innmari vond natt

[Gjest Miss77]

Jeg er så sliten! Fysisk og psykisk! Har vært en MEGET vond natt. Jeg fortalte samboeren min i går kveld at jeg fortsatt står ved det at jeg skal flytte ut. Fortalte han også om den gangen jeg forelsket meg i en felles bekjent for et halvt års tid tilbake.

Han sier han er villig til å tilgi meg, bare jeg ikke flytter ut! Han mener at om jeg flytter, så blir det slutt helt sikkert!

Jeg orker ikke å såre samboeren min mer! Han fortjener det rett og slett ikke! Jeg har misbrukt tilliten hans på det groveste! Han stolte på meg 100 %. Og så viser det seg at jeg ikke var til å stole på allikevel... Han fortjener noe bedre enn meg!!

Jeg tror bare jeg er nødt til å bryte opp her og nå, slik at jeg ikke sårer han flere ganger. Han sier at jeg må finne ut FORT hva jeg skal gjøre....

Skal være på jobb i 13 timer i dag... Hvordan skal jeg holde ut?! Har mest lyst til å legge meg ned og gråte...

Snufs...

[Gjest Kristine]

Det er ikke sikkert du skal gå fra han. Straffer du deg selv på denne måten?

Du burde hatt et menneske å snakke alvorlig med, en utenforstående.

Han er villig til å tilgi og du skjønner at hvis dere skal fortsette så er du tro mot han.

Eller føler du at du ikke klarer å være tro mot han i fortsettelsen.

Du er ikke et dårlig menneske om du har hatt et sidesprang. Du er ikke den eneste.

Ta imot rausheten hans og sett strek. Det er nøkkelsen til et godt samliv. Sett strek over det som har vært du også og kjemp.

Det skal jeg si deg du har igjen for. Ikke stikk av med halen mellom beina. Prøv å stå i problemene sammen med din kjære.

[Gjest Shallow_Hal]

Du gjorde nok det rette...

Livet er litt for kort til å gå på akkord med seg selv.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Skjønner at det har vært en vanskelig natt.

Men jeg synes ikke du skal si til han at du flytter for ikke å såre han mer.... det gir ingen fornuft så lenge alt han vil er at du skal bli.

[Gjest Miss77]

Skjønner at det har vært en vanskelig natt.

Men jeg synes ikke du skal si til han at du flytter for ikke å såre han mer.... det gir ingen fornuft så lenge alt han vil er at du skal bli.

Jeg flytter nok heller for å tenke gjennom ting. Det går vel an å si?

Jeg er nødt til å finne ut av hva jeg egentlig vil. Må finne ut om jeg føler såpass for han at jeg vil satse for fullt på han.

En løsning er jo å la han tilgi meg, bli boende og prøve å løse problemene derfra. Men jeg vet at det bare blir en midlertidig løsning. Men jeg orker ikke å gjennomgå dette "kjøret" en gang til. Problemene kommer bare til å bli større om jeg blir. Jeg føler det jeg føler og kan nok dessverre ikke endre på det.

Sånn som jeg ser det, så har jeg to muligheter:

1. Jeg blir boende og prøver så godt jeg kan å få tilbake tilliten til samboeren min. Og later som om alt er i orden. (Det er nok det samboeren min ønsker akkurat nå)

eller

2. Jeg flytter ut og får tenkt gjennom ting. To ting kan da skje; vi finner ut at det BLIR oss to eller vi finner ut at vi skal gå hver vår vei.

Spørsmålet her er egentlig om jeg skal tenke på samboerens følelser og gjøre det som er best for han eller om jeg skal tenke på meg og mine følelser...

[Gjest Kaninfotografen]

Jeg flytter nok heller for å tenke gjennom ting. Det går vel an å si?

Jeg er nødt til å finne ut av hva jeg egentlig vil. Må finne ut om jeg føler såpass for han at jeg vil satse for fullt på han.

En løsning er jo å la han tilgi meg, bli boende og prøve å løse problemene derfra. Men jeg vet at det bare blir en midlertidig løsning. Men jeg orker ikke å gjennomgå dette "kjøret" en gang til. Problemene kommer bare til å bli større om jeg blir. Jeg føler det jeg føler og kan nok dessverre ikke endre på det.

Sånn som jeg ser det, så har jeg to muligheter:

1. Jeg blir boende og prøver så godt jeg kan å få tilbake tilliten til samboeren min. Og later som om alt er i orden. (Det er nok det samboeren min ønsker akkurat nå)

eller

2. Jeg flytter ut og får tenkt gjennom ting. To ting kan da skje; vi finner ut at det BLIR oss to eller vi finner ut at vi skal gå hver vår vei.

Spørsmålet her er egentlig om jeg skal tenke på samboerens følelser og gjøre det som er best for han eller om jeg skal tenke på meg og mine følelser...

Hei!

Du kan jo evnt. tilby han å ta en runde med en familiteterapeut. Han/hun kan kanskje gi noen perspektiver dere ikke har sett ennå?

(Godt skrevet innlegg, forresten.)

[Gjest Miss77]

Hei!

Du kan jo evnt. tilby han å ta en runde med en familiteterapeut. Han/hun kan kanskje gi noen perspektiver dere ikke har sett ennå?

(Godt skrevet innlegg, forresten.)

Vet du hva?

Jeg foreslo det for han i dag tidlig om vi ikke kunne gå til familieterapeut. Men det nekter han.

Han mener at det er jeg som har problemet. Han sier at jeg gjerne kan gå til familieterapeut for å finne ut av ting, men han vil ikke være med.

Er det ikke det som er meninga at begge to skal være med?

Så det med familieterapeut er egentlig utelukkende.

[Gjest Kaninfotografen]

Vet du hva?

Jeg foreslo det for han i dag tidlig om vi ikke kunne gå til familieterapeut. Men det nekter han.

Han mener at det er jeg som har problemet. Han sier at jeg gjerne kan gå til familieterapeut for å finne ut av ting, men han vil ikke være med.

Er det ikke det som er meninga at begge to skal være med?

Så det med familieterapeut er egentlig utelukkende.

Det er vel mulig å gå alene, men dersom dere skal redde forholdet, så vil det nok kreve innsats fra hans side også.

[tittenteisan]

Kjenn på magefølelsen din.

Jeg har vært gjennom noe liknende. ¨Var samboer, vært sammen lenge, var utro over lenger periode, han ville tilgi, prøve på nytt. Og vi prøvde virkelig. Men til slutt måtte jeg innse at jeg prøvde å få noe til å fungere som faktisk aldri hadde fungert. Det var en grunn til at jeg var utro. Og jeg har ikke angret en dag på at jeg gikk. Det er alltid verst i den perioden man går og lurer på hva man skal gjøre. Idet en beslutning blir tatt, kommer lettelsen dalende.

Sier det ikke litt at han ikke er villig til å bli med på terapi også?

Er det ikke noe som heter vårt problem?