For

[Gjest u-egoistisk!!]

Jeg er en type person som alltid setter andre foran meg selv; det være foreldre, søsken, venner, osv.

Jeg føler at nå begynner det å bli nok. Jeg kan ikke fortsette sånn som dette lenger. Jeg må begynne å leve livet, før det er for sent. Jeg er 21, og begynner å bli klar for noe mer.

Flere i samme situasjon? Råd? Synspunkter? I det hele tatt?

[Nyco]

Kommunikasjon unge mann!

Det er nøkkelen. Du må lære deg å si i fra.

Og på en pen diplomatisk måte som ikke kan mistforståes av noen.

[Gjest u-egoistisk!!]

Kommunikasjon unge mann!

Det er nøkkelen. Du må lære deg å si i fra.

Og på en pen diplomatisk måte som ikke kan mistforståes av noen.

Mann..?

Er faktisk en kvinne - tihi

[conan]

Les noen bøker av Ayn Rand: Atlas Shrugged (De som beveger verden på norsk), eller The Fountainhead (Kildens utspring på norsk).

[Nyco]

Mann..?

Er faktisk en kvinne - tihi

"Alle kan ta feil sa pinnsvinet og krabbet ned fra hårbørsten..."

[petter smart]

"Alle kan ta feil sa pinnsvinet og krabbet ned fra hårbørsten..."

Det er vel mer vanlig at kvinner er slik en menn? Derfor burde du, som meg, antatt at dette var en dame.

Menn driter jo i det meste, bortsett fra seg selv.

[Gjest Shallow_Hal]

Det er nok genetisk...

Neppe noe du kan gjøre noe med.

[nøffelinøff]

jeg var akkurat slik(er vel det ennå), fikk helt ufattelig dårlig samvittighet hvis jeg sa nei til å gjøre en tjeneste ovenfor venner og familie, selv om jeg ikke hadde anledning. Engasjerte meg så mye i verdensproblemer og politikk at jeg var sekundet før stressrelatert magesår når jeg var 18..

et kraftig selvspark i ræva..

det ble liksom litt sånn at jeg forsaket andre ting for å gjøre den ene, og da gikk jeg jo rundt med dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne gjøre alle til lags.

og det er jo ikke så greit...så jeg tok en periode hvor jeg sa nei til nesten alt bare for å få litt øving, liksom...jeg har innsett at jeg ikke er superkvinnen lengre....