Så har det på en måte gått i orden

[Gjest Ikke lenger fullt så frustrert og lei av]

Dere som har lest de to andre tårdene mine litt tidligere i dette forumet om meg og "Johan" ("Han ville plutselig ikke vite av meg" og "Han har ringt...") vet hva jeg snakker om nå.

I går var jeg bare så møkka lei av denne fyren og bestemte meg for at han skulle få høre det. (Ja, jeg var på fest, men jeg hadde ikke drukket så jeg merket det.) Fordi jeg ikke hadde mer batteri igjen på mobilen lånte jeg telefonen til en kamerat. Jeg regnet egentlig ikke med at "Johan" hadde dekning, men det ringte og han tok telefonen (vet ikke om han hadde tatt den hvis han hadde sett mitt nummer på displayet).

Han babla en masse om jobben før han beskyldte meg for bare å ringe for å kjefte på ham (som jo var sant). Jeg skjelte ham ut for både det ene og det andre (husker ikke helt hva jeg sa), og han sa at det var like greit vi slettet hverandres nummer og aldri hadde noe mer med hverandre å gjøre og spurte om det kunne bli mer klinkende klart hva han ville.

Jeg sa at jeg selvfølgelig hadde skjønt det for lenge siden, men at jeg fortsatt ikke forstod hvorfor han var så sur på meg og hvorfor han ikke hadde sagt fra før. Da holdt han et langt foredrag om at jeg ikke måtte høre på det han sa i fylla og at han ikke kunne stå for det senere. Han skjelte også ut en kamerat og en venninne av meg og kalte dem noen barnslige drittsekker fordi de hadde sagt at han var lite hyggelig og fordi venninna mi hadde kalt ham en jævla drittsekk. "Johan" sa at han ikke var interessert i å drive og prate vèl med meg så lenge jeg snakka dritt om ham til folk (noe jeg ikke har gjort), for han hadde aldri sagt noe dritt om meg til noen av SINE kamerater....

Jeg spurte om han kunne svare ærlig ja på at jeg aldri hadde betydd noe som helst for ham. Han sa at det kunne han ikke svare ja på det. (Så vet jeg i alle fall at ikke all tiden og alle krefene jeg har kastet bort på ham har vært bortkastet.) Han sa også at han bare ville at jeg skulle ha det bra, men at han hadde fått angst (!?) av alt den dritten jeg hadde fortalt ham, og at han var blitt redd for at jeg var psykisk syk.

Jeg prøvde å forklare ham at jeg aldri hadde vært interessert i å ha et forhold til han, og at jeg aldri hadde ønsket annet enn å ha ham som venn (som er helt sant), men han sa at det spilte uansett ingen rolle så lenge vi ikke hadde ligget sammen, fordi da var det ingenting som tellte. (HALLO!!! hadde vi gjort det hadde jeg faktisk forstått, for det er litt mer normal praksis å forlate når man har fått det man ville, selv om det også er dårlig gjort.....)

Så ble han plutselig sint og sa at det var jeg som ikke ville ha mer kontakt med ham. (???) Så ville han plutselig treffe meg igjen, som venner, når jeg (som han selv sa) hadde fått dette på avstand. Han sa jeg fikk gå inn og ta meg en dram, og at jeg fikk ta vare på meg selv og sende ham et kort med den nye adressen min.

Nå har jeg fått en halvveis forklaring, men jeg forstår fortsatt veldig lite, men jeg klarer nok lettere å legge dette bak meg nå... Litt lettere når jeg har kranglet med ham...

Hadde jeg bare kalt ham en jævla drittsekk og bedt ham om å dra til helvete.....

[Gjest Maia]

Jeg har lest de andre trådene dine. Kjempefint at det har ordnet seg for dere da...:-) Det blir nok bedre når du har fått det litt på avstand ja. Det er uansett ikke morsomt å gå og være uvenner med og være bitter. Venner er det beste du kan få...