Det kan være håp....

[gro3]

Hei!

Veldig trist å høre dette lilium.... Det samme skjedde med meg da datteren vår ICSI-prinsesse) var 1 1/2 år. Da hadde vi vært sammen i 9 år. Men vi har greid å jobbe oss gjennom det. Vi har gått til familievernkontoret og fått mye hjelp av familie og venner, så nå har vi funnet tilbake til hverandre igjen. Mannen min følte også at alt han hadde følt for meg var dødt og han var veldig forelsket i en annen dame. Han innså tilslutt at gresset ikke var grønnere på den andre siden og at følelsene for meg var like sterke som før, bare litt bortgjemt.

Det beste rådet jeg kan gi deg er å be han om å ta en liten tenkepause før han kaster seg hodestups inn i et nytt forhold. Be han om tid alene uten både deg og den nye damen.....Det er først da han kan tenke klart og såpass skylder han vel deg etter 11 år sammen? Jeg reiste hjem til mine foreldre og mannen min brøt all kontakt med den nye damen for en periode. Etter 5 dager alene savnet han MEG noe vanvittig, mens følelsene for den nye damen bleknet når de ikke hadde kontakt. Veien dit vi har nå har vært lang og det krever mye jobbing, men nå synes jeg det er verdt alt strevet..... Forholdet vårt er bedre en noengang og vi skal inn til ICSI igjen i juli.

Lykke til uansett - det er håp i hengende snøre

*klem*

[lilium]

Takk Gro3. Det er godt å vite det faktisk kan fungere igjen, hvertfall for noen. Om det er tilfelle for oss gjenstår mer enn jeg orker tenke på akkurat nå. Vi skal til familierådgivning, så får vi ta det derfra. Jeg har hvertfall funnet ut at jeg har utrolig mange flere GODE venner enn jeg har trodd. Og at ingen har forståelse for hva han har gjort.

Uansett har vi fått vår lille icsi-prins. Han er og kommer alltid til å være min førsteprioritet.

Takk for omtanken, og lykke til for dere. Både i forholdet og med nye icsi-forsøk.

Klem,