NHD - Nå HAR han kuttet meg ut!

[Gjest ikke undertegnet]

Det var jeg som skrev innlegget 23/6: Han ville kutte meg ut på dagen.

Trodde jeg hadde fått 'beroliget' han såpass at jeg fikk fortsette fram til jeg har ny behandler (1/2 år ca.). Men den gang ei. Siste timen blir i september. Take it or leave it. Han 'driter' tydeligvis i hvordan det går med meg. Pasienter som kritiserer 'fortjener' visst ikke annet enn å ha det jævlig. Tenk han mener at jeg vil bryte sammen uten terapi; og samtidig nekter han å snakke mer med meg; siden jeg bemerket dette med at han hadde brutt taushetsplikten. DET skal vel ikke JEG straffes for.

Han skjønte tydeligvis at han hadde kjørt meg i bakken, for han gikk med på å gi meg Sobril for å komme gjennom sommeren. Tidligere har han. pga av min 'misbruks'-personlgihet nektet nettopp dette. Føles derfor utrygt å stå med disse i handa. Hvordan skal de brukes. Er 15mg. Hvor ofte kan jeg ta de og med hvilket mellomrom? Min tanke var at jeg trengte 'hjelp'hvis det oppsto noe akutt på ferieturen; for å skåne barna.

Så nå er jeg brått og plutselig uten terapeut i et halvt år; fordi jeg var så naiv at jeg trodde det var mulig å snakke om ting som skjedde i terapien. Som jeg hadde problemer med. Trøster meg med at i dette tilfelelt tror jeg det er HAN som har problemer. Det skal i alle fall ikke få knekke meg! Håper jeg...

[Gjest blank]

Ta og klag til fylkeslegen. Dette bør høyeste hold få vite om

[Gjest ikke undertegnet]

Ta og klag til fylkeslegen. Dette bør høyeste hold få vite om

Jeg HAR snakket med fylkeslegen. Bad om en rådgivningssamtale, for å høre om hva de syntes om saken. Hvordan jeg burde forholde meg. Konklusjon var at slike ting ordnet behandler og pasient opp i selv. Det trodde jo jeg også. Men det VIL ikke min psykiater. Han har låst seg totalt.

Vedkommende hørte på det jeg hadde og si. Kommenterte ikke noe særlig. Noterte fem ord på et vanlig linjepapir. Sa at de ikke kom til å gjøre noe med ddet. Det måtte flere saker til før de gjorde noe med ddet. Fikk nærmest litt inntrykk av at de mente jeg var ute etter å ta rotta på fyren som en hevnaksjon. Det var ekkelt.

Hvordan skal de vite hva som skjer rundt omkring hvis ingen noensinne sier ifra. Jeg er den sterke pasienttypen. Mange ville ikke tort å ringe til fylkeslegen engang. Jeg fikk time der, men følte meg som en dritt etterpå.

Det som skremmer meg er at på spørsmål om hvordan det blir ført tilsyn med privatpraktiserende psykologer for å evaluere praksisene, så sa han at det var ikke noe system for det. Det kunne ta ti år mellom hver gang de var i kontakt med den enkelte. Og så føler pasienten seg mistenkeliggjort når en tar kontakt. Hvem ellers skulle kunne si noe om hva som skjer i terapirommet. Herlig system! Sier noe om hvor trygg en kan føle seg.

Nei, jeg er dritredd for hva jeg har rota meg borti. Samtidig er jeg forbanna. Det er så urettferdig. Skulle ønske jeg hadde holdt kjeft.

Ringte også til pasientombudet. Snakket med en dame der et par gnger før den nest siste timen. Ellers hadde jeg ikke klart å gjennomføre den. Hun var så klar og tydelig og hadde mange gode råd - uten å velge side, Det hjalp meg mest av alt. Og hun TRODDe på meg. Hadde visst vært borti slike tilfeller før. Men pasientombudet tar seg av det som skjer på sykehus og i institusjoner på fylkesplanet for det meste. Av og til gikk de inn hos privatpraktiserende spesialister, men jeg orker ikke ringe tilbake og presse på der. For noe dritt!

Jeg hater å bli gjort til syndebukk i en sak hvor andre burde ha den rollen.

Har jo lest skrekkhistorier om at en psykiatraisk pasient ikke har noe si hvis han havner i konflikt med en behandler - det er bestandig behandleren som blir trodd. Nå har jeg OPLEVD det. Du tror slikt skjer bare andre.

Jeg får slutte å være så naiv å tra at bare jeg er ærlig og snill så ordner alt seg. Livet er visst ikke slik.

Men jeg har aldri følt meg så sviktet av noen i hele livet. Dette er bare for jævlig.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg HAR snakket med fylkeslegen. Bad om en rådgivningssamtale, for å høre om hva de syntes om saken. Hvordan jeg burde forholde meg. Konklusjon var at slike ting ordnet behandler og pasient opp i selv. Det trodde jo jeg også. Men det VIL ikke min psykiater. Han har låst seg totalt.

Vedkommende hørte på det jeg hadde og si. Kommenterte ikke noe særlig. Noterte fem ord på et vanlig linjepapir. Sa at de ikke kom til å gjøre noe med ddet. Det måtte flere saker til før de gjorde noe med ddet. Fikk nærmest litt inntrykk av at de mente jeg var ute etter å ta rotta på fyren som en hevnaksjon. Det var ekkelt.

Hvordan skal de vite hva som skjer rundt omkring hvis ingen noensinne sier ifra. Jeg er den sterke pasienttypen. Mange ville ikke tort å ringe til fylkeslegen engang. Jeg fikk time der, men følte meg som en dritt etterpå.

Det som skremmer meg er at på spørsmål om hvordan det blir ført tilsyn med privatpraktiserende psykologer for å evaluere praksisene, så sa han at det var ikke noe system for det. Det kunne ta ti år mellom hver gang de var i kontakt med den enkelte. Og så føler pasienten seg mistenkeliggjort når en tar kontakt. Hvem ellers skulle kunne si noe om hva som skjer i terapirommet. Herlig system! Sier noe om hvor trygg en kan føle seg.

Nei, jeg er dritredd for hva jeg har rota meg borti. Samtidig er jeg forbanna. Det er så urettferdig. Skulle ønske jeg hadde holdt kjeft.

Ringte også til pasientombudet. Snakket med en dame der et par gnger før den nest siste timen. Ellers hadde jeg ikke klart å gjennomføre den. Hun var så klar og tydelig og hadde mange gode råd - uten å velge side, Det hjalp meg mest av alt. Og hun TRODDe på meg. Hadde visst vært borti slike tilfeller før. Men pasientombudet tar seg av det som skjer på sykehus og i institusjoner på fylkesplanet for det meste. Av og til gikk de inn hos privatpraktiserende spesialister, men jeg orker ikke ringe tilbake og presse på der. For noe dritt!

Jeg hater å bli gjort til syndebukk i en sak hvor andre burde ha den rollen.

Har jo lest skrekkhistorier om at en psykiatraisk pasient ikke har noe si hvis han havner i konflikt med en behandler - det er bestandig behandleren som blir trodd. Nå har jeg OPLEVD det. Du tror slikt skjer bare andre.

Jeg får slutte å være så naiv å tra at bare jeg er ærlig og snill så ordner alt seg. Livet er visst ikke slik.

Men jeg har aldri følt meg så sviktet av noen i hele livet. Dette er bare for jævlig.

Trykket på feil kanpp så jeg fikk sendt det istedet for å komme tilbake til endring...

Men det jeg skulle si var at han vil rett og slett ikke SNAKKE mer om det. Jeg sier til han at det er bare han som kan hjelpe meg å bearbeide dette. Men han vil ikke.

Jeg har sagt at jeg synes det er uforsvarlig og uproffesjonelt å kutte ut en pasient som han sier vil miste selvkontroll uten terapi, brått og hensynsløst. Det hører ignen sted hjemme. Jeg har forlangt å få avslutte på en normal måte. Men NEI. Han blir bare enda mer rasende på meg. jeg skjønner jo at det er REDD han er, men hva kan jeg gjøre.

På det med at jeg forlangte og syntes jeg fortjente en normal avslutning på terapien freste han; 'du får kontakte advokat da!'

Så det er tydeligvis ikke åpning for dialog i det hele tatt. Det er jo det som er så trist. Ingen advokat (om jeg var interessert) kan hjelpe meg å fordøye dette. Det ville bare gjort det enda jævligere.

Har ikke lyst til å bearbede dette som første punkt hos en ny behandler heller. Vedkommende vil vel da bare bli redd for at jeg er en slik pasient som pleier å fly til fylkeslegen med den minste uregelmessighet. Har lært meg at det er ikke alt en bør ta sjansen på å nevne i terapien. SÅ naiv var jeg. Men alt kan ikke snakkes om - hvis du vil beholde nervene noenlunde intakt.

Jeg har aldri vært så nervevrak jeg er nå - og jeg ser ingen vei ut av det. Sosm er god for meg ihvertfall. Det gjør meg så forbanna. At jeg er så maktesløs. At ingen kan hjelpe meg med dette.

[frosken]

Bra at du sier at du ikke skal la dette knekke deg! Det blir vel viktig nå at du ikke lar aggresjonen som har med ham gjøre gå ut over deg selv. Ikke la han få rett i at du MÅ ha terapi hele tiden, bestem deg for å holde ut frem til en annen løsning er på plass selv om det vil ta lang tid.

Har du en fastlege som kan snakke noe med deg? Hva med psykiatrisk sykepleier i kommunen?

Den store utfordringen for deg blir å klare å legge dette "bort" - forsøke å unngå å få fullstendig "hakk i plata" til tross for at du er blitt dårlig, uprofesjonelt og urettferdig behandlet.

Lykke til!

[frosken]

Jeg HAR snakket med fylkeslegen. Bad om en rådgivningssamtale, for å høre om hva de syntes om saken. Hvordan jeg burde forholde meg. Konklusjon var at slike ting ordnet behandler og pasient opp i selv. Det trodde jo jeg også. Men det VIL ikke min psykiater. Han har låst seg totalt.

Vedkommende hørte på det jeg hadde og si. Kommenterte ikke noe særlig. Noterte fem ord på et vanlig linjepapir. Sa at de ikke kom til å gjøre noe med ddet. Det måtte flere saker til før de gjorde noe med ddet. Fikk nærmest litt inntrykk av at de mente jeg var ute etter å ta rotta på fyren som en hevnaksjon. Det var ekkelt.

Hvordan skal de vite hva som skjer rundt omkring hvis ingen noensinne sier ifra. Jeg er den sterke pasienttypen. Mange ville ikke tort å ringe til fylkeslegen engang. Jeg fikk time der, men følte meg som en dritt etterpå.

Det som skremmer meg er at på spørsmål om hvordan det blir ført tilsyn med privatpraktiserende psykologer for å evaluere praksisene, så sa han at det var ikke noe system for det. Det kunne ta ti år mellom hver gang de var i kontakt med den enkelte. Og så føler pasienten seg mistenkeliggjort når en tar kontakt. Hvem ellers skulle kunne si noe om hva som skjer i terapirommet. Herlig system! Sier noe om hvor trygg en kan føle seg.

Nei, jeg er dritredd for hva jeg har rota meg borti. Samtidig er jeg forbanna. Det er så urettferdig. Skulle ønske jeg hadde holdt kjeft.

Ringte også til pasientombudet. Snakket med en dame der et par gnger før den nest siste timen. Ellers hadde jeg ikke klart å gjennomføre den. Hun var så klar og tydelig og hadde mange gode råd - uten å velge side, Det hjalp meg mest av alt. Og hun TRODDe på meg. Hadde visst vært borti slike tilfeller før. Men pasientombudet tar seg av det som skjer på sykehus og i institusjoner på fylkesplanet for det meste. Av og til gikk de inn hos privatpraktiserende spesialister, men jeg orker ikke ringe tilbake og presse på der. For noe dritt!

Jeg hater å bli gjort til syndebukk i en sak hvor andre burde ha den rollen.

Har jo lest skrekkhistorier om at en psykiatraisk pasient ikke har noe si hvis han havner i konflikt med en behandler - det er bestandig behandleren som blir trodd. Nå har jeg OPLEVD det. Du tror slikt skjer bare andre.

Jeg får slutte å være så naiv å tra at bare jeg er ærlig og snill så ordner alt seg. Livet er visst ikke slik.

Men jeg har aldri følt meg så sviktet av noen i hele livet. Dette er bare for jævlig.

Dine erfaringer med at fylkeslegen ikke er villig til å gå nærmere inn i saken, stemmer overens med erfaringer andre i min familie har gjort. I vårt tilfelle var det en allmennlege som ikke tålte å bli motsagt - og som deretter gjorde sitt beste for å lage problemer på de fleste områder...

Det virker som om systemet forutsetter at leger aldri mister kontrollen mht profesjonell adferd - og at de alltid vet hva som er det riktige og handler deretter...

Løsningen for oss ble at vi tilslutt fikk tips om en annen lege som var ansett for å være flink, og at vi skrev et brev til ham hvor vi kort redegjorde for situasjonen og ba om hjelp videre. Videre at vi la den andre episoden bak oss som best vi kunne, - det er ingen i helsevesenet som liker å drøfte tabber gjort av kollegaer... - og selv folk i vennekretsen så ut til i begynnelsen til å betvile at slike ting virkelig skjedde...

Våre erfaringer var ikke primært fra psykiatri - men han det gjelder har i tillegg til en somatisk sykdom også en psykisk lidelse. Det er vel grunn til å anta at psykiatriske diagnoser gjør det ekstra enkelt for leger å legge skylden på pasienter når noe blir vanskelig.

[Gjest ikke undertegnet]

Bra at du sier at du ikke skal la dette knekke deg! Det blir vel viktig nå at du ikke lar aggresjonen som har med ham gjøre gå ut over deg selv. Ikke la han få rett i at du MÅ ha terapi hele tiden, bestem deg for å holde ut frem til en annen løsning er på plass selv om det vil ta lang tid.

Har du en fastlege som kan snakke noe med deg? Hva med psykiatrisk sykepleier i kommunen?

Den store utfordringen for deg blir å klare å legge dette "bort" - forsøke å unngå å få fullstendig "hakk i plata" til tross for at du er blitt dårlig, uprofesjonelt og urettferdig behandlet.

Lykke til!

Tusen takk for kloke ord!

Joda, jeg har en fastlege. Men han er på ferie nå. Og i tillegg er han ny for meg. Har vært hos han en gang bare. Virket til å være litt tak i han. Ung energisk type. Fortalte litt om min situajon. Men det var før alt dette skjedde.

Egentlig har jeg ikke lyst til å begynne mitt forhold til han med å øse ut av meg om psykiaterens behandling av meg. Er redd jeg skal skremme han, at han skal tro at jeg ER en slik klagetype.

Tror jeg kanskje gjør best i å blande færrest mulig inn i denne konflikten.

[Gjest ikke undertegnet]

Dine erfaringer med at fylkeslegen ikke er villig til å gå nærmere inn i saken, stemmer overens med erfaringer andre i min familie har gjort. I vårt tilfelle var det en allmennlege som ikke tålte å bli motsagt - og som deretter gjorde sitt beste for å lage problemer på de fleste områder...

Det virker som om systemet forutsetter at leger aldri mister kontrollen mht profesjonell adferd - og at de alltid vet hva som er det riktige og handler deretter...

Løsningen for oss ble at vi tilslutt fikk tips om en annen lege som var ansett for å være flink, og at vi skrev et brev til ham hvor vi kort redegjorde for situasjonen og ba om hjelp videre. Videre at vi la den andre episoden bak oss som best vi kunne, - det er ingen i helsevesenet som liker å drøfte tabber gjort av kollegaer... - og selv folk i vennekretsen så ut til i begynnelsen til å betvile at slike ting virkelig skjedde...

Våre erfaringer var ikke primært fra psykiatri - men han det gjelder har i tillegg til en somatisk sykdom også en psykisk lidelse. Det er vel grunn til å anta at psykiatriske diagnoser gjør det ekstra enkelt for leger å legge skylden på pasienter når noe blir vanskelig.

Godt (tross alt) å høre at det har skjedd andre også. En begynner jo nesten å tvile på egen vurderingsevne til slutt. Blir syket ned totalt.

Vet at det beste ville vært å drite det fullt. Gå videre med ny behandler. Gjøre som det ikke har skjedd. Men jeg KLARER ikke. Det er så urettferdig. Hvis ingen noensinne tør/orker å si ifra; hvordan skal da overgrep bli synliggjort?

DET er mitt problem. Tåler ikke urettferdighet og maktmisbruk - verken mot andre eller egen person. Da må jeg bare si ifra. Selv om det er dumt for eget vedkommende noen ganger.

Og det med at det er verre med konflikter i psykitrien enn inen somatisk medisin, sier seg jo selv, dessverre. Han kan jo bare gi meg en DIAGNOSE. Så hører ingen på meg lenger. Har lest om slike tilfeller som sagt.Men føler det ganske uvirkelig at jeg kanskje ender der selv.

Har bestemt meg for å ikke gjøre noe mer med det (annet enn å prate om det for å beiarbeide sjokket) før etter ferien. Er redd for å ødelegge den for familien hvis jeg får mer motgang.

Takk for innspillet! Det er så godt å høre at noen virkelig tror på at jeg har opplevd dette.

[Gjest Kristine]

Trykket på feil kanpp så jeg fikk sendt det istedet for å komme tilbake til endring...

Men det jeg skulle si var at han vil rett og slett ikke SNAKKE mer om det. Jeg sier til han at det er bare han som kan hjelpe meg å bearbeide dette. Men han vil ikke.

Jeg har sagt at jeg synes det er uforsvarlig og uproffesjonelt å kutte ut en pasient som han sier vil miste selvkontroll uten terapi, brått og hensynsløst. Det hører ignen sted hjemme. Jeg har forlangt å få avslutte på en normal måte. Men NEI. Han blir bare enda mer rasende på meg. jeg skjønner jo at det er REDD han er, men hva kan jeg gjøre.

På det med at jeg forlangte og syntes jeg fortjente en normal avslutning på terapien freste han; 'du får kontakte advokat da!'

Så det er tydeligvis ikke åpning for dialog i det hele tatt. Det er jo det som er så trist. Ingen advokat (om jeg var interessert) kan hjelpe meg å fordøye dette. Det ville bare gjort det enda jævligere.

Har ikke lyst til å bearbede dette som første punkt hos en ny behandler heller. Vedkommende vil vel da bare bli redd for at jeg er en slik pasient som pleier å fly til fylkeslegen med den minste uregelmessighet. Har lært meg at det er ikke alt en bør ta sjansen på å nevne i terapien. SÅ naiv var jeg. Men alt kan ikke snakkes om - hvis du vil beholde nervene noenlunde intakt.

Jeg har aldri vært så nervevrak jeg er nå - og jeg ser ingen vei ut av det. Sosm er god for meg ihvertfall. Det gjør meg så forbanna. At jeg er så maktesløs. At ingen kan hjelpe meg med dette.

Jeg har forsøkt å skrive et svar til deg, men det har vært problemer med å få sendt det på dol.

Jeg vil bare fortelle deg at i fjor vår var jeg i en situasjon som var vond og vanskelig.

Jeg hadde vært hos fastlegen min og bedt om henvisning til psyk. poliklinikk. Jeg var desperat og følte at nå må jeg virkelig ha hjelp.

Legen sa hun ville skrive henvisningen. Og jeg telte dager og timer og hadde det forferdelig.

Da jeg kom tilbake til legen hadde hun ikke gjordt noe ift. henvisningen. Hun hadde ikke hatt TID:

Da kom fortvilelsen krypende.

Jeg sa hun fikk skrive en henvisning til en psykolog mens jeg var der. Så fikk jeg ringe psykologen når jeg kom hjem. Det skulle jeg gjøre selv.

Jeg vet hva det vil si når slikt skjer som du beskriver.

Jeg kjenner fortvilelsen.

De som burde vite bedre gjør ikke jobben sin. Og attpå til er det umulig å ta dem for det. De har en kollegial støtte som alle kunne missunne dem. De støtte hverandre også når de åpenbart gjør noe galt faglig.

Ikke gi deg. Du finner andre muligheter.

[Gjest Theos]

Trykket på feil kanpp så jeg fikk sendt det istedet for å komme tilbake til endring...

Men det jeg skulle si var at han vil rett og slett ikke SNAKKE mer om det. Jeg sier til han at det er bare han som kan hjelpe meg å bearbeide dette. Men han vil ikke.

Jeg har sagt at jeg synes det er uforsvarlig og uproffesjonelt å kutte ut en pasient som han sier vil miste selvkontroll uten terapi, brått og hensynsløst. Det hører ignen sted hjemme. Jeg har forlangt å få avslutte på en normal måte. Men NEI. Han blir bare enda mer rasende på meg. jeg skjønner jo at det er REDD han er, men hva kan jeg gjøre.

På det med at jeg forlangte og syntes jeg fortjente en normal avslutning på terapien freste han; 'du får kontakte advokat da!'

Så det er tydeligvis ikke åpning for dialog i det hele tatt. Det er jo det som er så trist. Ingen advokat (om jeg var interessert) kan hjelpe meg å fordøye dette. Det ville bare gjort det enda jævligere.

Har ikke lyst til å bearbede dette som første punkt hos en ny behandler heller. Vedkommende vil vel da bare bli redd for at jeg er en slik pasient som pleier å fly til fylkeslegen med den minste uregelmessighet. Har lært meg at det er ikke alt en bør ta sjansen på å nevne i terapien. SÅ naiv var jeg. Men alt kan ikke snakkes om - hvis du vil beholde nervene noenlunde intakt.

Jeg har aldri vært så nervevrak jeg er nå - og jeg ser ingen vei ut av det. Sosm er god for meg ihvertfall. Det gjør meg så forbanna. At jeg er så maktesløs. At ingen kan hjelpe meg med dette.

Har opplevd lignende. Bare at det skjedde mens jeg var innlagt på psykehus.

Fikk en behandler som - mildelst talt - hadde trengt behandling selv.

For å gjøre en lang traumatisk og opprivende historie kort: Det gikk full personstrid i "behandlingstimene" mine. Hver time var en verbal styrkeprøve der hun stadig kom mer og mer på defensiven.

Alle mine egne konstruktive forslag til hvordan jeg kunne komme videre og bli frisk, responderte hun negativt til.

Tilslutt forsøkte hun å skrive meg ut som "ikke behandlingsdyktig". For meg holdt det på å ende riktig galt, for jeg resignerte på det tidspunktet og rettet aggresjonen innover.

Det ble et solid oppvaskmøte i etterkant. Jeg ble "reddet" av en fantastisk primærkontakt og en annen psykiater som forsto situasjonen.

Fremdeles, 1 1/2 år etter, sliter jeg med denne hendelsen. Samtidig lærte jeg om meg selv at jeg er utrolig sterk når det gjelder.

Denne "behandleren" forakter jeg den dag i dag. En doktortittel er ikke noe man bare har - det er noe man gjør seg fortjent til.

Lykke til!

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har forsøkt å skrive et svar til deg, men det har vært problemer med å få sendt det på dol.

Jeg vil bare fortelle deg at i fjor vår var jeg i en situasjon som var vond og vanskelig.

Jeg hadde vært hos fastlegen min og bedt om henvisning til psyk. poliklinikk. Jeg var desperat og følte at nå må jeg virkelig ha hjelp.

Legen sa hun ville skrive henvisningen. Og jeg telte dager og timer og hadde det forferdelig.

Da jeg kom tilbake til legen hadde hun ikke gjordt noe ift. henvisningen. Hun hadde ikke hatt TID:

Da kom fortvilelsen krypende.

Jeg sa hun fikk skrive en henvisning til en psykolog mens jeg var der. Så fikk jeg ringe psykologen når jeg kom hjem. Det skulle jeg gjøre selv.

Jeg vet hva det vil si når slikt skjer som du beskriver.

Jeg kjenner fortvilelsen.

De som burde vite bedre gjør ikke jobben sin. Og attpå til er det umulig å ta dem for det. De har en kollegial støtte som alle kunne missunne dem. De støtte hverandre også når de åpenbart gjør noe galt faglig.

Ikke gi deg. Du finner andre muligheter.

Felles skjebne felles trøst på en måte!

Kjenner den der med 'pasienten er ikke mottagelig for psykoterapi' når HAN mener at behandlingen ikke gir resultater.

Jeg har kommet til mye ny innsikt i disse to årene. Det teite er at HAN opdager det ikke, fordi han ikke har noe som ligner det minste på evaluering eller planer eller noe som helst.

Nå synes jeg mest synd på han.

Han hadde en sykdomsperiode før jul, som jeg tror han ikke er helt restituert fra. Jobbet mens han egentlig var sykmeldt. Men da får han nesten bare ta seg en friperiode, istedenfor å la det gå ut over oss pasienter. Det er tross alt mennesker han jobber med, det er ikke bare et økonomisk tap som blir konsekvensen som hvis en regnskapsfører strekker strikken for langt.

Skulle ønske vi kunne forsones, men han virker veldig merkelig. Sant å si har jeg hørt flere historier 'på byen'. Pleier ikke høre på slike, men nå begynner jeg å tenke at 'det hadde ikke forundra meg'. Er nok en tung jobb å ha til tider også da. Men han har valgt det selv.

[Gjest snegla]

Min erfaring fikk jeg i det somatiske. En filleting som kunne vært rettet på kirurgisk, ble til en sinnsyk føljetong. Til slutt fikk jeg kranglet meg til en operasjon og ble bra.

Tok med journalen og historien til Norsk Pasientforening. Ble trodd og tatt på alvor. Etter lange vurderinger og samråd med diverse fagpersoner anbefalte de meg innstendig å legge saken død.

Grunnen?

Journalen inneholdt så store feil og så mange usannheter at jeg mest sannsynlig ville fått døra i trynet en gang til hos fylkeslegen. Fulgte rådet. Man er faktisk rettsløs.

En av de tyngste tingene for meg å innse, har vært at jeg iblant må legge min rettferdighetsans langt bak i skapet og glemme alle idealer om rettferdighet. Det blir nok ikke den siste gangen jeg opplever grov urett som ikke ryddes opp i. Slik er livet for de fleste, enten jeg liker det eller ikke. Men når jeg aksepterer det, ikke fordi det er riktig, men fordi jeg ikke kan gjøre noe med det, har jeg det bedre.

Det nyttige jeg har fått ut av dette, er at jeg bruker mindre resurser på "håpløse rettferdighetsprosjekter" og heller konsentrerer meg om det jeg kan gjøre noe med. Jeg har faktisk greid å øve meg opp til å tåle og lide urett mye bedre.

Ikke som en hjelpesløs resignasjon, men som et bevisst valg på hvilke ting som får slippe inn i følelsene mine. Det betyr selvsagt ikke at jeg er usårbar, men at jeg restituerer meg mye fortere når noe skjer.

Høres kanskje helt sprøtt ut dette. Men det har faktisk hjulpet meg mye.

[Gjest ikke undertegnet]

Min erfaring fikk jeg i det somatiske. En filleting som kunne vært rettet på kirurgisk, ble til en sinnsyk føljetong. Til slutt fikk jeg kranglet meg til en operasjon og ble bra.

Tok med journalen og historien til Norsk Pasientforening. Ble trodd og tatt på alvor. Etter lange vurderinger og samråd med diverse fagpersoner anbefalte de meg innstendig å legge saken død.

Grunnen?

Journalen inneholdt så store feil og så mange usannheter at jeg mest sannsynlig ville fått døra i trynet en gang til hos fylkeslegen. Fulgte rådet. Man er faktisk rettsløs.

En av de tyngste tingene for meg å innse, har vært at jeg iblant må legge min rettferdighetsans langt bak i skapet og glemme alle idealer om rettferdighet. Det blir nok ikke den siste gangen jeg opplever grov urett som ikke ryddes opp i. Slik er livet for de fleste, enten jeg liker det eller ikke. Men når jeg aksepterer det, ikke fordi det er riktig, men fordi jeg ikke kan gjøre noe med det, har jeg det bedre.

Det nyttige jeg har fått ut av dette, er at jeg bruker mindre resurser på "håpløse rettferdighetsprosjekter" og heller konsentrerer meg om det jeg kan gjøre noe med. Jeg har faktisk greid å øve meg opp til å tåle og lide urett mye bedre.

Ikke som en hjelpesløs resignasjon, men som et bevisst valg på hvilke ting som får slippe inn i følelsene mine. Det betyr selvsagt ikke at jeg er usårbar, men at jeg restituerer meg mye fortere når noe skjer.

Høres kanskje helt sprøtt ut dette. Men det har faktisk hjulpet meg mye.

Får håpe jeg også greier å leve opp til de tankene der - etterhvert!

Men noe jeg lurte på; det med at du ville fått døra i trynet en gang til hos fylkeslegen.

Hvorfor det? Mente pasientombudet at SIDEN det var så mange feil og usannheter i journalen, så ville de ikke tro DEG da heller?

[Gjest Snegla]

Får håpe jeg også greier å leve opp til de tankene der - etterhvert!

Men noe jeg lurte på; det med at du ville fått døra i trynet en gang til hos fylkeslegen.

Hvorfor det? Mente pasientombudet at SIDEN det var så mange feil og usannheter i journalen, så ville de ikke tro DEG da heller?

Ikke alt som sto i journalen var like flaterende for meg, nei. Feilene i journalen gikk ikke i min favør.

De ble jo sure og sinte på meg etter som jeg påsto jeg hadde smerter de mente ikke eksisterte. Etter hvert (les: halvt år og 5-6 besøk hos ulike spesialister) var jeg ikke helt bli og avbalansert jeg heller.... ;-)

Dessuten lot de være å skrive noe om de smertene jeg beskrev, etter som de mente at dette ikke kunne stemme. I stedet skrev de om masse andre ting som aldri hadde plaget meg. Ofte undersøkte de ikke en gang det jeg kom dit for, men en masse andre ting. Ganske effektivt om man skal drive folk fra vettet. ;-)

Da de fikk labrapporten etter operasjonen medgikk de at jeg måtte ha hatt vondt, m u n t l i g.

Journalen hadde en del selvmotsigelser så det fantes muligheter til å se at noe ikke stemte, men likevel mente Pasientforeningen at jeg hadde minimal sjanse til å bli trodd. Det hadde også med type lidelse å gjøre.

Jeg er glad jeg fulgte rådet til Pasientforeningen. Å kjempe for egen rettferdighet for lenge kan bli direkte selvdestruktivt. Gjort er gjort og spist er spist.

Jeg nekter å gjøre min selvfølelse avhengig av de som tråkker på meg. Jeg vet med meg selv hva som var rett og galt i den situasjonen. Det blir deres problem at de ikke vil innrømme feil. Ingen vits i å tigge om oppreisning fra noen som ikke bryr seg. Fører bare til flere ydmykelser.

Brukte noen år på å komme fram til denne konklusjonen. Håper for din del at du er litt raskere enn meg. Husk at du kan sitte hjemme i stua og ergre deg grønn, gul og blå og pumpe masse adrenealin inn i kroppen, mens de du er sinte på tar en kopp kaffe og ikke bryr seg katta. Bitterheten hvor berettiget den enn måtte være, skader bare oss selv.

Klem og lykke til