Kjære flinke S. Vennesland- boktips?( langt)

[Gjest stanger hodet i veggen]

Kjære Solveig Vennesland. Jeg har tidligere stilt deg spørsmål, og synes svarene dine er både gjennomtenkte , fornuftige og det virker som du har greie på det du driver med :-).

Jeg har opplevd at mannen min har truffet en annen i sommer. Hun elsker han veldig( ??), men ifølge mannen min er hun veldig dum og han er ferdig med det. "Forholdet" eller hva det var, pågikk i noen uker, hva vet jeg? Kanskje en måned , ett år eller mer? jeg vet ikke. Grusomt å oppdage, spør du meg, som ikke ante noenting. .Jeg tilga han ( uten å tenke klart ) .Vet vel innerst inne at jeg forsømte han og at jeg ikke hadde vært en god nok kone...Men det at han bak ryggen min har truffet en annen , vært på restaurant med henne mm er så vanskelig å tilgi. Jeg skjønner det ikke. Det gjør så ubeskrivelig vondt. Jeg trodde ekteskapet vårt var godt/ på bedringens vei, vi var igang med " barne laging" , så fallhøyden, overaskelsen og sjokket var STORT. Vi prøver nå å komme videre, men jeg går gjennom alle sorg stadiene: sjokk, fortvilelse, la meg flat og tryglet på at han ikke skulle gå fra meg, fornektelse på at dette har skjedd meg /han / oss , fornektelse på at han hadde hjerte til dette mot meg, sinne, raseri, osv. først og fremst føler jeg behov for å få vite mer om hva og hvorfor. Særlig hvordan det hele startet. Når jeg får vite det tror jeg det vil bli " lettere " å både forstå, slappe av, forebygge gjentakelse, og leve mere normalt videre. Er for tiden sykmeldt fordi jeg er så trist. Gleder meg til jeg har klart å få noen svar og legge det hvertfall litt mer bak meg. Vet du om noen anbefalesverdig bok som beskriver noe av det jeg ( og hn) opplever og som forteller noe om hva man gjør for å bla videre. Jeg har STORT behov for å høre mer og prate om det. Han sier han er ferdig med det, og at det bare vil gjøre vondt verre å snakke om. Han vil IKKE snakke om det , og påstår at alt blir verre da. Jeg er uenig og har et stort behov for å få vite hvertfall litt. jeg skjønner at jeg alltid vil måtte leve med tusen spørsmål: hva følte de, hvordan var stemningen, hvordan kunne hun bli så glad i han som var gift, osv. Et kompromiss kan jeg leve med. At han forteller meg hva og hvordan det startet, samtidig som jeg kan lese litt " fag" om dette tror jeg vil hjelpe. Har lyst til å komme tilbake til normalen. Borte blir det jo aldri,. men jeg tror med vilje, litt mere viten og tid vil det bli bedre. Hvordan i all verden skal jeg ellers vite at det ikke skjer igjen? jeg kan tilføye at jeg har en embedseksamen, og det alltid har vært viktig å stille diagnose, kjenne til årsåk, behandle, og så kjenne til forebygging...Har stor tro på andres erfaring på området og å lese seg til hva man gjør videre. Kan nevne at vi får hjelp, men det blir bare en gang i uken.. På forhånd takk for alltid god hjelp:-)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Takk for brevet ditt. Jeg har ikke en enkelt bok å anbefale om utroskap og hvordan du kommer videre. Klikk deg inn på internett og se hva du liker.

Forøvrig merker jeg meg at du foreløpig er uten mannen din i jobben med å komme gjennom krisen. Det er leit. All erfaring tilsier at han er en like sentral person som du i gjennoppretting av tillit etter en samlivskrise, selv om jeg ser at du ikke benevner historien som utroskap. Det viktige her er hva du behøver for å få tryggheten tilbake.

Jeg håper du får han med på en åpen dialog om hans forhold i sommer. Ditt behov for å vite og få svar er normalt og er tegn på at du bryr deg positivt. Det holder ikke med at han er ferdig med saken. Hvis han vil gjenopprette et friskt og likeverdig parforhold med deg, må han også på banen. Han behøver ikke vrenge sjela si for det. Men vise vilje til åpenhet for å bli troverdig hos deg igjen. Dette er avgjørende for hvordan dere kommer videre i deres samliv.

Vennlig hilsen

[mosi]

Jeg har opplevd det samme som deg, bare at det skjedde flere ganger , ikke "bare" med en ...

Jeg hadde ikke vært sammen med han i dag, hvis det ikke var for at han selv plasserte seg på banen for å kjempe om å bli trodd. Han har brukt ualminnelig lang tid på å komme til det punktet der jeg nå oppfatter han som troverdig.

Men en ting skal du være klar over. Du vil aldri greie å lage en diagnose utifra det han forteller deg. Han forteller deg uansett bare det han synes du kan eller bør vite. Selv satte jeg etterhvert som ting gjentok seg med mannen min, diagnosen :notorisk utro. Jeg fant ikke noe annet som passet bedre med det han holdt på med...Men likevel er det vanskelig å finne fornuftige forklaringer på hvorfor akkurat han skal oppføre seg så dårlig... Det å se og bli hørt er to viktige ting i forholdet. Det å ta forholdet en er i på alvor er et annet argument. Lav eller høy moral gir også utslag, ærlig eller uærlig er også viktige egenskaper. Oppvekst- oppdragelse- grensesetting.

Detaljene rundt utroskapen er egentlig ikke noe å mase med, ikke stemningen rundt henne han var utro med heller. Du skal så klart ha svar på HVORFOR han har oppført seg som han gjorde, og om det er fare for at det vil gjenta seg hvis anledningen byr seg...

Har han svart klart og ærlig der, må du selv velge om du vil tro på han eller ikke! Og også om du kan akseptere det han sier. Du kan bo sammen med han en stund uten å tro på han, men dette vil være en utrolig vond tid for dere begge hvis ikke begge står på for å bli ferdig med "faenskapen". Utroskap er den desidert største gledesdreperen som finnes!! Jeg gikk til det drastiske skrittet å kaste han ut, da jeg følte at det kun kom en "standard" unnskyldning for det han hadde gjort. Jeg følte ikke at han tok meg alvorlig, og at beklagelsene hans ikke hadde noen verdi lenger.. Det var etter det han begynte å skjerpe seg overfor meg. Vi greide å lappe forholdet sammen igjen, men nå var/er premissene mye tøffere fra min side enn de ellers hadde vært! Han har brukt opp tabbekvotene sine i forholdet vårt...begge vet at det aldri blir noen "neste-gang" for oss hvis det skulle skje igjen.

Det hjelper ikke å lese bøker om emnet, men det kan hjelpe å få kontakt med andre som vet hvordan dere har det akkurat nå!

Men hvis jeg skal anbefale en bok om emnet, må det bli HANNDYR av Laura Zigman. Ny -ku og gammel -ku teorien...

Det håpløse med utroskap er at forsoningsmulighetene hviler mest på den parten som er forrådt når denne først får vite om utroskapen. Det er derfor ikke riktig av den andre part å nekte å snakke om det som har skjedd, siden det er helt avgjørende for hvor fort denne kan opparbeide seg tillitt igjen. Det er ikke bare å tilstå utroskapen, for så å nekte å si noe mer... Det blir for feigt...det setter den andre i en situasjon, der denne lever som et stort spørsmålstegn!!!!

Du skal ikke svelge kameler for å bevare husfreden, når han nekter å svare, men samtidig må du også kunne bli enig med han om når og hvordan dere skal få satt en endelig strek for det som har skjedd!

Jeg ser på det å være selvstendig også når man er i et forhold som en nødvendighet for å kunne takle alle sider ved forholdet, også et brudd.

Hans utroskap har faktisk gjort meg mye sterkere, mer bevisst på å ta vare på meg selv i forholdet. Det har ikke alltid vært slik... Man føler seg knust og deprimert over lang tid, uten at man gjør særlig annet enn å grave seg ned i selvmedlidenhet, sorg og raseri. Jeg var faktisk stolt over meg selv den dagen jeg greide å skjelle han ut, uten samtidig å la fortvilelsen ta kvelertak på meg.. da forstod jeg at jeg også greier å se meg med et godt liv UTEN han...

Nå liker ikke noen av oss egentlig tanken på et liv uten den andre, men begge vet nå hva som skal til for å få det til! Begge vet også hva som skal til for å ødelegge.

[Gjest takk]

Jeg har opplevd det samme som deg, bare at det skjedde flere ganger , ikke "bare" med en ...

Jeg hadde ikke vært sammen med han i dag, hvis det ikke var for at han selv plasserte seg på banen for å kjempe om å bli trodd. Han har brukt ualminnelig lang tid på å komme til det punktet der jeg nå oppfatter han som troverdig.

Men en ting skal du være klar over. Du vil aldri greie å lage en diagnose utifra det han forteller deg. Han forteller deg uansett bare det han synes du kan eller bør vite. Selv satte jeg etterhvert som ting gjentok seg med mannen min, diagnosen :notorisk utro. Jeg fant ikke noe annet som passet bedre med det han holdt på med...Men likevel er det vanskelig å finne fornuftige forklaringer på hvorfor akkurat han skal oppføre seg så dårlig... Det å se og bli hørt er to viktige ting i forholdet. Det å ta forholdet en er i på alvor er et annet argument. Lav eller høy moral gir også utslag, ærlig eller uærlig er også viktige egenskaper. Oppvekst- oppdragelse- grensesetting.

Detaljene rundt utroskapen er egentlig ikke noe å mase med, ikke stemningen rundt henne han var utro med heller. Du skal så klart ha svar på HVORFOR han har oppført seg som han gjorde, og om det er fare for at det vil gjenta seg hvis anledningen byr seg...

Har han svart klart og ærlig der, må du selv velge om du vil tro på han eller ikke! Og også om du kan akseptere det han sier. Du kan bo sammen med han en stund uten å tro på han, men dette vil være en utrolig vond tid for dere begge hvis ikke begge står på for å bli ferdig med "faenskapen". Utroskap er den desidert største gledesdreperen som finnes!! Jeg gikk til det drastiske skrittet å kaste han ut, da jeg følte at det kun kom en "standard" unnskyldning for det han hadde gjort. Jeg følte ikke at han tok meg alvorlig, og at beklagelsene hans ikke hadde noen verdi lenger.. Det var etter det han begynte å skjerpe seg overfor meg. Vi greide å lappe forholdet sammen igjen, men nå var/er premissene mye tøffere fra min side enn de ellers hadde vært! Han har brukt opp tabbekvotene sine i forholdet vårt...begge vet at det aldri blir noen "neste-gang" for oss hvis det skulle skje igjen.

Det hjelper ikke å lese bøker om emnet, men det kan hjelpe å få kontakt med andre som vet hvordan dere har det akkurat nå!

Men hvis jeg skal anbefale en bok om emnet, må det bli HANNDYR av Laura Zigman. Ny -ku og gammel -ku teorien...

Det håpløse med utroskap er at forsoningsmulighetene hviler mest på den parten som er forrådt når denne først får vite om utroskapen. Det er derfor ikke riktig av den andre part å nekte å snakke om det som har skjedd, siden det er helt avgjørende for hvor fort denne kan opparbeide seg tillitt igjen. Det er ikke bare å tilstå utroskapen, for så å nekte å si noe mer... Det blir for feigt...det setter den andre i en situasjon, der denne lever som et stort spørsmålstegn!!!!

Du skal ikke svelge kameler for å bevare husfreden, når han nekter å svare, men samtidig må du også kunne bli enig med han om når og hvordan dere skal få satt en endelig strek for det som har skjedd!

Jeg ser på det å være selvstendig også når man er i et forhold som en nødvendighet for å kunne takle alle sider ved forholdet, også et brudd.

Hans utroskap har faktisk gjort meg mye sterkere, mer bevisst på å ta vare på meg selv i forholdet. Det har ikke alltid vært slik... Man føler seg knust og deprimert over lang tid, uten at man gjør særlig annet enn å grave seg ned i selvmedlidenhet, sorg og raseri. Jeg var faktisk stolt over meg selv den dagen jeg greide å skjelle han ut, uten samtidig å la fortvilelsen ta kvelertak på meg.. da forstod jeg at jeg også greier å se meg med et godt liv UTEN han...

Nå liker ikke noen av oss egentlig tanken på et liv uten den andre, men begge vet nå hva som skal til for å få det til! Begge vet også hva som skal til for å ødelegge.

hei mosi.

Det gjorde godt å lese innlegget ditt. Føler også selv at nå som jeg er mere forbanna, og evner å forestille meg et liv videre uten han kommer jeg styrket ut av det. men utallige timer / uker med depresjon og tårer ligger bak. men sånn er det vel. Og så får vi heller være stolte over at motgang gjør en sterk og bevisst.