Han vil ikke bli samboer med meg

[Gjest anonym]

Hei!

Jeg er en kvinne på 32 år, som har vært sammen med en mann i 2 1/2 år nå. Vi møttes på jobben, han invitert meg ut etter at vi hadde gått å hatt en godt øye til hverandre i et 1/2 års tid. Helt fra starten av har jeg visst at vi egentlig er veldig ulike som personer, men samtidig like. Forholdet har ikke vært helt enkelt i perioder og vi har nesten gått fra hverandre et par ganger. Senest for et par uker siden, sa jeg til han at jeg ikke orket å ha et forhold til han om vi ikke gjør noe mer ut av det. Vi er begge 32 år og jeg føler at jeg vil noe mer enn bare å være kjærester. Jeg har barn fra et tidligere forhold, og de lurer også på om ikke vi skal flytte sammen snart.

Han har fra tidligere ingen langvarige forhold bak seg, kune av noen måneders varighet. Jeg har selv et 8 års samboerskap bak meg, som tok slutt 3 år før jeg traff kjæresten min.

Da temaet om samboerskap har blitt bragt på banen, har ingen av oss sagt at vi ønsker det, sånn direkte. Han sier at han har behov for å ha sin egen leilighet, han trenger å være alene innimellom. Han har mange fritidsysler og en krevende jobb. Når han ikke er ute å reiser i forbindelse med jobben, er han stort sett alltid hos meg, i helgene når jeg har barnefri er vi alltid hos han. Altså så tilbringer vi stort sett hver natt sammen når han ikke er ute å reiser.

Jeg har nå kommet dit at jeg ønsker å bli samboer med han, har egentlig ikke hatt det store ønske om det, før nå. Jeg vet jeg burde tatt dette opp med han, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Jeg vet vel egentlig hva svaret blir, at han vil beholde sin leilighet, men samtidig være sammen med meg. Han sier at han er glad i meg og barna og at vi er som en familie for han. Han legger planer i fremtiden med meg og barna, han vil helt tydelig at vi skal fortsette å være sammen. Men han ytrer ingen ønske om å bo sammen med meg. Dette syntes jeg er vanskelig. Jeg er utrolig glad i han, vil ikke miste han. Men samtidig så ønsker jeg noe mer ut av forholdet vårt. Ønsker å flytte sammen med han.

Han er en person det er vanskelig å komme inn på, vanskelig å prate med, han har ikke lett for å betro seg. Jeg syntes han ofte kan være litt egosentrisk. Han har f.eks. nå nettopp hatt 3 ukers ferie sammen med sine kamerater på fjellet. Dette gjorde han avtale om med de, uten å spørre meg om hva jeg syntes, eller om vi skulle ha ferie sammen med barna. Når han begynner å jobbe igjen nå, så skal jeg og barna ha ferie. Det blir helt feil at vi ikke skal feriere sammen, vi er jo tross alt sammen. Men han prioriterer altså samvær med venner på fjellet hvor han kan bedrive sin lidenskap- friluftsliv, istedet for å planlegge en ferie med meg og barna.

Jeg sier ikke noe på at han skal ha ferie alene, helt greit det, men ikke hele ferien, han burde spart noen dager slik at vi kunne funnet på noe sammen.

Uff, dette ble langt, og det virker håpløst. Men jeg er fortvilet, og trist. Kan legge til at når vi er sammen har vi det kjempefint, vi trives i hverandre selskap. Vi vil begge holde sammen, men jeg vil mer enn bare være kjærester.

Hva kan grunnen være til at han ikke vil bli samboere, men fortsatt være sammen med meg? Jeg vet jeg burde spørre han om dette, men jeg gruer meg.

[avil]

Han vil være kjæreste, og beholde livet sitt som før.

Du vil noe annet.

Kanskje han endrer mening etterhvert, kanskje ikke.

Hvis jeg var deg, ville jeg kjent godt etter om det var mulig å være fornøyd med det dere har. For kanskje får du ikke mer/annet med ham? Og da er det jo bedre å nyte forholdet slik det er, og ikke bruke krefter og følelser på å sørge over det du ikke får?

Dersom det er umulig å bli fornøyd med forholdet slik det er nå, ville jeg sagt det til ham. Så veit han det, og kan tenke over det. Det er mer fair, enn at du er misfornøyd i smug og kanskje ender med å gå fra ham uten å ha prøvd?

Bare noen tanker ut fra det du skrev, håper dere kan finne en måte å være gode for hverandre, uten at noen må gi avkall på mer enn dere orker/klarer.

Lykke til!

[Gjest Shallow_Hal]

For det første: Jeg forstår ham.

Det er litt skremmende å gå HELT inn for et slik forhold hvor den ene parten har flere barn fra før.

Det er ikke sikkert at han ønsker å være SÅ bundet i situasjonen som han vil bli. Han elsker tydeligvis sin frihet til å gjøre hva han vil, når han vil. Om ikke du kan akseptere det, må du forlate ham.

Jeg synes du skal gjøre det beste ut av saken, og se om DU kan bli lykkelig i et slik situasjon.

Og dessuten, om du kjenner etter, er det slik du vil ha det? Det virker ikke som om det er noe virkelig godt forhold, slik du beskriver det...

[hornyno]

Han vil være kjæreste, og beholde livet sitt som før.

Du vil noe annet.

Kanskje han endrer mening etterhvert, kanskje ikke.

Hvis jeg var deg, ville jeg kjent godt etter om det var mulig å være fornøyd med det dere har. For kanskje får du ikke mer/annet med ham? Og da er det jo bedre å nyte forholdet slik det er, og ikke bruke krefter og følelser på å sørge over det du ikke får?

Dersom det er umulig å bli fornøyd med forholdet slik det er nå, ville jeg sagt det til ham. Så veit han det, og kan tenke over det. Det er mer fair, enn at du er misfornøyd i smug og kanskje ender med å gå fra ham uten å ha prøvd?

Bare noen tanker ut fra det du skrev, håper dere kan finne en måte å være gode for hverandre, uten at noen må gi avkall på mer enn dere orker/klarer.

Lykke til!

Må si meg enig med avil her, det var ett godt svar.

Jeg er gutt og er i din situasjon og det er min kjæreste som gjerne vil flytte inn hos meg noe jeg ikke vil som igjen kommer av noe det samme som din kjærestes årsaker.Det er faktisk slik at jeg har en del hobbier og samtidig jobber i havet,dvs mye borte fra hjemmet.Når jeg da kommer hjem har jeg mye å ta igjen og det meste av dette er ikke beregnet på den andre part.Forholdet er helt greit men inn til meg som samboer vil jeg ikke.Får jeg ett ultimatium så får hun bare gå,hardt og brutalt kanskje men bedre det enn og gjøre noe man egentlig ikke vil.Om du er så opphengt i og flytte sammen med han så får du ta sjansen på og gi han ett ultimatium og da kanskje bryte forholdet, men du bør vel kanskje også tenke over om det er greit nok alikevel.

Forøvrig hører det heller ut som forholdet deres ikke er så greit alikevel, og om det er slik du beskriver så er jeg heller ikke så sikker på om han er så glad i deg.

Jeg kjenner meg selv litt igjen her.

Men på en annen side så har vi jo bare hørt deg her og ikke hans mening om denne saken. Det finn jo alltid to sider av en sak.

[Gjest Kristine]

Må si meg enig med avil her, det var ett godt svar.

Jeg er gutt og er i din situasjon og det er min kjæreste som gjerne vil flytte inn hos meg noe jeg ikke vil som igjen kommer av noe det samme som din kjærestes årsaker.Det er faktisk slik at jeg har en del hobbier og samtidig jobber i havet,dvs mye borte fra hjemmet.Når jeg da kommer hjem har jeg mye å ta igjen og det meste av dette er ikke beregnet på den andre part.Forholdet er helt greit men inn til meg som samboer vil jeg ikke.Får jeg ett ultimatium så får hun bare gå,hardt og brutalt kanskje men bedre det enn og gjøre noe man egentlig ikke vil.Om du er så opphengt i og flytte sammen med han så får du ta sjansen på og gi han ett ultimatium og da kanskje bryte forholdet, men du bør vel kanskje også tenke over om det er greit nok alikevel.

Forøvrig hører det heller ut som forholdet deres ikke er så greit alikevel, og om det er slik du beskriver så er jeg heller ikke så sikker på om han er så glad i deg.

Jeg kjenner meg selv litt igjen her.

Men på en annen side så har vi jo bare hørt deg her og ikke hans mening om denne saken. Det finn jo alltid to sider av en sak.

Jeg forstår han og jeg forstår deg.

Men jeg ser den fordelen dere har i det at dere kan bo hver for dere.

Dere kan nyte godt av hverandre og samtidig opprettholde deres egne liv.

Du har ditt liv med barna dine og han har sitt liv med det som betyr noe for han.

Det virker på meg som veldig ideelt. Det er ikke bare bare å få en ny far i huset. Nå kan du oppdra dine barn selv og enda ha en mann når det passer deg.

Ikke innrett deg etter han, men form livet ditt slik han gjør, og ta han i tillegg. Form livet ditt.

Hvis han flytter inn til deg så skal jeg love deg at livet blir annerledes for dere alle.

Jeg kjenner flere som har hver sitt og har et kjærlighetsforhold. Det er en fin måte å leve sammen på.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Slik jeg oppfatter brevet ditt virker det som om kjæresten din er en bestemt mann som vet hva han vil. Han ønsker sin frihet med egen leilighet samtidig som han ønsker kjæresteforholdet til deg. Når du vil noe mer, har dere et problem. Den enkleste måten å finne ut hva dere vil er å ta en skikkelig prat om saken. Det er bedre enn å gå og lure og uroe seg i lengre tid. Ta fatt i dette nå.