altså ikke om diagnosen før etter bruddet. Ble aldri fortalt.Men jeg burde ha sett det (les: Innsett det).

[Gjest Shallow_Hal]

Jeg visste altså ikke om diagnosen før etter bruddet. Ble aldri fortalt.Men jeg burde ha sett det (les: Innsett det).

Dette er sikkert noe du kunne ha skrevet en doktoravhandling om.

Det er sikkert ment slik fra naturens side, at du ikke skal se slike problemer i eget samliv.

Hvorfor?

For at ikke alle skal ergre seg grønne over motparten. Det ville ikke ha blitt mange parforhold igjen da, ville det vel?

Og som i alle andre saker, hvor så komplekse ting som oss mennesker er en del. So er det stor forskjell på hvor store problemene skal være før man ser det.

Så, om det er noen trøst: Du er ikke alene, og det er meningen. Det er ikke din skyld.

Det eneste du skylder deg selv er å gjøre ditt eget liv best mulig. Ergo, kom deg videre!

Lykke til, og gratulerer med bruddet

[Gjest Fagperson]

Dette er sikkert noe du kunne ha skrevet en doktoravhandling om.

Det er sikkert ment slik fra naturens side, at du ikke skal se slike problemer i eget samliv.

Hvorfor?

For at ikke alle skal ergre seg grønne over motparten. Det ville ikke ha blitt mange parforhold igjen da, ville det vel?

Og som i alle andre saker, hvor så komplekse ting som oss mennesker er en del. So er det stor forskjell på hvor store problemene skal være før man ser det.

Så, om det er noen trøst: Du er ikke alene, og det er meningen. Det er ikke din skyld.

Det eneste du skylder deg selv er å gjøre ditt eget liv best mulig. Ergo, kom deg videre!

Lykke til, og gratulerer med bruddet

Tusen takk, det varmet. Spesielt å få høre at det ikke er min skyld. Takk.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Man ser ikke slike trekk hos dem man er forelsket i. Man blir blendet av følelser, og det som gjør at du greier å se visse trekk hos andre, er jo nettopp at du ikke er følelsesmessig engasjert. Det er helt vanlig, og jeg vet om folk med høy psykologisk utdannelse som ikke greier slike ting. De er liksom ikke i "iakttager-modusen" når de er sammen med kjæresten, på den måten som de er sammen med en klient.

[nøffelinøff]

den beste psykolog er den som har erfaringer:)

det blir sikkert mange av dem fremover.