angrer deling av unger

[Gjest ikke nå]

For å gjøre en lang historie kort: Ble separert fra min mann for snart to år siden. I begynnelsen hadde jeg hovedomsorgen for våre to barn som nå er 4 og 6 år. Jeg mente, og mener fremdeles at det var best for dem. Slike spørsmål kan diskuteres i det uendelige, min mening er at det ikke er noen regel som er riktig i alle tilfeller! Noen ganger har barna det best hos mamma, noen ganger bør de bo mest hos pappa, og ofte kan man dele ca 50/50, det kommer alt an på!

Ihvertfall, min ex-mann syntes dette var feil, FORDI HAN VAR VELDIG OPPTATT AV MAKT, RETTIGHETER OG Å "TA MEG". Han har vært veldig bitter over at jeg gjorde det slutt (selv om jeg hadde god grunn og han hadde seg selv å takke). Derfor har han satt seg fore at jeg ikke skal "få" noe mer enn ham. Etter å ha direkte plaget meg i nesten et år, ble jeg TVUNGET til å dele barna.

Jeg gikk til slutt med på det, for han lovet da at han skulle begynne å oppføre seg "ordentlig" igjen, han skulle bli en sånn god far, påstod at han MÅTTE dele ungene 50/50 og ha like rettigheter som meg FOR Å TVINGE SEG SELV TIL Å ENGASJERE SEG NOK... Han har et barn fra før som han ikke har vært så flink til å følge opp. Jeg mener det er feil begrunnelse for å ha delt omsorg, "for å tvinge seg selv", og han har innrømt mange ganger at det er for å ha MAKT. Feks til å bestemme bosted innenfor byen (skolekrets osv). Jeg ville UANSETT prøvd å samarbeide så godt som mulig med ham, og hadde INGEN planer om å misbruke den "makten" jeg hadde.

Etter et år med delt omsorg så synes jeg ikke det fungerer så veldig godt. Han engasjerer seg bare sånn måtelig, og er VELDIG DÅRLIG på å kommunisere, også om praktiske ting. Han er dessuten stygg i kjeften mot meg, og plager meg ennå iblant, selv om det ble roligere da han fikk seg dame. Det er stadige trusler om flytting og bosted. Dessuten så hadde jeg håpet at vi kunne stille opp på enkelte arrangementer i barnehagen og i bursdager sammen, FOR UNGENES SKYLD, men det er han lite villig til. Jeg kan jo ikke tvinge ham heller. Noen ganger har tonen hans vært så ille at ungene har merket det og tatt seg nær av det, gang på gang har jeg slått i bordet og måttet true med det ene og det andre for å få ham til å skjerpe seg når ungene er der. For det er visst det som kan skape problemer for dem: Hvordan foreldrene oppfører seg etter at de skiller lag. Stort sett så ser de ut til å takle det bra, men jeg er likevel meget bekymret. Etter to år så burde han ha tatt seg mer sammen!

Vel, det dumme er at vi offisielt har ansvaret for ett barn hver. Det er jo for å få den økonomiske fordelen av det, og jeg har angret hvert sekund siden på det. Eldstebarnet skal snart begynne på skolen, og det blir i min skolekrets. Når det andre barnet skal begynne om to år, blir det jo der han bor, hvis vi ikke gjør noe med det. Det er ikke så langt unna, men UNGENE BØR DA GÅ PÅ SAMME SKOLE! I avtalen vår da vi delte, står det at ungene alltid skal være sammen, og det står "bør gå på samme skole". Han nektet å skrive "skal".

Vi burde selvfølgelig prøve å finne oss bosted innenfor samme skolekrets, begge vil flytte snart, men det er så vanskelig i praksis! Det er så dyrt å kjøpe bolig, vanskelig å finne noe ok samme hvilken skolekrets det er i. Han er dessuten VELDIG oppsatt på å ikke "gi seg" på noe område, tror at han vil nekte å bosette seg samme sted som meg bare for det... Så spør jeg HVA HAN VIL, hvor vil han at jeg skal kjøpe bolig da? Nei, det kan han heller ikke svare på. Hva skal jeg gjøre da??? Ikke kan jeg flytte dit han bor nå heller, for der vil han ikke fortsette å bo.

Dessuten så trives ungene bedre hos meg, de er jo glade i faren sin og trenger ham, men sier stadig at de vil være mer hos meg! Jeg tror oppriktig at jeg er en bedre forelder enn ham, men jeg vet at han har mye viktig å tilføre dem han også. Han har dessuten sagt at han egentlig ikke har spesielt LYST til å ha ungene 50 %, det var bare makten, pengene, å presse seg selv og å "ta meg" som var poenget. Etter å ha prøvd å gjort det beste utav delingen i et år så synes jeg IKKE det er optimalt for ungene. Han er dessuten en skikkelig rotekopp og slurvete med både det ene og det andre, men det er ikke så ille at man kan snakke om omsorgssvikt eller noe sånt. Det er dessuten jeg som må ordne med alle praktiske ting også. Og jeg VET altså at ungene ville trives bedre om de var mer her.

Sett sammen med min STORE REELLE FRYKT for at han vil prøve å SKILLE UNGENE (når den yngste begynner på skolen):

JEG ANGRER FRYKTELIG PÅ AT JEG LOT MEG PRESSE TIL DETTE!!

For MINE unger mener jeg at det er best at de er mer hos meg. Faren samarbeider dårlig samme hvilken ordning vi har, jeg har prøvd med all mulig velvilje, men det fungerer ikke helt likevel.

Jeg har da et spørsmål som jeg vil ha KONKRET svar på, FAKTA:

Hva er mine sjanser for å FÅ TILBAKE hovedomsorgen for det yngste barnet? Jeg vet jo at "default" er at moren har hovedomsorgen, enn så lenge, men hvordan er det når jeg først har gått i fella og gitt etter for presset om å gi fra meg den?

Er det noe annet jeg kan gjøre med min frykt for at faren vil tvinge dem til å gå på to forskjellige skoler? Annet enn å prøve å flytte etter, men han vil jo ikke engang si meg hvor... Det er dessuten ikke bare bare å flytte heller, det er jo vanvittig dyrt å bo! Og hva slags far er det som heller vil at ungene skal gå på forskjellige skoler enn å måtte "gi seg" overfor meg...

Jeg har prøvd og prøvd å være posiviv og samarbeide med ham i åresvis, men det hjelper bare ikke... Har tenkt på å få hjelp av familiekontoret for å få ham til å samarbeide bedre (og gjerne slutte å være ekkel), men tror ikke det går. Det blir bare prat og påstand mot påstand likevel, han kan bare si at alt er i orden likevel, det er bare jeg som overdriver...

Hva kan jeg gjøre..

[Nordmann]

Har få svar på ditt innlegg, ut over en kommentar: Dersom du, som mor, mener det er til ungenes beste at de har en hovedomsorgsperson, hvorfor lar du da ikke far få det? Hvorfor vandrer du rundt i den tro at du, fordi du er mor, er best skikket til det?

For øvrig har denne saken, som alle andre saker, to sider. Er temmelig sikker på at far har et helt annet syn enn du.

Til slutt. Bringer du barnefordelingen inn for retten vil han i alle fall legg deg for hat. Men det vet du kanskje.

[Gjest ikke nå]

Har få svar på ditt innlegg, ut over en kommentar: Dersom du, som mor, mener det er til ungenes beste at de har en hovedomsorgsperson, hvorfor lar du da ikke far få det? Hvorfor vandrer du rundt i den tro at du, fordi du er mor, er best skikket til det?

For øvrig har denne saken, som alle andre saker, to sider. Er temmelig sikker på at far har et helt annet syn enn du.

Til slutt. Bringer du barnefordelingen inn for retten vil han i alle fall legg deg for hat. Men det vet du kanskje.

Jeg visste at det ville komme noen sånne... Det var ikke det som var poenget her, sånt er det alltid folk som vil krangle om. Som jeg allerede har sagt, så synes jeg at det ikke er noen regel som kan gjelde alle, hva som er best for barna bør avgjøres i hvert enkelt tilfelle!

I dette tilfellet mener jeg at barna vil ha det best om jeg har hovedomsorgen, gidder ikke å forsvare det nå, men det er ikke for MIN skyld jeg synes det! Det er for UNGENES! Får jeg også opplyse om at da MINE foreldre ble skilt, så ble mine søsken og jeg boende hos far, så jeg vet godt at det går an. I mange tilfeller er det rett. Men slett ikke for mine unger!

Tror forresten ikke at faren ville hatt LYST til å ha hovedomsorgen heller (bortsett fra at han ville hatt gleden av å plage meg). EGENTLIG synes han jo at det er mer enn nok stress å ha dem halvparten...

[Atene]

* sukk *

Den historien har jeg hørt litt for mange ganger før. Med fare for å fornærme engasjerte fedre: Jeg synes det er uhyggelig mange av samme type som din eks.

Jeg synes det er vanskelig å tro på fedres snakk om at de skal ha 50/50 løsning fordi det er "best for barna". Da de var gift - hadde de 50/50 løsning da ? Neppe. Da var det bra nok at moren gjorde alt arbeidet, og han kunne komme og gå som det passet ham i forhold til barna, og prioritere jobb, venner og hobbyer først. _Da_ var det ikke "best for barna" å ha far like mye som mor.

Det får meg til å mistenke at det slett ikke er barnas beste som ligger bak kravet om delt omsorg, men heller som du sier, makt og status. Det er flaut å sitte igjen, forlatt av kona og med barna på samvær.

Uff, jeg er visst i et bittert hjørne idag. Jeg _vet_ at det finnes massevis av engasjerte fedre, fedre som blir dårlig behandlet av rettsvesenet. Jeg tror bare ikke du og jeg har vært gift med noen av dem.

Angående sjansene dine: Dette er en så viktig avgjørelse at du ikke skal basere den på råd fra vilt fremmede. Du aner ikke hva slags bakgrunn vi har for det vi sier. Gå til advokat.

[Nyco]

Henger meg på det Atene sier, skaff deg en advokat!

[Gjest Maria]

Jeg visste at det ville komme noen sånne... Det var ikke det som var poenget her, sånt er det alltid folk som vil krangle om. Som jeg allerede har sagt, så synes jeg at det ikke er noen regel som kan gjelde alle, hva som er best for barna bør avgjøres i hvert enkelt tilfelle!

I dette tilfellet mener jeg at barna vil ha det best om jeg har hovedomsorgen, gidder ikke å forsvare det nå, men det er ikke for MIN skyld jeg synes det! Det er for UNGENES! Får jeg også opplyse om at da MINE foreldre ble skilt, så ble mine søsken og jeg boende hos far, så jeg vet godt at det går an. I mange tilfeller er det rett. Men slett ikke for mine unger!

Tror forresten ikke at faren ville hatt LYST til å ha hovedomsorgen heller (bortsett fra at han ville hatt gleden av å plage meg). EGENTLIG synes han jo at det er mer enn nok stress å ha dem halvparten...

Veldig masse unnskyld hvis jeg tar feil nå, men det ville vært rart om du som fraskilt mor (kjenner igjen min egen mor i det du sier) mente at barna ville ha det best hos faren.... mulig de vil ha det best hos deg, vet ikke jeg for jeg kjenner ingen av dere, men:::

Tenk også på at barna bare får det vondt hvis foreldrene krangler eller hater hverandre.... prøv alle utveier før du går til retten. Nå snakker jeg på vegne av barna. Jeg vet selv hvordan det er å ha foreldre som ikke er på talefot. Jeg (og stesøsknene mine) led pga. foreldre som kranglet i retten. Det har preget hele livet mitt. Jeg har null kontakt med faren min i dag fordi han har holdt seg unna pga. min rasende, depresive og til tider psykopatiske mor... Heldigvis har jeg en stefar som har stilt opp like mye for meg som for sine egne barn, men jeg er fryktelig bitter på foreldrene mine som ødela barndommen til meg og søsknene mine. DU vil kanskje bare være glad til om barna ikke har kontakt med far, men DE vil ikke være det (i alle fall ikke når de blir større). Jeg lot selv være å treffe faren min fordi jeg ikke orket ufred.

Uansett ønsker jeg deg lykke til:-)

[Gjest ikke nå]

Henger meg på det Atene sier, skaff deg en advokat!

Takk til både Atene og Nyco.

Det er bare et så alvorlig skritt å ta. Har prøvd i det lengste å ta det negative med det positive, jeg har ALDRI gjort ham noe vondt med vilje, prøvd å gjøre det beste utav alt. Bortsett fra at jeg strittet lenge imot deling for ungenes skyld. Og har angret siden, mer og mer, når jeg ser at det ikke er best. Men som Nordmann sier, at faren kommer til å hate meg, hvordan blir livet da? Jeg føler at han hater meg allerede, så kanskje blir det ikke stort verre. Han har vært "vanskelig" å ha med å gjøre i alle år, så jeg kan vel uansett ALDRI vente at vi får et "godt" forhold...

Apropos å engasjere seg, han har jo et barn fra før (16 år) som moren har hatt hovedansvar for. Det har jo gått noenlunde "greit" med samvær og sånn, men faren har engasjert seg lite. Nå har barnet STORE problemer i livet, uten at man helt vet årsakene til dette (kan ikke akkurat legge skylden på faren, moren har vel slitt mye med disiplin og sånn, men kanskje ville det ha skjedd uansett). Ihvertfall: nå orker ikke moren mer, hun KLARER det ikke, og sier at faren MÅ overta. Og det nekter han... I dette ligger både at faren har dårlig samvittighet og vil gjøre det ANNERLEDES denne gangen, selv om han KANSKJE ikke kan lastes for det, men OGSÅ det at han IKKE TAR ANSVAR NÅ! Fordi det er en fryktelig vanskelig situasjon der.

Jeg har sett i MANGE tilfeller at han setter seg selv og sine behov foran barnas. Vi har helt forskjellig holdning til det å være foreldre. Jeg synes at han er slapp og egoistisk, men det er det sikkert mange kvinner som synes om sine menn. Og menn og kvinner ER forskjellige, vi har litt sterkere "omsorgsgener". Samtidig vil jeg understreke at jeg vet at det finnes MANGE MANGE supre fedre rundt omkring, og kvinner som ikke egner seg til å ha ansvaret for barn i det hele tatt. Det er derfor jeg sier at hvert tilfelle bør vurderes for seg!

Får jeg understreke at jeg ikke har noen økonomiske motiver for dette. Bidraget jeg fikk den stunden jeg hadde hovedomsorg for begge strakk ikke langt (jeg hadde tilogmed gått med på å få MINDRE enn vanlig for at han skulle gå med på at jeg skulle ha hovedomsorgen...)

Og så var det ikke uten grunn at jeg gikk fra ham... Kunne skrevet bøker om det, men skal la det være, men er redd for at han skal begynne å oppføre seg sånn mot dem som han gjorde mot meg... Foreløpig tror jeg ikke det er ille, men prøver å følge med... UANSETT: alle disse tankene og følelsene mine er ikke noe jeg kan "bevise", han kan jo bare nekte på alt...

Hadde vært fint å høre om andres erfaringer med regler og rettsak. HUFF, HUFF, det vil jeg ikke! Men jeg kan ikke svikte ungene mine heller...

[Nyco]

Takk til både Atene og Nyco.

Det er bare et så alvorlig skritt å ta. Har prøvd i det lengste å ta det negative med det positive, jeg har ALDRI gjort ham noe vondt med vilje, prøvd å gjøre det beste utav alt. Bortsett fra at jeg strittet lenge imot deling for ungenes skyld. Og har angret siden, mer og mer, når jeg ser at det ikke er best. Men som Nordmann sier, at faren kommer til å hate meg, hvordan blir livet da? Jeg føler at han hater meg allerede, så kanskje blir det ikke stort verre. Han har vært "vanskelig" å ha med å gjøre i alle år, så jeg kan vel uansett ALDRI vente at vi får et "godt" forhold...

Apropos å engasjere seg, han har jo et barn fra før (16 år) som moren har hatt hovedansvar for. Det har jo gått noenlunde "greit" med samvær og sånn, men faren har engasjert seg lite. Nå har barnet STORE problemer i livet, uten at man helt vet årsakene til dette (kan ikke akkurat legge skylden på faren, moren har vel slitt mye med disiplin og sånn, men kanskje ville det ha skjedd uansett). Ihvertfall: nå orker ikke moren mer, hun KLARER det ikke, og sier at faren MÅ overta. Og det nekter han... I dette ligger både at faren har dårlig samvittighet og vil gjøre det ANNERLEDES denne gangen, selv om han KANSKJE ikke kan lastes for det, men OGSÅ det at han IKKE TAR ANSVAR NÅ! Fordi det er en fryktelig vanskelig situasjon der.

Jeg har sett i MANGE tilfeller at han setter seg selv og sine behov foran barnas. Vi har helt forskjellig holdning til det å være foreldre. Jeg synes at han er slapp og egoistisk, men det er det sikkert mange kvinner som synes om sine menn. Og menn og kvinner ER forskjellige, vi har litt sterkere "omsorgsgener". Samtidig vil jeg understreke at jeg vet at det finnes MANGE MANGE supre fedre rundt omkring, og kvinner som ikke egner seg til å ha ansvaret for barn i det hele tatt. Det er derfor jeg sier at hvert tilfelle bør vurderes for seg!

Får jeg understreke at jeg ikke har noen økonomiske motiver for dette. Bidraget jeg fikk den stunden jeg hadde hovedomsorg for begge strakk ikke langt (jeg hadde tilogmed gått med på å få MINDRE enn vanlig for at han skulle gå med på at jeg skulle ha hovedomsorgen...)

Og så var det ikke uten grunn at jeg gikk fra ham... Kunne skrevet bøker om det, men skal la det være, men er redd for at han skal begynne å oppføre seg sånn mot dem som han gjorde mot meg... Foreløpig tror jeg ikke det er ille, men prøver å følge med... UANSETT: alle disse tankene og følelsene mine er ikke noe jeg kan "bevise", han kan jo bare nekte på alt...

Hadde vært fint å høre om andres erfaringer med regler og rettsak. HUFF, HUFF, det vil jeg ikke! Men jeg kan ikke svikte ungene mine heller...

Et av dine problemer er din samvittighet. Han gir deg dårlig samvittighet og har på den måten kontroll over deg. Fordi han vet at du gjør hva som helst for at barna skal ha det bra.

Skaff deg en advokat! Så kanskje han blir voksen og innser at han må lette på ræva sjøl ovenfor sine barn.

Jeg har en ex sjøl som er akkurat likedan. Han ringer en gang hvert jubelår, og da er det bare klaging på hvor ille han har det, dårlig råd (han har hus og er etablert med ny familie, det var han FØR han kvittet seg med oss) og stakkars han som ikke får se unga for jeg flytta bla bla. Jeg har gitt ham tilbudet om å komme med dem flere ganger, men da har han plutselig ikke råd eller plass...og så får vi høre at han var i syden istedet....

Nei du, barna finner tidsnok ut SELV hvordan faren er, så slutt å bekymre deg for ham!

Gjør det du mener er best for UNGENE på lang sikt.

[Atene]

Takk til både Atene og Nyco.

Det er bare et så alvorlig skritt å ta. Har prøvd i det lengste å ta det negative med det positive, jeg har ALDRI gjort ham noe vondt med vilje, prøvd å gjøre det beste utav alt. Bortsett fra at jeg strittet lenge imot deling for ungenes skyld. Og har angret siden, mer og mer, når jeg ser at det ikke er best. Men som Nordmann sier, at faren kommer til å hate meg, hvordan blir livet da? Jeg føler at han hater meg allerede, så kanskje blir det ikke stort verre. Han har vært "vanskelig" å ha med å gjøre i alle år, så jeg kan vel uansett ALDRI vente at vi får et "godt" forhold...

Apropos å engasjere seg, han har jo et barn fra før (16 år) som moren har hatt hovedansvar for. Det har jo gått noenlunde "greit" med samvær og sånn, men faren har engasjert seg lite. Nå har barnet STORE problemer i livet, uten at man helt vet årsakene til dette (kan ikke akkurat legge skylden på faren, moren har vel slitt mye med disiplin og sånn, men kanskje ville det ha skjedd uansett). Ihvertfall: nå orker ikke moren mer, hun KLARER det ikke, og sier at faren MÅ overta. Og det nekter han... I dette ligger både at faren har dårlig samvittighet og vil gjøre det ANNERLEDES denne gangen, selv om han KANSKJE ikke kan lastes for det, men OGSÅ det at han IKKE TAR ANSVAR NÅ! Fordi det er en fryktelig vanskelig situasjon der.

Jeg har sett i MANGE tilfeller at han setter seg selv og sine behov foran barnas. Vi har helt forskjellig holdning til det å være foreldre. Jeg synes at han er slapp og egoistisk, men det er det sikkert mange kvinner som synes om sine menn. Og menn og kvinner ER forskjellige, vi har litt sterkere "omsorgsgener". Samtidig vil jeg understreke at jeg vet at det finnes MANGE MANGE supre fedre rundt omkring, og kvinner som ikke egner seg til å ha ansvaret for barn i det hele tatt. Det er derfor jeg sier at hvert tilfelle bør vurderes for seg!

Får jeg understreke at jeg ikke har noen økonomiske motiver for dette. Bidraget jeg fikk den stunden jeg hadde hovedomsorg for begge strakk ikke langt (jeg hadde tilogmed gått med på å få MINDRE enn vanlig for at han skulle gå med på at jeg skulle ha hovedomsorgen...)

Og så var det ikke uten grunn at jeg gikk fra ham... Kunne skrevet bøker om det, men skal la det være, men er redd for at han skal begynne å oppføre seg sånn mot dem som han gjorde mot meg... Foreløpig tror jeg ikke det er ille, men prøver å følge med... UANSETT: alle disse tankene og følelsene mine er ikke noe jeg kan "bevise", han kan jo bare nekte på alt...

Hadde vært fint å høre om andres erfaringer med regler og rettsak. HUFF, HUFF, det vil jeg ikke! Men jeg kan ikke svikte ungene mine heller...

Å snakke med en advokat er ikke det samme som å gå til rettssak. Jeg mener bare at en advokat er den eneste som kan gi deg et pålitelig råd om hvordan sjansene dine er _hvis_ du så skulle velge å gå til sak.

Forøvrig er jeg enig med Nyco. Han manipulerer deg.

[Nordmann]

* sukk *

Den historien har jeg hørt litt for mange ganger før. Med fare for å fornærme engasjerte fedre: Jeg synes det er uhyggelig mange av samme type som din eks.

Jeg synes det er vanskelig å tro på fedres snakk om at de skal ha 50/50 løsning fordi det er "best for barna". Da de var gift - hadde de 50/50 løsning da ? Neppe. Da var det bra nok at moren gjorde alt arbeidet, og han kunne komme og gå som det passet ham i forhold til barna, og prioritere jobb, venner og hobbyer først. _Da_ var det ikke "best for barna" å ha far like mye som mor.

Det får meg til å mistenke at det slett ikke er barnas beste som ligger bak kravet om delt omsorg, men heller som du sier, makt og status. Det er flaut å sitte igjen, forlatt av kona og med barna på samvær.

Uff, jeg er visst i et bittert hjørne idag. Jeg _vet_ at det finnes massevis av engasjerte fedre, fedre som blir dårlig behandlet av rettsvesenet. Jeg tror bare ikke du og jeg har vært gift med noen av dem.

Angående sjansene dine: Dette er en så viktig avgjørelse at du ikke skal basere den på råd fra vilt fremmede. Du aner ikke hva slags bakgrunn vi har for det vi sier. Gå til advokat.

Å kontakte advokat, er ofte - ikke alltid - å stimatisere en konflikt. Mange advokater, sier ikke alle, ønsker konflikt for å få mest mulig penger.

Det jeg sier er at alle andre muligheter bør prøves først. Det er nemlig en del muligheter som familievernkontor og konfliktråd.

[Gjest ova]

Jeg arbeider med barn og får rett som det er høre barnefordelingproblemer ved skilsmisse.

Ja, jeg må være enig med deg i at slik fordeling som du gikk med på, ser ut til å skape mange problemer.Men ikke helt uløselig heller. Først rådgivning. Vet at det kan føre fram!

Kanskje du ikke føler det som noen stor trøst- for eksen din virker nokså sta.

Men ikke noe kan være uprøvd.

Ellers blir advokathjelp neste.

Man kan kanskje bli litt lurt av denne ordingen som dere har. Det kan jo fungere sånn noenlunde når barna er under skolepliktig alder, men så kommer problemene. Jeg tror jeg kjenner bare ett tilfelle hvor en slik ordning var "vellykket"- takket være stor velvilje fra begge parter- partene ble boende på samme sted, ja, det er jo første forutsetning.

Men ta det opp i sin fulle bredde- du har ikke noen ting å tape.

Og gi ikke opp håpet.

[Atene]

Å kontakte advokat, er ofte - ikke alltid - å stimatisere en konflikt. Mange advokater, sier ikke alle, ønsker konflikt for å få mest mulig penger.

Det jeg sier er at alle andre muligheter bør prøves først. Det er nemlig en del muligheter som familievernkontor og konfliktråd.

Her ble det bedt om en vurdering av sjansene til å vinne en sak. Det jeg svarte, var at en slik vurdering bør hun be en advokat om å gi. Hun bør ihvertfall ikke stole på våre råd i så måte - hvordan kan hun vite at vi i det hele tatt er de vi gir oss ut for ?

Hvorvidt advokat, eventuelt rettssak, er den riktige løsningen på problemet hennes, er et helt annet spørsmål.