(Tittel mangler)

[Solveigs sang]

Jeg har i en alder av femti år funnet mannen i mitt liv. Har vært gift og har hatt noen forhold siden skilsmissen. Jeg har hatt et godt fungerende seksualliv i mine forhold. Min forrige partner var en forrykende elsker, men en hadde en egosentrisk personlighet. Da fant jeg ut at seksualitet kan være underordnet trivselen. Nå har jeg funnet en mann med en fantastisk personlighet, men med et komplisert seksualliv. Etter to år med ham har jeg enda ikke hatt orgasme under samleie. Han tar initiativ svært sjelden, men ser ut til å like det. Han har imidlertid sagt at hvis han måtte velge mellom ren seksualitet og den hverdagslige ømhet og berøring, ville han valgt det siste. Han har vært avvist gjennom et tiår av sin ekskone og har undertrykt sin seksualitet og fått dårlig selvtillit på området. Jeg tør ikke ta opp problemet med han i frykt for at jeg skal drepe det initiativet han tross alt har tatt og den gryende selvtilliten han er i ferd med å få tilbake. Jeg er veldig glad i ham og har aldri hatt en bedre venn. Forelskelsen har imidlertid ikke vært så berusende som tidligere, men jeg synes allikevel at det først og fremst er en god venn jeg trenger når jeg skal se fremover mot en harmonisk alderdom. Men frykten for at mangelen på et tilfredsstillende seksualliv skal bringe meg ut av fatning og gi meg dype savn ligger på lur. Er jeg for naiv når jeg likevel tør å inngå ekteskap med ham?

[Gjest Shallow_Hal]

Det var vel noe din forrige partner gjorde med deg, som din nåværende ikke gjør da?

I så tilfelle, ville jeg kanskje kommet med et par hint, av varierende størrelse. Avhengig av hvor lett han tar slike hint.

Om det er slik at han begynner å få bedre selvtillitt, så er det vel bare å vente da...

Dere kvinner kan være ganske utålmodige fra tid til annen!

Om mangelen på et 'utrolig' seksualliv får deg til å rømme fra 'mannen i ditt liv', når det du har kan bli bedre. Kan jeg ikke si at jeg forstår dine prioriteringer.

[avil]

Tja, her er det vel sånn at man kan aldri få den perfekte, for han finnes ikke. Men er han god nok? Elsker du ham, ser du for deg en fin tid, med ham ved siden av deg? Vil du gjerne gifte deg, men vet ikke helt om det er med ham?

Mange spørsmål å ta stilling til....jeg kjenner litt de overveielsene der, bare med problemet andre steder enn du beskriver. Jeg syns faktisk det er viktig å satse 100 prosent på så stort prosjekt som ekteskap. Hvis du er så usikker, hvorfor ikke vente med alter og prest?

[Babette]

Hvis han har opplevd en periode med langvarig avvisning, trenger han at du tar initiativ. At du viser at du har lyst på han, og lyst på sex. Du må også ta ansvaret for din egen orgasme, og du må være aktiv. Så får vi håpe at han etter hvert kommer over sine frustrerende erfaringer.

Når det gjelder dette med alder, tror jeg det blir viktigere enn noen sinne at man trives i hverandres selskap og uten andre menesker eller andre stimuli rundt seg. Mange par i 50-årene får en nedtur når barna flytter ut og utelivet begynner å avta.Etter hvert kommer også pensjonisttilværelsen, og den soiale omgangen som jobben fører med seg blir også borte. Plutselig er de to overlatt til hverandes selskap, og så oppdager de kanskje at de kjeder hverandre. Samtidig tror jeg et godt sexliv er viktig uansett alder, men det er jo ikke alle som er like kåte, for å si det sånn. Noen er mer opptatt av nærhet og ømhet.

Men du virker ikke særlig forelsket? Den kriblende deilige forelskelsen har jo ingen alder, og personlig ville jeg aldri inngå et forhold uten å være forelsket. Men du er jo ikke meg.