Tanker..............

[Gjest Dipsey]

Sitter her og er ladet med masse tanker, og må få skrevet dem ned et sted.

Torsdag i dag. Delvis skyet vær, og sommeren lar vente på seg her på sørlandet. Gikk en tur til byen i går. 1,2,3,4,5,6,7,8,9 etc store mager og dypvogner. Føler oss så alene. Skulle nesten tro vi ikke visste hvordan det skulle gjøres for å lage et barn. Kanskje vi har misforstått det hele?? Nei, tror vi gjør det riktig )

Vennekretset smetter ut babyer som aldri før. Ser de ikke at vi sliter? Vi setter på et smil, går på barselvisitt, går hjem og sitter stille i hver vår stol og tenker "hva om det var oss".

Babyboom'er, det verste jeg vet. ALLE skal jo ha smått jo. Hvorfor ikke oss? Har ikke vi like mye rett til å gi av vår kunnskap og kjærlighet til et barn?

Hvorfor får de som absolutt ikke burde ha barn dem? Vi som sitter her og ville gitt det barnet hele verden, nei vi får ingen.

Min mann sier alltid til meg, Dipsey, jeg giftet meg med deg. Vi hadde ingen barn da, og det er deg jeg elsker, med eller uten barn.

Nå skal vi igang med første ivf-forsøk. Får stadig høre, "vær forberedt på at det ikke lykkes". Jammen kjære menneskebarn tenker jeg da!! Vær litt POSITIVE for oss!

Virker ikke kroppen min? Hvorfor blir jeg da ikke gravid? Virker ikke kroppen hans? Hvorfor kan han ikke gjøre meg gravid? Uforklarlig barnløshet.....hva er det?? Hvor ligger "feilen" ??

Det er skremmende. Tenk om det klaffer, tenk bare om! Vil jeg duge? Må dele mannen min! Vil barnet like meg? Friheten som vi har nå, vil den savnes? Klarer vi det? Barnet kommer liksom ikke levert på døra med en bruksanvisning i lomma.

Føler det er godt å slippe taket på tanker og følelser. Blir så mye rart en tenker og føler nå det som er naturlig ikke skjer av seg selv.

Takk for at du tok deg tid til å lese mine ord.

Ønsker ALLE en blå sommer...

Koz fra

[Gjest Katheinka]

Kjære søte Dipsey,

du setter ord på noe veldig mange av oss som vanker her inne har følt på. Barnløsheten røyner på - og at vi hele tiden får bekreftet vår "mislykkethet" når tilsynelatende alle andre får det til, det går på selvtilliten løs.

Vi er også såkalt uforklarlig barnløse. I gode stunder har jeg trøstet meg selv med at vi dermed kanskje lykkes på egenhånd NESTE måned, eller kanskje måneden etterpå. Men jeg har vel oftere ønsket meg en forklaring, en diagnose, en grunn til at vi ikke blir gravide. Hadde liksom vært lettere med en knagg til å henge barnløsheten på.

Det viktigste er at dere har søkt hjelp og at dere kommer i gang med behandling. Sånne tåpelige, misforståtte utsagn som at det "kan hende at det ikke går" er helt borti veggen. Statestikkene for IVF/ICSI er kjempegode, og de blir stadig bedre. Rundt 80 prosent lykkes i løpet av tre forsøk - og hvorfor skulle ikke dere være blant dem?

Dette går bra Dipsey, OK?

Klem fra

[agape]

Du er ikke den eneste som har hodet fullt av tanker, Dipsey..

Dette at barna våre ikke kommer når vi ønsker det er noe av de vanskeligste vi opplever som mennesker, tror jeg. Fordi det å få barn rett og slett er noe av det viktigste - og naturligste - i livet. Og det er ikke rart at vi føler oss alene. For selv om vi er mange som sliter med dette, er vi likevel i mindretall, og de fleste rundt oss ser ut til å klare det, ganske av seg selv. Og når vi er de eneste som ikke klarer dette, som ikke følger opp mannen og kvinnens forutbestemte skjebne, da er det ikke så rart at vi begynner å føle at det er "noe galt" med oss.

Men det er ikke det. Vi har bare hatt litt mer uflaks enn andre. Det er ikke noe som helst "galt" med oss!!!

Jeg har skjønt at min måte å takle min barnløshet på var den samme som mange andres. Jeg gjorde gode miner til slett spill; jeg smilte avvæpnende og sa at "vi har det ikke så travelt" når omgivelsene spurte om vi ikke hadde tenkt på barn, jeg holdt mine venninners, søstres og svigerinners nyfødte i armene, og jeg holdt fasaden. Jeg lyttet interessert når erfaringsutvekslingen rundt barnefødsler, amming, barnesykdommer og barnehageplasser understreket det kvinnefellesskapet jeg var ekskludert fra. Og etterpå gikk jeg hjem og gråt.

Dipsey - ta vare på det mannen din sier til deg. Mannen min sa det samme til meg da vi ikke fikk barn, og vissheten om hans kjærlighet var ufattelig viktig. Fordi den sa til meg at for ham var ikke min verdi avhengig av hvor mange barn jeg fødte. Selvfølgelig ønsket vi oss begge barn mer enn noe annet i hele verden - men vi klarte å elske hverandre uavhengig av barnløsheten,og det var avgjørende for oss.

Da vi skulle i gang med vårt første IVF-forsøk var jeg realistisk pessimist. Jeg hadde folk rundt meg som var optimistiske, men jeg syntes det var viktig å ikke spenne buen for høyt: jeg var redd for min egen reaksjon dersom det gikk galt.

Men Dipsey - det gikk bra! Ett forsøk var alt som skulle til for vår del, og sånn kan det bli for dere også. Jeg kan desverre ikke love deg det (enn så gjerne jeg ville!), men jeg kan si at gikk det for oss, så kan det gå for dere. Og jeg har tro på at det går bra!!!

Og når det klaffer, Dipsey - da begynner en annen historie. Du kommer kanskje til å savne friheten - men du kommer aldri til å ville gi opp det du har fått i bytte. Friheten er en liten pris å betale for den enorme opplevelsen det er å være foreldre til et lite barn.

Og du deler ikke mannen din - men både du og han får en ny dimensjon i livene deres.

Klart det er skremmende, klart man til enhver tid føler seg usikker, redd for å gjøre noe galt, redd for ikke å strekke til - men jeg ville ikke byttet for noe i verden. Og det kommer ikke du til, heller!

Lykke til, og klem fra

[tieto]

Hei!

Det var utrolig bra skrevet, kunne nesten ha skrevet det selv (hadde jeg vært flink med ord...) Alt passer med meg også bortsett fra at jeg må forsikre samboeren min om at det er han jeg elsker som person og ikke sæden hans som ikke vil gjøre som vi vil...

Her sitter jeg nå på jobben og prøver å gjøre meg sterk til barselbesøk ikveld.. først ut på byen å kjøpe gave sammen med venninner, en av dem venter selv barn nr. 2 i september.. Uff, har mest lyst til å legge meg under dyna å grine idag....

Lille nurket av et tantebarn var også innom rett istad, 9 uker gammel...

Ingen god dag idag akkurat...

På sånne dager må man bare bite tennene sammen og tenke som så at vi skal lykkes alle en gang.. noen lykkes på første mens andre må helt opp i 7 forsøk.. Klare det skal vi selv om vi stanger hodet i veggen til tider!

Lykke til Dipsey! Det er bare et spørsmål om tid før du også kan legge ut en jippi-melding om 2 blå her inne (c:

Over skyene er alltid himmelen BLÅ!!

Stor klem fra

[Hilde29]

Kjære Dol-Venn!!

Ååååå...jeg vet så inderlig vel hva du føler...ikke at det hjelper noe på dine følelser,men en liten trøst er det at noen (ganske mange) der ute tenker på deg og føler med deg!

Jeg har hatt noen ganske frustrerte dager her inne selv den siste måneden...og vet du hva? Det hjelper å sette ord på det! Du er "heldig" som klarer det...Tenk på alle dem som har det vondt og ikke kan snakke med NOEN...

Det blir din tur snart....Det blir VÅR tur snart!! Jeg er sikker på det!

Gode klemmer kommer fra 'en venn i nøden'..Hilde