uff foreldres samvlivsproblemer

[Vibekew]

heisann

må bare få ut litt frustrasjon som heldigvis ikke gjelder meg selv men mine foreldre.

Mor og far skilte seg da jeg var ca 2 år. Begge er nå gift på nytt, far med ett barn i det nye ekteskapet.

Nå viser det seg at mors mann har vært utro, over lengre tid! Mor stolte 110% på denne mannen og er nå helt knust. Går til psykolog og på antideppressiva.. er sykemeldt fra jobb.. etc Hun sliter helt tydelig, og vi som alltid har hatt kjempekontakt kommuniserer nå kun via sms....

Så ringer far, det viser seg at også i hans ekteskap er det problemer. Alt fra utroskap til store humørsvingninger, økonomi, og ellers generell manglende kommunikasjon, og jeg bekymrer meg for deres 12 år gamle datter. På vei inn i puberteten er jo ikke dette ideelt....

Uff synes bare det er så trist, alt jeg har sett på som bunnsolid, bare rakner.... faller fra hverandre....

"Voksne" mennesker på over 50 oppfører seg helt irrasjonelt, og jeg på 24 kan sitte å gi de samme rådene til mine foreldre som de gav meg da jeg vokste opp... Jeg må fortelle dem at kommunikasjon er viktig, at kjærlighetssorgen vil gå over, at de bør gå til familierådgivning etc

Plutselig er jeg blitt den "voksne" i familien!

Uff jeg synes det er trist og leit jeg.

[Gjest Shallow_Hal]

Ironien i at du serverer de samme rådene du fikk under oppveksten til de som var ansvarlige for den er jo egentlig helt herlig.

Selv om situasjonen er forferdelig trist...

Kan kanskje være en liten påminnelse om at det ikke er spesielt mye grønnere på den andre siden av gjerdet?

[Gjest Kristine]

Ironien i at du serverer de samme rådene du fikk under oppveksten til de som var ansvarlige for den er jo egentlig helt herlig.

Selv om situasjonen er forferdelig trist...

Kan kanskje være en liten påminnelse om at det ikke er spesielt mye grønnere på den andre siden av gjerdet?

Jeg tror vi som nærmer oss femti er i panikkalderen. Det virker slik. Det vi ikke opplever ila. de 10 årene fram til 60 kan vi se på som gone for ever. )

Mulighetene våre blir mindre og mindre. Det er litt latterlig egentlig for vi kan jo konsentrere oss om det vi har og de menneskene vi har satset livene våre på.

I fjor og fram til dags dato har jeg også opplevd en krise, en livskrise som rystet alle systemer jeg har vært og er i, - da også ekteskapet mitt. Det har gått bra, og alt har "bestått" krisen.

I forbindelse med denne krisen skulle jeg informere min datter på din alder og hennes to brødre om at vi slet i ekteskapet.

Jeg sa det til henne over telefon og hun og kjæresten skulle komme hjem til oss på besøk. Jeg ville at de skulle vite "ståa".

Hun sa da i telefonen at vi (foreldrene) fikk oppføre oss som folk og ikke dra dem inn i våre problemer. Det synes jeg var ganske morsomt sagt.

Dere unge har ikke ansvar for det rotet vi foreldre lager i stand i ekteskapene våre og våre kriser.

Vi får rydde i våre liv, dere unge har nok med deres liv. Det er ikke lett å være i startgropa til livet. Ikke ta på deg dine foreldres problemer. Du har nok med deg selv.