Trenger støtte ang.samlivsbrudd

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg har over lang tid vært bestemt på at jeg vil flytte fra samboeren min.

Grunnen til at jeg ikke har gjort det tidligere,er alle praktiske og andre problemer jeg vet oppstår.

Vi har b.l.annet små barn.Jeg ønsker å klare meg bra økonomisk.Og vil bo i nærheten også senere p.g.a barna.

Jeg vet også at jeg vil møte motstand fra min samboer.

Jeg har ingen familie i nærheten,eller venner som muligheter til å evnt. ta imot oss (jeg og barna ) i en overgangsperiode.

Vi eier hus sammen,som må selges med hans underskrift hvis jeg skal ha nytt lån til noe eget.

Det jeg har hørt,er at i slike tillfeller er det mannen som må flytte ut,før evnt.huset blir solgt.

Eller at vi fortsetter å bo der.

Gjelder dette bare når en er gift?

Vi har heller ingen samboerkontrakt.

Har lenge lurt på om det er en slags offentlig innstans som kan hjelpe meg på veien.

Er det muligheter å få hjelp hos et familierådskontor for å komme meg ut av et forhold?Da mener jeg å møte opp alene.

Eller er dette kun en slags hjelp til par som øsnker å finne ut av et vanskelig forhold?

Jeg er ikke interessert i å prøve på dette,siden det fra min side er dødt følelsesmessig.

[pjusken]

Hei, det høres leit ut. Det er alltid trist når samliv opphører! Spesielt når det er barn i bildet, men har du bestemt deg så har du bestemt deg..

Jeg har det for meg at det er slik at den som skal ha den daglige omsorgen for barna er den som har "førsteretten" til å beholde felles hjem. Men siden du sier at du vil møte motstand hos han, ville jeg heller kanskje forsøke å leie meg noe (og da evnt. med barna) en periode slik at han kan få summet seg før han også må flytte ut. Evnt. snakke med han nøye, legg deg helt flat - for all del ikke start noen diskusjoner. Forvent at han blir skuffet og lei seg og kanskje har noen irrasjonelle reaksjoner. Men kanskje han har noen venner eller familie han kan bo hos?

Ang. rådgivning kan man få det selv om man "bare" er samboere.... Et vennepar av meg har flyttet fra hverandre og ønsker IKKE å flytte sammen, men får rådgivning for å få et best mulig samarbeid. Ring kommunen og sjekk!

Lykke til!

[Nordmann]

Hei, det høres leit ut. Det er alltid trist når samliv opphører! Spesielt når det er barn i bildet, men har du bestemt deg så har du bestemt deg..

Jeg har det for meg at det er slik at den som skal ha den daglige omsorgen for barna er den som har "førsteretten" til å beholde felles hjem. Men siden du sier at du vil møte motstand hos han, ville jeg heller kanskje forsøke å leie meg noe (og da evnt. med barna) en periode slik at han kan få summet seg før han også må flytte ut. Evnt. snakke med han nøye, legg deg helt flat - for all del ikke start noen diskusjoner. Forvent at han blir skuffet og lei seg og kanskje har noen irrasjonelle reaksjoner. Men kanskje han har noen venner eller familie han kan bo hos?

Ang. rådgivning kan man få det selv om man "bare" er samboere.... Et vennepar av meg har flyttet fra hverandre og ønsker IKKE å flytte sammen, men får rådgivning for å få et best mulig samarbeid. Ring kommunen og sjekk!

Lykke til!

For det første: Det finnes ingen lov som sier at noen har førsterett på huset etter samlivsbrudd. Det som gjelder da er hvem som er i stand til å betale den andre ut om huset er felles eie.

For det andre: Forstår jeg deg rett i at du ikke har informert han om at du vil flytte? I så fall, med hvilken rett kan si sitte og mene at du skal ha omsorgen for barna? I det hele tatt FØR du har snakket med barnas far.

Jeg blir så eitrende forbanna over dere mødre som tror dere eier ungene. Og jeg håper han ikke finner seg i dette, men akter å ta opp kampen mot slik utrolig arroganse som rammer barna og han selv.

[Gjest krig]

For det første: Det finnes ingen lov som sier at noen har førsterett på huset etter samlivsbrudd. Det som gjelder da er hvem som er i stand til å betale den andre ut om huset er felles eie.

For det andre: Forstår jeg deg rett i at du ikke har informert han om at du vil flytte? I så fall, med hvilken rett kan si sitte og mene at du skal ha omsorgen for barna? I det hele tatt FØR du har snakket med barnas far.

Jeg blir så eitrende forbanna over dere mødre som tror dere eier ungene. Og jeg håper han ikke finner seg i dette, men akter å ta opp kampen mot slik utrolig arroganse som rammer barna og han selv.

..så er krigen i gang , de eneste ofrene er barna.

Om mor er "dum" og tror hun har førsteretten på å ha barna hos seg, håper jeg at far er sindig og rolig og setter barnas beste fremfor en maktkamp. Det kan vel hende at en mor eller en far går ut av en slik kamp med en følelse av å ha vunnet, men barna - de taper alltid i slike kamper.

[Gjest get real]

For det første: Det finnes ingen lov som sier at noen har førsterett på huset etter samlivsbrudd. Det som gjelder da er hvem som er i stand til å betale den andre ut om huset er felles eie.

For det andre: Forstår jeg deg rett i at du ikke har informert han om at du vil flytte? I så fall, med hvilken rett kan si sitte og mene at du skal ha omsorgen for barna? I det hele tatt FØR du har snakket med barnas far.

Jeg blir så eitrende forbanna over dere mødre som tror dere eier ungene. Og jeg håper han ikke finner seg i dette, men akter å ta opp kampen mot slik utrolig arroganse som rammer barna og han selv.

Små barn er alltid mest knyttet til sin mor.

[Gjest jenta_22]

Hei.

Jeg har en samboer som jeg har vurdert å flytte fra. Vi eier en leilighet sammen. Har ikke klart å flytte enda, pga. alt det praktiske. Tror vi kommer til å prøve på nytt.

Men det jeg skulle frem til er at jeg tok kontakt med et familierådgivningskontor. Der sa dem at den første gangen måtte begge møte, så kunne man da spørre om man kunne møte opp alene senere ganger.

Lykke til!

[Atene]

Det går godt an å gå alene på familievernkontoret. Der kan du sikkert få svar på noen av spørsmålene dine også.

Har dere felles foreldreansvar forresten ? Det er viktig å vite i forhold til barna, sjekk med folkeregisteret hvis du er i tvil.

[Gjest (ikke undertegnet)]

For det første: Det finnes ingen lov som sier at noen har førsterett på huset etter samlivsbrudd. Det som gjelder da er hvem som er i stand til å betale den andre ut om huset er felles eie.

For det andre: Forstår jeg deg rett i at du ikke har informert han om at du vil flytte? I så fall, med hvilken rett kan si sitte og mene at du skal ha omsorgen for barna? I det hele tatt FØR du har snakket med barnas far.

Jeg blir så eitrende forbanna over dere mødre som tror dere eier ungene. Og jeg håper han ikke finner seg i dette, men akter å ta opp kampen mot slik utrolig arroganse som rammer barna og han selv.

Bare for å ha sagt det helt klart,siden du trekker slutninger om saker og ting du ikke har greie på.

Jeg ga deg visst ikke nok informasjon i innlegget mitt,men siden du virker så bitter og påståelig:

Jeg har sagt ifra mange ganger til min samboer,om at jeg vil ut av forholdet.

Han er ikke enig,men har sagt til meg at han ikke ønsker delt ansvar hvis det skulle skje.

Ikke alle er like interessert i barna sine,og noen velge ikke delt ansvar av andre gunner.

Min samboer har gitt uttrykk for at han ønsker å ha ansvar for ungene når han må i følge loven ,og ikke noe mer enn det.

Jeg kunne for alt i verden ønsket at han ville ha delt omsorg.

Dette fordi jeg ønsker at ungene skal få se både mor og far like ofte.

Men når han han ikke ønsker det ...

[Gjest (ikke undertegnet)]

For det første: Det finnes ingen lov som sier at noen har førsterett på huset etter samlivsbrudd. Det som gjelder da er hvem som er i stand til å betale den andre ut om huset er felles eie.

For det andre: Forstår jeg deg rett i at du ikke har informert han om at du vil flytte? I så fall, med hvilken rett kan si sitte og mene at du skal ha omsorgen for barna? I det hele tatt FØR du har snakket med barnas far.

Jeg blir så eitrende forbanna over dere mødre som tror dere eier ungene. Og jeg håper han ikke finner seg i dette, men akter å ta opp kampen mot slik utrolig arroganse som rammer barna og han selv.

Du forstår meg ikke rett,han er informert,men tror det vel ikke før det skjer i praksis.

[Gjest (ikke undertegnet)]

..så er krigen i gang , de eneste ofrene er barna.

Om mor er "dum" og tror hun har førsteretten på å ha barna hos seg, håper jeg at far er sindig og rolig og setter barnas beste fremfor en maktkamp. Det kan vel hende at en mor eller en far går ut av en slik kamp med en følelse av å ha vunnet, men barna - de taper alltid i slike kamper.

Ja barna taper alltid,men det alene skal ikke være nok grunn til å bli i et forhold som ikke fungerer på noen måter etter mange års kamp.

Tror du kanskje at jeg gjør dette gladelig uten å ha noen betenkeligheter?

Jeg er faktisk så langt nede p.g.a forholdet vårt,at det også går utover ungene.

En ting jeg kommer til å kjempe for,er at ungene skal få se sin far mest mulig.

Jeg er heller redd for at det blir vanskelig den veien.

[Gjest (ikke undertegnet)]

For det første: Det finnes ingen lov som sier at noen har førsterett på huset etter samlivsbrudd. Det som gjelder da er hvem som er i stand til å betale den andre ut om huset er felles eie.

For det andre: Forstår jeg deg rett i at du ikke har informert han om at du vil flytte? I så fall, med hvilken rett kan si sitte og mene at du skal ha omsorgen for barna? I det hele tatt FØR du har snakket med barnas far.

Jeg blir så eitrende forbanna over dere mødre som tror dere eier ungene. Og jeg håper han ikke finner seg i dette, men akter å ta opp kampen mot slik utrolig arroganse som rammer barna og han selv.

Når det gjelder huset,er ingen av oss interessert i å kjøpe den andre ut.

Det skjønner vel til og med du er svært lite økonomisk,med tanke på verdistigningen.

Han vil ikke selge,og da er det vel jeg som er taperen som må leie til han kommer til fornuft.

[Gjest krig]

Ja barna taper alltid,men det alene skal ikke være nok grunn til å bli i et forhold som ikke fungerer på noen måter etter mange års kamp.

Tror du kanskje at jeg gjør dette gladelig uten å ha noen betenkeligheter?

Jeg er faktisk så langt nede p.g.a forholdet vårt,at det også går utover ungene.

En ting jeg kommer til å kjempe for,er at ungene skal få se sin far mest mulig.

Jeg er heller redd for at det blir vanskelig den veien.

Hei. Det var Nordmann mitt svar var myntet på, ikke ditt hovedinnlegg.

Jeg mener absolutt ikke at man skal bli i et dårlig forhold for barnas skyld, men jeg mener man må strekke seg langt for at barna ikke skal bli skadelidende.

Virker som om du har tenkt over dette og ønsker å jobbe til beste for barna.

Lykke til, det går nok bra skal du se!

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det går godt an å gå alene på familievernkontoret. Der kan du sikkert få svar på noen av spørsmålene dine også.

Har dere felles foreldreansvar forresten ? Det er viktig å vite i forhold til barna, sjekk med folkeregisteret hvis du er i tvil.

I følge folkeregisteret,har jeg hovedansvaret for barna.

Hva skjer da ved et brudd?

Jeg husker ikke hvordan dette ble ordnet da barna ble født,men jeg regner med at han fikk informasjon og valget om å skrive under.

Jeg har i alle fall ikke nektet han noe som helst.

Dette er frivillig .

[Atene]

I følge folkeregisteret,har jeg hovedansvaret for barna.

Hva skjer da ved et brudd?

Jeg husker ikke hvordan dette ble ordnet da barna ble født,men jeg regner med at han fikk informasjon og valget om å skrive under.

Jeg har i alle fall ikke nektet han noe som helst.

Dette er frivillig .

Hvis du har foreldreansvaret alene, kan du flytte ut når du vil, og ta med deg barna. Hvis foreldreansvaret er felles, må han signere flyttemeldingen. Slik du beskriver situasjonen, ville det kanskje blitt et problem ?

For meg høres det ut som du kunne ha nytte av noen råd fra en advokat rundt skiftet. Ja, det er dyrt. Men ikke så dyrt som det kan bli å stikke hodet i sanden. Forøvrig har du rett til fri rettshjelp hvis du tjener under 210 000 kroner i året.

[Gjest esprit]

Hei

Har nettopp vært gjennom samme prosess selv, og har nå bodd alene i en uke. Skjønner at det er vanskelig å være der du er nå, det virker nesten uoverkommelig med alle de praktiske tingene man må gjennom.

Først: Jeg forstår det slik at dere har kjøpt dette huset sammen? Hvis det er tilfelle, har du selvsagt rett til å kreve at det selges hvis du vil ha ut din del av pengene. Han kan ikke nekte deg det. Vil han bli boende får han kjøpe deg ut, ta opp et tilleggslån i banken for å kunne gjøre det.

Det var jeg som tok initiativ til brudd hos oss også, og jeg har vel på en måte lagt meg "flat" som de andre anbefaler her. Samtidig må du huske på at du også skal ha et liv etter dette, og at du ikke bare lar han bestemme alt fordi han er vanskelig. Stå på kravene for all del. Det er klart at ungene er det viktigste, men økonomi kommer man dessverre ikke utenom uansett.

Ta kontakt med rådgivningskontor, du kan komme alene også, det er ikke et krav at dere må komme begge to, ikke til første samtale engang. De vet veldig mye om alt det formelle og kan hjelpe deg langt på vei.

Og vit at det vanskeligste emosjonelt sett ligger bak deg, når du får flyttet kan du igjen kanskje begynne å se lyst på livet. Nå vet jeg ikke hvilke problemer dere har hatt, men for min egen del er det rett og slett befriende å slippe å forholde meg til en annen voksen person som bare gjør livet mørkt og vanskelig. Så gled deg til det! Du vil får mer overskudd til barna, og forhåpentligvis vil barnas far innse at det beste han kan gjøre er å være på god fot med deg slik at barna deres får det så bra som mulig hos dere begge.

Ønsker deg lykke til!

Varm klem fra