Hvorfor en noen menn sånn...?

[Gjest mullay]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg må bare få luftet meg litt.

Jeg og min mann har et barn på to år. Jeg er i full jobb, mens mannen min er arbeidsledig og er hjemme hele dagen.

Barnet vårt sover veldig dårlig om natten, og jeg er oppe halve natta, i tilleg til at jeg skal på jobben. Når jeg kommer hjem skal jeg lage middag, rydde, vaske, underholde minstemann osv.

Mannen min er som sagt hjemme hele dagen, sitter foran PC-n, surfer porno, ser på filmer og sover hele natta. Er dette riktig?

Han blir dritsur hvis jeg nevner at jeg trenger litt hjelp..så jeg lar være. Om jeg er sliten eller trøtt, det bryr han seg ikke noe om.

Alt skjer på hans premisser, og jeg bare jatter med, jeg orker ikke krangle

[Gjest ditt valg]

det finnes selvsagt dumme, slemme, egoistiske, slappe osv mennesker av begge kjønn.

Du har valgt å etablere deg med ham.

Hvis han derimot har blitt slik etterhvert pga andre problemer, ville jeg gitt det et forsøk på endring, hvis ikke ville jeg klart meg bedre alene med barnet.

Han vil sikkert ikke bedre seg hvis det ikke gjøres noe. Kontakt et familevernkontor for å få hjelp til å snakke sammen hvis han bare blir sur hvis du sier noe.

Sett klare krav på hvordan du vil ha det og hva du forventer, hvis ikke har du og barnet det bedre uten ham.

[ppunkyB]

Så lenge du lar han drive på sånt så har jo han det som plommen i egget.

Det er jo du som må si klart fra. Gidder han fremdeles ikke så pælmer du han ut. Hvis ikke får dere fortsette sånn som nå.

[mrxx]

At du gidder å leve med å ha det sånn.

Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å la kona mi ha det sånn, men ser jo at han må synes dette er ok og synes det er fint å ha det slik.

Dette bør du ta opp og eventuelt be han pakke seg ut, makan til holdning.

[Gjest mullay]

At du gidder å leve med å ha det sånn.

Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å la kona mi ha det sånn, men ser jo at han må synes dette er ok og synes det er fint å ha det slik.

Dette bør du ta opp og eventuelt be han pakke seg ut, makan til holdning.

det var fint å få et synspunkt på dette fra en mann!

Han tåler ikke kritikk og blir dritforbanna for den minste ting. Har aldri blitt snakket til hjemme, og jeg tror noe av årsaken er dette. Han er vant til å få det som han vil.

Ikke noe interesse får jeg fra han, aldri komplimenter, eller vennlige ord.

Jeg føler meg så brukt mange ganger, Jeg må alltid ordne alt for han, ringe hit og dit, spørre om ditt og datt...jeg blir helt gal av den mannen, og noen ganger bare hater jeg han..

[lillemei]

det finnes selvsagt dumme, slemme, egoistiske, slappe osv mennesker av begge kjønn.

Du har valgt å etablere deg med ham.

Hvis han derimot har blitt slik etterhvert pga andre problemer, ville jeg gitt det et forsøk på endring, hvis ikke ville jeg klart meg bedre alene med barnet.

Han vil sikkert ikke bedre seg hvis det ikke gjøres noe. Kontakt et familevernkontor for å få hjelp til å snakke sammen hvis han bare blir sur hvis du sier noe.

Sett klare krav på hvordan du vil ha det og hva du forventer, hvis ikke har du og barnet det bedre uten ham.

Gurimalla! Dette kan du IKKE finne deg i! Jeg hadde kjefta opp fyren eller kasta ham på dør for lenge siden! Få ræva hans opp av sofaen og sett ham i arbeid før han gror fast der og du jobber deg ihjel!!

[Lingus]

Fatter ikke at du gidder. Hvorfor stiller du ikke krav?

Hvor gammel er han? 16?

[Gjest dimi]

For meg så ser det ut til at du har to barn, og at det største "barnet" er det som er mest krevende.

Du må selv velge hvilket liv du ønsker å leve - jeg hadde ikke taklet å ha det slik som deg.

[Gjest yodo]

Kjære deg - nå må du våkne, da!

En slik mann fortjener du ikke - du har det faktisk mye bedre uten ham. Sett ultimatum, skjerp deg eller flytt! Kanskje han skjønner alvoret da. Høres ut som en utrolig umoden fyr spør du meg. Han burde bodd hjemme hos mora si.

[oslogutt]

det var fint å få et synspunkt på dette fra en mann!

Han tåler ikke kritikk og blir dritforbanna for den minste ting. Har aldri blitt snakket til hjemme, og jeg tror noe av årsaken er dette. Han er vant til å få det som han vil.

Ikke noe interesse får jeg fra han, aldri komplimenter, eller vennlige ord.

Jeg føler meg så brukt mange ganger, Jeg må alltid ordne alt for han, ringe hit og dit, spørre om ditt og datt...jeg blir helt gal av den mannen, og noen ganger bare hater jeg han..

Jeg skjønner heller at det mulig. Hvorfor godtar du det? Det er det store spørsmålet !

[Gjest jente26]

Det er ikke bare til å kaste ut mannen om han ikke fungerer slik han skal.

Han er arbeidsledig, det kan igjen kanskje bety at han er deprimert.

Jeg er selv sammen med en mann som lider av depresjon.

Det er frustrerende til tider for han gjør ingenting, jeg har ansvaret for alt.

Enhver depresjon går over, og da gjelder det å være tålmodig og akseptere at man i pøerioder ikke kan kreve så mye.

Det er vanskelig å sette seg inn i en sånn situasjon, menn har ofte problemer med å innrømme overfor seg selv og andre at de har problemer.

De reagerer ofte med å bli irriterte, ekle, avvisende, og 'late', mens de i bunn og grunn sitter der med dårlig samvittighet og føler seg udugelige og lite verdt som mann.

Det er depresjonen som sørger for en slik tankegang og ofte er den ikke reel i det hele tatt, men de vikler seg inn i et mønster det er vondt å komme ut av.

Det eneste du da kan gjøre er å være tålmodig, vise støtte og forsåelse og oppmuntre ham til å søke hjelp.

Kritikk og bebreidelser gjør det bare verre.

Dette var bare noen tanker fra meg, det kan jo være at han rett og slett er lat og lite hensynsfull,men du bør nok ta en prat med ham.

Da gjelder det å bruke litt kvinnelist,finne den rette anledning og gå frem på en slik måte at han ikke føler han må være i forsvarsposisjon.

[MsSophie]

Jeg skjønner heller at det mulig. Hvorfor godtar du det? Det er det store spørsmålet !

...et meget godt spørsmål også, spør du meg!

[favn]

_Noen_ fine kvaliteter må jo fyren en gang ha hatt siden du falt for ham, flyttet sammen med ham og fikk barn med ham. Men slik du beskriver livet deres, ser de samme kvaliteter ut til å være komplett fraværende. Nei, dette må du gjøre noe med før du kollapser. For en egoisme! For en dust!

[Gjest mullay]

det er et veldig godt spørsmål om hvorfor jeg godtar dette..det har jeg lurt på mange ganger selv. Vet rett og slett ikke, jeg er vel bare blitt vant til det og er kanskje for usikker, aner ikke..Hver gang han går ut av døra så håper jeg innerst inne at det skjer en ulykke sånn at han ikke kommer tilbake...jeg merker det veldig godt nå hvor dumt dette høres ut og at jeg bare bør be han om å komme seg ut, men jeg er for svak.

I vårt miljø er det mye rykter, baksnakking osv...vi lever jo (allesammen) for hva de andre mener og sier...så derfor dette med ulykken, da er vi allefall ikke skilt...men det er jo alltid jeg som får gjennomgå, og vet veelig godt at jeg vil få det bedre uten han. Jeg tør jo nesten ikke å si noe til han, for da blir han sur. Vi fikk foressten en veldig dårlig start på vårt liv sammen, men vi hodldt ut...og jeg orker ikke en reprise av dette og derfor sier jeg ingenting.

[Zirine]

at de finner seg i det? Jeg fatter ikke at det er mulig.

Mulig han er deprimert og nede pga arbeidsledigheten osv - men det betyr ikke at du ikke kan stille krav til han. Og det er nettopp det du må gjøre.Spark fyren i ræva.

[Lillelurven]

det er et veldig godt spørsmål om hvorfor jeg godtar dette..det har jeg lurt på mange ganger selv. Vet rett og slett ikke, jeg er vel bare blitt vant til det og er kanskje for usikker, aner ikke..Hver gang han går ut av døra så håper jeg innerst inne at det skjer en ulykke sånn at han ikke kommer tilbake...jeg merker det veldig godt nå hvor dumt dette høres ut og at jeg bare bør be han om å komme seg ut, men jeg er for svak.

I vårt miljø er det mye rykter, baksnakking osv...vi lever jo (allesammen) for hva de andre mener og sier...så derfor dette med ulykken, da er vi allefall ikke skilt...men det er jo alltid jeg som får gjennomgå, og vet veelig godt at jeg vil få det bedre uten han. Jeg tør jo nesten ikke å si noe til han, for da blir han sur. Vi fikk foressten en veldig dårlig start på vårt liv sammen, men vi hodldt ut...og jeg orker ikke en reprise av dette og derfor sier jeg ingenting.

Kjære deg. Likevel, hvordan blir du om noen år? Prøv å se framover..

Om du ikke får han til å dra ræva si opp av sofaen,(selv om det e rhans jobb og ikke din) kan jeg love deg, det ikke blir bedre. Du blir utbrent, lever i et samliv som ikke gir deg noe. Greit, du kan lide deg gjennom det. Men hva med ungene?

De fortjener ei blid mor, som utifra å ha et anstendig liv, er lykkelig. Og dermed har overskudd. Hvilke signaler sender han ut? tenk deg godt om. Jeg vet det er tungt å bryte. Men tro meg, livet som alenemor trenger ikke være bare sorgen:-)

Og du lever ikke for andre, du lever for deg selv, også lever du for barna og det er du som skal sitte å se tilbake på livet ditt når du blir gamel.Hva ser du da tror du?

Hold på familie, venner, skap deg et godt nettverk, og jobb med deg selv.

Til slutt går du.

Håper jeg.

*klem om du vil ha*

[oslogutt]

det er et veldig godt spørsmål om hvorfor jeg godtar dette..det har jeg lurt på mange ganger selv. Vet rett og slett ikke, jeg er vel bare blitt vant til det og er kanskje for usikker, aner ikke..Hver gang han går ut av døra så håper jeg innerst inne at det skjer en ulykke sånn at han ikke kommer tilbake...jeg merker det veldig godt nå hvor dumt dette høres ut og at jeg bare bør be han om å komme seg ut, men jeg er for svak.

I vårt miljø er det mye rykter, baksnakking osv...vi lever jo (allesammen) for hva de andre mener og sier...så derfor dette med ulykken, da er vi allefall ikke skilt...men det er jo alltid jeg som får gjennomgå, og vet veelig godt at jeg vil få det bedre uten han. Jeg tør jo nesten ikke å si noe til han, for da blir han sur. Vi fikk foressten en veldig dårlig start på vårt liv sammen, men vi hodldt ut...og jeg orker ikke en reprise av dette og derfor sier jeg ingenting.

Skjønner at det ikke er lett å gjøre noe med det.

MEN : du er ikke den første som er i en slik situasjon. Det er vanlig at man drøyer og drøyer..

De jeg vet som som (kanskje) kan sammenlignes med din situasjon har til slutt måttet gjøre noe med det. Enten av egne grunner eller av ytre årsaker. Felles for alle at de etterpå sier:

- Hvorfor gjorde jeg ikke dette bruddet for lenge siden?

Det gikk lettere enn de hadde trodd, selv om det var tøft i øyeblikket.

Slik du beskriver det må du absolutt gjøre noe med det. En ting du ikke sier noe om er om du kan få hjelp av andre. Det er ofte overraskende hvor mye det er å hente hos familie og venner.

Lykke til !

[Gjest fyttigrisen!]

streik (delvis)! slutt og vaske klærne hans, og lag kun mat til deg og barnet deres!

husk man fortjener alt man finner seg i!

gi han en regning på halvparten av utgiftene, og hvis han ikke klarer å få seg jobb for å betale det, evt jobbe hjemme for pengene, får han bare flytte hjem til mamma der unger hører hjemme!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Dette høres helt bakvendt ut. At den som jobber full tid ute også skal jobbe full tid hjemme, mens den ledige ikke deltar i fellesarbeidet og ansvaret. Mannen din forstår det åpenbart ikke selv. Så her tror jeg eneste løsning for deg nå er å sette grenser og si fra, hvis du vil ha en forandring da? Så får det bli bråk og reaksjoner fra mannens side. Kanskje det vil vekke han. I motsatt fall, anbefaler jeg deg å ta en alvorlig prat med mannen om det er slik dere vil ha det fremover. Men du bør først begynne med deg selv og tenke etter hva du selv vil.

Lykke til!

[Gjest Sliten]

Hvor skal man begynne?? Når man er arbeidsledig blir man langt nede! Man blir ulykkelig. Bekymret. Lei seg. Ingen støtte å få. Alle bare hakker på ham. Sier han er lat. Uinteressert. Giddalaus. Og hva kan man ikke nevne om en slik situasjon der man føler seg tilsidesatt og mindreverdig?? Hvordan snakker du med din mann?? Er du hyggelig?? Eller hånlig. Man må være ytterst forsiktig ovenfor en som kanskje kan føle seg mindreverdig i samfunnet og er "underdanig" samfunnet generelt fordi han er arbeidsledig. Det går ikke an. Har erfaring der.

Hvada når kona har jobb, og kanskje kona har bedre utdannelse??!

Måten du utrykker "mens mannen min er arbeidsledig og er hjemme hele dagen" lover ikke

godt.

Viktig å vise interesse for sin ektemann. Hans interesser. Virkelig prate med ham. Spørre hvordan han har det. Småtteri som er meget viktig - og virker tullete på andre. Du får kommet nærmere innpå ham.

Trist at barnet sover dårlig om natten, og at du er oppe halve natta, i tilleg til at du skal på jobben. Husker selv dette. Sliten blir man. Full jobb, barn, ting som skal gjøres - og det forventes at det straks skal settes igang så fort en kommer hjem fra jobb. Kona skal ha oppmerksomhet når man legger seg. Og opp om morran kl 3. Samt at man skal være hyggelig og snill ovenfor kona så hun får sovet. Sove får en kommer hjem fra jobb var heller ikke aktuelt.

Noe jeg har forstått lenge er at diskusjon/samtale og prat er aldri aktuelt i et ekteskap.

Og hvem styrer ekteskapet?? Din mor?? Din far?? Eller bygger dere på noe sammen??