Refleksjoner fra Virkeligheten...

[Hilde29]

Man går gjennom barndommen og tenker "når jeg blir stor og får barn..da skal jeg være MYE snillere med dem enn Mamma er med meg...","..jeg skal la dem være oppe så lenge de vil..."

Så blir man tenåring,begynner å 'date' og man tenker "..iiik..jeg er tre dager sen med mensen..." så kommer den forhatte mensen og man tenker "..takk og lov...det gikk bra"

Så treffer man mannen i sitt liv,og tenker alvårlig på å stifte familie.Kansje gifter man seg...men familien lar vente på seg..

Alle rundt en maser "..når er det deres tur til å få barn da?Dere er jo de siste i venneflokken...","..jeg vil så gjerne bli Bestemor snart.."

Hver måned går til timing av eggløsning og når mensen atter kommer tenker man "ja ja...neste måned går det nok.."Men neste måned kommer og går..og det gjør også årene.

Så finner man ut at det er på tide å sjekke at alt er som det skal..Legen smiler etter endt undersøkelse og sier "Her ser alt bra ut..dere må bare ta tiden til hjelp." ..og tiden går...Nye undersøkelser og samme svar "Ingenting er galt her...ta det med ro,så går det nok.."

Så finner endelig en lege ut at her må man kansje få litt hjelp på veien "..."..men det er dyrt!Det koster penger...og husk..det er ingen menneskerett å få barn!"

Man går ut av legekontoret med blandede følelser...sint som en tyrk fordi legen er så ufølsom og sier det han sier...men langt der inne murrer det en følelse...Kansje han har rett? Kansje det ikke er meningen at jeg skal bli Mor?Kansje det er naturens måte å si at jeg ikke egner meg?

Men hele kroppen er uenig...og man nekter å godta det.

....og tiden går...

Det er ingen slutt på historien...

For noen klaffer det til slutt...og noen orker ikke alt styret og gir opp...

JEG vil ikke gi opp!JEG vil ikke at noen skal fortelle meg om det er en menneskerett og få barn eller ikke...JEG vil fortsette kampen....Og når jeg ENDELIG kan holde det lille nurket i armene mine...da vet jeg at jeg gjorde det som var rett!!!

[Vanedis]

Hei Hilde29!

Jeg har svart deg tidligere, men da under et annet nick. Vi hadde ganske så like historier, der jeg også hadde prøvd i årevis. Jeg trodde at å bli mor var noe alle andre enn jeg kunne bli, og ga derfor bare opp. Vet ikke om du husker det, men uansett nok om det.

Når jeg nå leser at du har bestemt deg for å "stå på" til du en dag får rett, så blir jeg så glad på dine vegne. Tenker ofte på deg, og unner deg alt godt for fremtiden.

)

[Gjest Domenicka]

Hei Hilde

Dette kunne jeg skrevet selv. ned til minste komma........

Jeg husker så godt den gangen vi hadde rosenrøde drømmer om å elske oss frem til 3 barn - MINST! (tallet 7 var visst også foreslått dengang, men nedstemt )) Vi diskuterte barneoppdragelse, navn, og hvilket kjønn vi "ville" ha først. Nå krysser vi alt vi har for at våre små reagensrørsegg overlever rugetiden og blir til to blå streker om en ukes tid. Kjønnet er uvesentlig, navnet må gjerne bli Umleif og 1 eller 2 er like velkomment.

Vi gir heller ikke opp, Vi ha bare mistet endel illusjoner på veien..

Lykke til Hilde29, plutselig sitter'n :-)

[agape]

Jeg ble gravid for første gang for snart 7 år siden. Svangerskapet var ikke veldig planlagt, men det var velkomment. Vi hadde slurvet med prevensjon i 2 år, og jeg hadde begynt å bli redd for at jeg ikke kunne få barn. Så spontanaborterte jeg i uke 7.

Og jeg sørget voldsomt over tapet.Se det positive i det, sa legen - dette betyr jo at du kan bli gravid! Og vi så positivt på det, prøvde etter beste evne - månedene gikk, ingenting skjedde. Angsten begynte etterhvert å snike

seg frem, og følelsen av mislykkethet, følelsen av å "bli snytt", følelsen av goldhet - ufruktbarhet - vokste. Menstruasjonen føltes som tårene fra en skuffet livmor - og mine tårer kom oftere og oftere.

Gravide mager, barnevogner, venners graviditeter og fødsler ble et større og

større problem, og sorgen fikk næring.

Og etterhvert snek de fatalistiske følelsene seg frem: Jeg fortjener ikke å bli mor, det er ikke meningen at jeg skal få barn, det er noe galt med meg, jeg kommer aldri til å oppleve å være gravid, føde, kjenne lukten av mitt eget barn, holde det tett inntil kroppen...

Du vet ikke nøyaktig hva du savner - du har aldri opplevd det, men sorgen er intens. Det føles som et tomrom - et ingenting - midt i livet, der hvor den aller største kjærligheten, din varme og omsorg skulle hatt sin plass. Det føles som et tap av det som skulle være neste etappe i livet, i samlivet mellom deg og mannen, det som skulle binde dere sammen i et nytt og større fellesskap.

Jeg opplevde også følelsen av at kroppene våre "ikke

fungerte" som vanskelig. Da det etterhvert ble klart at feilen lå hos meg,følte jeg det som en urettferdighet at dette skjedde meg - og jeg følte det vanskelig overfor mannen min, fordi det var "min feil" at han ikke fikk et barn. Jeg sørget dypt over min egen utilstrekkelighet som kvinne - jeg følte meg som "mindre kvinne" enn andre kvinner som kunne bli gravide og føde barn.

I løpet av vår "prøvetid" fortalte vi ikke til noen om

våre problemer. Vi følte at dette angikk oss, og ingen andre. Til å begynne med var det ingenting å fortelle - og etterhvert ble det viktigere å kunne få takle dette på egenhånd, og slippe spørsmål. Vi var heldige ved at vi begge studerte i denne tiden, og derfor spurte ingen om når vi skulle få barn; de regnet med at vi ventet til etter studiene. Den viktigste årsaken til at jeg ikke fortalte var likevel redselen for at folk skulle synes synd på meg, for å bli "vanskelig å omgås",jeg var redd for at folk skulle rydde bort både unger og Legoklosser når jeg kom på besøk.Selvtilliten var nok ikke på topp - det ser jeg godt i ettertid....

Det tok 4 år fra spontanaborten til jeg ble gravid igjen (IVF, første forsøk). Vi ble foreldre til verdens nydeligste jente, og det er uten tvil det største og viktigste som har skjedd oss noen gang. Tilværelsen har forandret seg på alle måter, og jeg kan rett og slett ikke tenke meg livet uten henne.

Spørsmålet er ikke om det er en menneskerett å få barn. Spørsmålet er om et så sofistikert samfunn som Norge har rett til å nekte sine innbyggere hjelp til å få barn!

Vedtaket om egenfinansiering var grusomt, ikke bare fordi det gjorde spørsmålet om barn til et spørsmål om penger, det var grusomt også fordi det var så spekket med moralske pekefingre. Den følelsen som murret i magen hos deg (og meg), Hilde - den ble supplert og understreket med denne "beskjeden" fra Stortinget: "Barneønsket er egoistisk, samfunnet har ikke ansvar når deres egen reproduksjonsevne svikter. Betal selv, dersom det er så viktig for dere!"

Du har bestemt deg for ikke å gi opp. Jeg tror at nettopp DET er det viktigste enkeltkriteriet som tilsier at du vil lykkes! Du VIL ha barn, og jeg tror at fordi du vil det, så skal du få det.

(Dette mener jeg til og med det er forsket på, og man fant at motivasjonen var avgjørende. Jo høyere motivasjon, jo større sjanse for å bli gravid!)

Du fortjener - minst like mye som andre - å bli mor, og du blir en god mor! Noen av oss venter lenge på barna våre - det er det hele. Ventetiden er uutholdelig, men når barnet til slutt kommer, begynner en ny tidsregning.

Lykke til, Hilde!