skikkelig sprø fyr ønsker råd og vink

[Gjest tod]

Er usikker på om dette innlegget kanskje heller burde postes under Psykiatri, men jeg forsøker her.

Jeg bedriver splitting når det gjelder jenter: enten betyr de alt eller de betyr ingenting. Jeg kan ha one night stans og føler ingenting, vil bare at de skal gå så fort som mulig dagen etter. Men av og til blir jeg forelska og da blir jeg totalt føkka opp. Here we go: møtte ei jente, likte henne ikke, men gikk med på en date, møtte henne og ble forelska etter 5 min. Vi møttes ofte og heftig en periode. Følte meg så en smule avvist, muligens på noe paranoid grunnlag. Resultat: jeg ingangsatte en intens devalueringsprosess: alt hun sto for og gjorde var kjipt og ikke noe tess. Møtte henne tilfeldig noen ganger, men var da cool. Så etter ei stund ønsker hun å møte meg igjen. Hva ville hun? Jeg var usikker: konsolidere et brudd, eller gjenoppta kontakten? Det siste, skulle det vise seg. Jeg trodde jeg var over henne, men der tok jeg feil, gitt! Jeg ble totalt satt ut! Jeg forvandla meg til en pendel som svingte mellom å ville, virkelig ville og ønske at det skulle bli noe, og total avvsining. Hun stirra meg dypt inn i øynenene, men jeg tviholdt på et distansert sosialt blikk - SAMTIDIG som det var så åpenbart at jeg var totalt satt ut. Jeg snakka agitert om slag-pasienter og hvorfor nyere psykologi viser at det ikke fins noen sjel. Hun smilte sørgmodig. Akk o ve. Akk o ve. Da vi skiltes sa jeg med vilje ikke hadet og gikk fort og hardt. Fanden spare! Er over ei uke sida nå. Min oppførsel ble nok tolka som avvsining. Nå vurderer jeg å kontakte henne, vil i hvert fall snakke litt ordentlig.

Problemet er at dette gjentar seg stadig vekk når jeg møter jenter (som jeg bryr meg om). Enetn - eller. ENTEN - ELLER! Jeg føler også at enten må jeg være totalt distansert og fem meter bak øyenne mine når jeg snakker til mine kjærlightesobjekter, eller jeg kommer alt for nær og ckracker opp og blir sprut sprø. Jeg mener det. Jeg får snodige grafiske bilder i hodet mitt som ikke går vekk.

Kanskje det er på tida å bestille time hos psykologen? Men jeg vurderer uansett å snakke med henne, og jeg tror jeg kan gjøre det på en litt mer moden måte nå. Men skal jeg være ærlig og si hvor utrolig merkelig jeg er istedet for å skjule det? Tar gjerne imot svar fra jenter. Jeg har to valg: være ordentlig, kontrollert - død, eller vill sprø hemningsløs, men sprut gal, for meg fins ingen mellomvei. Akk o ve.

[Gjest ikke undertegnet]

Hvis du tror du fortsatt har følselser for denne jenta, bør du vel gå med på å møte henne for å finne ut litt mer om hva du selv vil....

Men er du sikker på at du virkelig FORELSKER deg hele tiden, at det er skikkelige forelsklser og at du ønsker å dele livet ditt med de stadig nye jentene?

[Gjest freak of nature]

Du er faktisk ikke alene om å ha det sånn.

Jeg har iallefall noe som likner på det du har.

Jeg er ikke særlig kean på å involvere meg med folk. Poengløst dersom de ikke betyr noe. Især gutter. (Jeg er jente).

Jeg møtte nylig en gutt som jeg tror jeg ble litt betatt av. og det skjedde ting. Veldig fort.

Selv om jeg liker fyren, klarer jeg ikke å vise det til ham. Jeg liker ham, men det vises ikke på mitt ytre. Akkurat som jeg stenger det inne i meg.

Jeg er redd for å slippe ut den personen som liker ham, for jeg vet ikke hvordan denne personen er. Jeg har prøvd delvis, litt etter litt, men det blir bare tull. Jeg snakker altfor dypt med en fyr som jeg knapt kjenner. Det irriterer meg at jeg ikke kan ha en normal samtale.

Jeg føler nesten at det blir enten- eller for meg også. Enten viser jeg ingenting (omtrent det), eller så åpner jeg meg altfor mye.

Dette kan ha å gjøre med min bakgrunn. Jeg var veldig lukka som tenåring, slapp veldig få mennesker innpå meg. Stengte meg inne. Var litt småparanoid. Er vel det fortsatt. Men det er bare periodevis.

Rådet mitt til deg er at du må tenke veldig grundig etter hvordan du har det inni deg, sette ord på følelsene dine. Sette ting i perspektiv. Ta en pause kanskje? Det er lurt å få ting på avstand, da tenker man klarere. Føler man at man ikke takler å åpne seg eller gå med på noe forhold, er man ikke klar.

Jeg skal iallefall ta en pause nå. Dette blir for slitsomt for meg

:-)

Prøv å ikke tenk _for_ mye heller- mellomting er lurt Tren deg på det!

[avil]

Ja, du virker som du kan hatt godt av en runde i terapi. Du beskriver at du er usikker, og pendler mellom å merke sterk behov for nærhet og sterk avvisning. Du beskriver at du enten er helt kontrollert eller helt ukontrollert (vill/gal). Du forsvarer deg mot de sterke følelsene dine på en måte som ikke er nyttig for deg.

Snakk med fastlegen din om henvisning til psykolog.

Lykke til!

[nøffelinøff]

for det første er du forelsket.

men de fleste føler seg litt syke i hodet av forelskelse....men helt seriøst virker det som du har litt problemer med å opprettholde nære relasjoner, da spesielt jenter....terapi er nok en fin ting.

men for all del, du er jo ikke spaltet...

hilsen jente:)

[Gjest tod]

Ja, du virker som du kan hatt godt av en runde i terapi. Du beskriver at du er usikker, og pendler mellom å merke sterk behov for nærhet og sterk avvisning. Du beskriver at du enten er helt kontrollert eller helt ukontrollert (vill/gal). Du forsvarer deg mot de sterke følelsene dine på en måte som ikke er nyttig for deg.

Snakk med fastlegen din om henvisning til psykolog.

Lykke til!

Vel, jeg har gått i terapi i nesten et år (det er to år sida nå). Før det var jeg enda sprøere. Jeg gjorde ganske ville ting, rispa meg opp hvis ting gikk skeis, bråkte med folk i fylla, en gang hang jeg etter armene på utsida av en altan høyt opp i etasjene, jeg fatter enda ikke hvordan jeg overlevde det. Jeg har knust et kafevindu, et vindu på en psykiatrisk poliklinikk, et vindu på en skole ++ i raseri. Disse tingene har jeg imidlertid slutta med. Min teori er som følger: jeg er borderline og terapien hjalp mot disse impulsive greiene, men nå er jeg til gjengjeld mer kontrollfreak og nesten arbeidsnarkoman og takler ennå ikke nære forhold til jenter. Det er ingen som har gitt meg en diagnose (bortsett fra akutt klinisk depresjon) - men jeg har lest om borderline og nesten alt stemmer.

Jeg har imidlertid virkelig lyst å gjøre noe med dette, men har ikke noe særlig lyst å gå til samme psykolog som før. Hva tror du? Er det bare å gå til fastlegen og be om en ny henvisning til en annen psykolog?

[Gjest tod]

Du er faktisk ikke alene om å ha det sånn.

Jeg har iallefall noe som likner på det du har.

Jeg er ikke særlig kean på å involvere meg med folk. Poengløst dersom de ikke betyr noe. Især gutter. (Jeg er jente).

Jeg møtte nylig en gutt som jeg tror jeg ble litt betatt av. og det skjedde ting. Veldig fort.

Selv om jeg liker fyren, klarer jeg ikke å vise det til ham. Jeg liker ham, men det vises ikke på mitt ytre. Akkurat som jeg stenger det inne i meg.

Jeg er redd for å slippe ut den personen som liker ham, for jeg vet ikke hvordan denne personen er. Jeg har prøvd delvis, litt etter litt, men det blir bare tull. Jeg snakker altfor dypt med en fyr som jeg knapt kjenner. Det irriterer meg at jeg ikke kan ha en normal samtale.

Jeg føler nesten at det blir enten- eller for meg også. Enten viser jeg ingenting (omtrent det), eller så åpner jeg meg altfor mye.

Dette kan ha å gjøre med min bakgrunn. Jeg var veldig lukka som tenåring, slapp veldig få mennesker innpå meg. Stengte meg inne. Var litt småparanoid. Er vel det fortsatt. Men det er bare periodevis.

Rådet mitt til deg er at du må tenke veldig grundig etter hvordan du har det inni deg, sette ord på følelsene dine. Sette ting i perspektiv. Ta en pause kanskje? Det er lurt å få ting på avstand, da tenker man klarere. Føler man at man ikke takler å åpne seg eller gå med på noe forhold, er man ikke klar.

Jeg skal iallefall ta en pause nå. Dette blir for slitsomt for meg

:-)

Prøv å ikke tenk _for_ mye heller- mellomting er lurt Tren deg på det!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier.

I bunn og grunn går det vel på at jeg blir pissredd av å skulle være intim (i psykologisk forstand) med et annet menneske. Da blir resultatet at jeg enten avviser den andre totalt, slik at jeg slipper å bli avvist, eller jeg pøser på og blir masete og voldsom, slik at den andre går lei og avviser meg.

Jepp, det var den der gyldne middelveien, ikke så lett å få øye på.

Problemet er at når jeg blir forelska så er det som om den jeg blir forelska i inneholder hele verden. Hun blir mitt bindeledd til verden. Så hvis det bindeleddet brister, så faller hele verden sammen. Intellektuelt ser jeg jo at jeg tenker på denne måten, men det er ikke så lett å gjøre noe med det.

Uansett, takk for råd, tross alt godt å høre at noen andre har det på litt lignende vis.

Alt godt fra

[Gjest freak of nature]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier.

I bunn og grunn går det vel på at jeg blir pissredd av å skulle være intim (i psykologisk forstand) med et annet menneske. Da blir resultatet at jeg enten avviser den andre totalt, slik at jeg slipper å bli avvist, eller jeg pøser på og blir masete og voldsom, slik at den andre går lei og avviser meg.

Jepp, det var den der gyldne middelveien, ikke så lett å få øye på.

Problemet er at når jeg blir forelska så er det som om den jeg blir forelska i inneholder hele verden. Hun blir mitt bindeledd til verden. Så hvis det bindeleddet brister, så faller hele verden sammen. Intellektuelt ser jeg jo at jeg tenker på denne måten, men det er ikke så lett å gjøre noe med det.

Uansett, takk for råd, tross alt godt å høre at noen andre har det på litt lignende vis.

Alt godt fra

Det er tross alt ille når man er klar over sitt eget problem, men ikke greier å gjøre noe med det -

klem

[avil]

Vel, jeg har gått i terapi i nesten et år (det er to år sida nå). Før det var jeg enda sprøere. Jeg gjorde ganske ville ting, rispa meg opp hvis ting gikk skeis, bråkte med folk i fylla, en gang hang jeg etter armene på utsida av en altan høyt opp i etasjene, jeg fatter enda ikke hvordan jeg overlevde det. Jeg har knust et kafevindu, et vindu på en psykiatrisk poliklinikk, et vindu på en skole ++ i raseri. Disse tingene har jeg imidlertid slutta med. Min teori er som følger: jeg er borderline og terapien hjalp mot disse impulsive greiene, men nå er jeg til gjengjeld mer kontrollfreak og nesten arbeidsnarkoman og takler ennå ikke nære forhold til jenter. Det er ingen som har gitt meg en diagnose (bortsett fra akutt klinisk depresjon) - men jeg har lest om borderline og nesten alt stemmer.

Jeg har imidlertid virkelig lyst å gjøre noe med dette, men har ikke noe særlig lyst å gå til samme psykolog som før. Hva tror du? Er det bare å gå til fastlegen og be om en ny henvisning til en annen psykolog?

jepp!