Min lykke vs. barnas (langt)

[Ranja]

Reiste fra mann og barn i går. Har gått siden juletider og vurdert fra eller til, forholdet har skrantet over lengre tid.

Nå er det vel slik at vi har ikke noen kjempekrangel eller utroskap som ligger til grunn for at jeg gikk, vi har glidd i fra hverandre over lengre tid. I tillegg har han problemer med å oversette følelser til ord eller handling; jeg har aldri fått en "umotivert" klem eller et "jeg elsker deg" fra ham.

Nå går og funderer over er hvordan det vil påvirke barna hvis vi går fra hverandre. De er ett og tre år gamle.

Klart jeg kan holde ut i forholdet med barnefaren, og ha gode perioder innimellom, men jeg tror ikke jeg kan være lykkelig. Jeg har et stort behov for kroppslig kontakt og for annerkjennelse, og må innse at skal jeg leve uten dette lever jeg med stort savn.

Det som altså har holdt meg til ham til nå er jo barna. Og det er nok tanken på hvordan alt dette kommer til å påvirke barna som blir det verste.

Men om foreldrene dems går fra hverandre, vil jo barna ha jevnlig, god kontakt med begge foreldrene.

Og kanskje barna i det lange løp er best "tjent" med å ha ei mor som (med tiden) finner lykken igjen? I stedet for en mor og en far som sjelden koser seg sammen og ikke viser kjærlighet overfor hverandre?

Håper ikke det ble for rotete dette, skriver vel litt for å overbevise meg selv om det kanskje er det rette å gå...

[Gjest Nesten]

Hei

Jeg føler med deg! Jeg har en kjæreste som er på akkurat samme måten. Han kan ikke gi meg en klem spontant (egnetlig aldri), og sier aldri at han er gla i meg. Når jeg forsøker å snakke med han om det får jeg til svar at jeg vet jo at han er gla i meg og han viser det på mange andre måter (ting vi gjør sammen, ting han ordner)

Saken er den at vi nesten aldri gjør ting sammen.

Vi kjøpte for en liten stund siden et hus sammen som vi skal pusse opp, men nå har jeg vurdert å reise fra han. Skal jeg?

Jeg vet ikke, det er ikke lett for jeg er jo gla i han. Kanskje jeg burde gjøre det før vi og får barn.

Det er sikkert ikke lett for deg å vite hva du skal siden dere har to små barn.

Jeg ville tenkt litt for og i mot. Kommer du til å reise seiner? hvis dere lever i et dødt ekteskap/samboerforhold og det aldri blir gitt klemmer og kjærtegn, vil barna merke det?

Jeg vil ikke råde deg til noe annet en å tenke gjennom dette grundig. Kanskje er det best å reise mens barna er små?

Jeg vet ikke... Jeg kjenner folk hvor foreldrene burde reis fra hverandre mye tidligere enn de gjorde, og det for barna sin skyld. Foreldrene har til slutt blitt bittre og sure på hverandre og hvem går det til syvende og sist ut over? jo barna.

Selv mener jeg at barn bør få bo sammen med begge foreldrene så langt det er mulig, men ikke for en hver pris.

Lykke til, uansett hva du velger å gjøre.

(det ble litt rotete, sorry! det er ikke sikkert det gjorde deg noe klokere heller)

[Kine]

Hei

Jeg føler med deg! Jeg har en kjæreste som er på akkurat samme måten. Han kan ikke gi meg en klem spontant (egnetlig aldri), og sier aldri at han er gla i meg. Når jeg forsøker å snakke med han om det får jeg til svar at jeg vet jo at han er gla i meg og han viser det på mange andre måter (ting vi gjør sammen, ting han ordner)

Saken er den at vi nesten aldri gjør ting sammen.

Vi kjøpte for en liten stund siden et hus sammen som vi skal pusse opp, men nå har jeg vurdert å reise fra han. Skal jeg?

Jeg vet ikke, det er ikke lett for jeg er jo gla i han. Kanskje jeg burde gjøre det før vi og får barn.

Det er sikkert ikke lett for deg å vite hva du skal siden dere har to små barn.

Jeg ville tenkt litt for og i mot. Kommer du til å reise seiner? hvis dere lever i et dødt ekteskap/samboerforhold og det aldri blir gitt klemmer og kjærtegn, vil barna merke det?

Jeg vil ikke råde deg til noe annet en å tenke gjennom dette grundig. Kanskje er det best å reise mens barna er små?

Jeg vet ikke... Jeg kjenner folk hvor foreldrene burde reis fra hverandre mye tidligere enn de gjorde, og det for barna sin skyld. Foreldrene har til slutt blitt bittre og sure på hverandre og hvem går det til syvende og sist ut over? jo barna.

Selv mener jeg at barn bør få bo sammen med begge foreldrene så langt det er mulig, men ikke for en hver pris.

Lykke til, uansett hva du velger å gjøre.

(det ble litt rotete, sorry! det er ikke sikkert det gjorde deg noe klokere heller)

Hei!

Har hatt det på samme måte! Var også i et forhold som til slutt føltes følelsesløst. Ikke snakket vi sammen som før og til slutt var de varme følelsene borte. Jeg lurte også lenge på hva jeg skulle gjøre , med tanke på at vi har en sønn på 3 år. Men det eneste som føltes rett var å finne en annen plass å bo , slik at man kunne begynne et "nytt" liv. Du er ikke tjent med å holde ut bare for barna sin del. Det er ikke barna heller. Da er det bedre at " mamma og pappa " er lykkelige på hver sin kant. Jeg trøstet meg også med at min sønn var så liten. Tror nok det er verre for barn jo eldre de er.

Og så må du ikke ha dårlig samvittighet for at du tenker litt på deg selv også!

Lykke til!

[Gjest Malin]

Jeg forstår deg veldig godt, dessverre. Jeg brøt ut av et nesten 10 år langt forhold med en datter som da var 10 mnd. Jeg ville ikke at hun skulle vokse opp med foreldre som ikke fungerte sammen. Jeg kjempeglad for at jeg brøt ut, hadde jeg fortsatt i det dårlige forholdet så hadde jeg aldri fått oppleve hva virkelig kjærlighet er.

MEN - det er bare du som sitter med fasiten for ditt liv!! Det er IKKE bare bare å være enslig forelder, jeg klarte meg bra pga. god støtte i familie og venner, men det er ikke noe jeg ønsker meg igjen for alt i verden. Lag en liste over positive og negative forhold ved både å bli og å forlate han. Det kan kanskje hjelpe deg til å ta en avgjørelse. Men jeg er enig i at om dere skal bryte opp, er det best for ungene å gjøre det mens de er små. Min datter kan f.eks. ikke lenger huske at vi noen gang var sammen, eller at vi bodde der.

Lykke til hva du enn gjør!

[Gjest af]

Du har av en eller annen grunn følt nok for denne mannen en gang til å få to barn sammen med han!

Noe må det være som en gang gjorde at du trodde at denne mannen ville du satse det mest verdifulle du har, livet ditt, på.

Har du prøvd å finne tilbake til hva dette var eller går du bare rundt og lurer på hvorfor lykken ikke bare er der?

Har han forandret seg så mye at det som en gang var fantastisk og deilig med han er blitt borte?

Det å putte barn inn i en så kompleks og vanskelig samfunn som vi lever i er et stort ansvar og jeg tror barna er best tjent med to foreldre.

Mitt råd er å ikke gi opp før du har forsøkt aktivt å finne tilbake til det som en gang var.

[Gjest af]

Hei

Jeg føler med deg! Jeg har en kjæreste som er på akkurat samme måten. Han kan ikke gi meg en klem spontant (egnetlig aldri), og sier aldri at han er gla i meg. Når jeg forsøker å snakke med han om det får jeg til svar at jeg vet jo at han er gla i meg og han viser det på mange andre måter (ting vi gjør sammen, ting han ordner)

Saken er den at vi nesten aldri gjør ting sammen.

Vi kjøpte for en liten stund siden et hus sammen som vi skal pusse opp, men nå har jeg vurdert å reise fra han. Skal jeg?

Jeg vet ikke, det er ikke lett for jeg er jo gla i han. Kanskje jeg burde gjøre det før vi og får barn.

Det er sikkert ikke lett for deg å vite hva du skal siden dere har to små barn.

Jeg ville tenkt litt for og i mot. Kommer du til å reise seiner? hvis dere lever i et dødt ekteskap/samboerforhold og det aldri blir gitt klemmer og kjærtegn, vil barna merke det?

Jeg vil ikke råde deg til noe annet en å tenke gjennom dette grundig. Kanskje er det best å reise mens barna er små?

Jeg vet ikke... Jeg kjenner folk hvor foreldrene burde reis fra hverandre mye tidligere enn de gjorde, og det for barna sin skyld. Foreldrene har til slutt blitt bittre og sure på hverandre og hvem går det til syvende og sist ut over? jo barna.

Selv mener jeg at barn bør få bo sammen med begge foreldrene så langt det er mulig, men ikke for en hver pris.

Lykke til, uansett hva du velger å gjøre.

(det ble litt rotete, sorry! det er ikke sikkert det gjorde deg noe klokere heller)

Hei Nesten..

Hvorfor er du sammen med en du ikke er lykkelig med?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære Ranja!

Jeg ser at du har fått flere svar fra andre som har vært i liknende situasjoner. Jeg skal ikke kommentere mye. Du stiller heller ingen direkte spørsmål. Men jeg blir alltid berørt når parforhold ryker og det er små barn i bildet. Jeg har sett mange barn som klarer seg fint etter foreldrenes brudd. Men det er helt avhengig av om dere to klarer å samarbeide om foreldreskapet. Dersom du har bestemt deg for å bryte med mannen din, vil jeg anbefale deg å gjøre ditt for å få til et foreldresamarbeid som dere begge kan gå for. Enighet om ungene er gull verdt for dere alle. Er du gift må dere gjennom foreldremekling for å lage en avtale om barnas samvær med dere to. Er dere samboere er slik mekling frivillig.

Lykke til! Og hilsen fra

Solveig E. Vennesland

[bjørn]

Hei, her er det flere jenter inne på en gang, med samme problem: En fyr som holder igjen følelsene sine.

Og med samme standardløsning, gå fra ham fordi dere trenger mer enn han gir.

Men har dere KJEMPET for det, da jenter? Jeg har to sønner som nå er voksne, og begge opplevde (synes jeg) en oppvekst preget av konkurranse og det at man for ALL DEL ikke måtte dumme seg ut eller vise følelser. Det er DET gutta lærer på gata. Ikke døm dem for hardt, da!

Gi dem i alle fall EN sjanse til.Dra ham med til en familierådgiver, eller til et samlivskurs! Jeg var 35 år(!!!) før jeg skjønte ha følelsene betyr for et menneske, dette fikk jeg vite på et kurs i 'følelser og konfliktbehanding' i regi av Jon Berglund (Lørenskog?). Jeg tror fremdeles han selger kassetter med kurset sitt. Eller kjøpt foredragene til Carsten Isaksen, de er også lærerike.

Kort og godt: KJEMP for å bryte opp skallet til guten din. Det må sprekke opp for at lyset skal slippe inn og de gode følelsene ut. Kanskje du mislykkes, hva vet jeg.

Men gi ham en sjanse, så han har mulighet til å forstå hvordan HAN kan kjempe for det han elsker - hvis han elsker.

[Gjest Mumle]

Hei Ranja,

for tre år siden var jeg i nesten tilsvarende situasjon og valgte å reise fra mann og 3 barn. Det var ingen lett avgjørelse, og slettes ikke en impulsiv handling.

Barnefaren og jeg hadde vært sammen siden jeg var 17 år og han 25. I begynnelsen av forholdet var han som et anker i tilværelsen min, som hadde vært ganske turbulent,og jeg var lykkelig. Men etter at jeg fikk barn nr. 3 i en alder av 23

satt jeg alene i tosomhet og funderte på hvorfor jeg var så ulykkelig. Hvorfor hadde jeg ikke sett før at vi ikke hadde felles interesser? Hvorfor snakket vi ikke sammen? Hvorfor isolerte jeg meg mer og mer fra alt og alle og ble "syk"?

Jeg hadde forandret meg. Jeg trengte ikke lenger en å klamre meg til, en trygg forankring i tilværelsen. Jeg trengte en likestilt - en partner, men når jeg rakk ut handa var det ingen som tok den bortsett fra for å dytte meg ned. Tilbake til gamle mønstre med jeg "liten" og han "stor".

Vi gikk til familierådgiver uten at det førte frem. Da barna var ca 1 år, 2 og 1/2 år og 5 år tok vi ut separasjon og barna ble boende hos meg.

Det var forferdelig! Tvilen gnog i meg når jeg så hvordan barna savnet pappaen sin, og pappaen dem. Så etter 3 år med frem og tilbake flyttet vi igjen sammen. Det ble helt feil...Alt ble om mulig 1000 ganger verre og jeg gikk inn i en skikkelig depresjon. Jeg klarte ikke å ta meg av barna og ble enda mer såret over at faren deres var svært fornøyd med gjenforeningen til tross for at det omtrent tok livet av meg...Jeg var instilt på at jeg hadde foretatt noen feil valg her i livet, og at livssituasjonen min var en slags straff jeg måtte holde ut med.

Etter to år i et slags vakuum traff jeg en annen og fikk livsgnist nok til å bryte opp og ut. Barna ble etter mange og lange vurderinger og diskusjoner boende hos faren sin, og de har det helt utmerket hos ham. Jeg kunne ikke leve sammen med faren deres, men for barna er han helt fortreffelig og fungerer utmerket. Han er tålmodig og til stede og er med på alle aktiviteter der det kreves en forelder. Jeg kunne ikke tilby barna det samme slik jeg hadde det da vi gikk fra hverandre igjen for 3 år siden.

De to sønnene mine er harmoniske, glade gutter som gjerne reiser et stykke utenom vanlige "besøksdager" for å treffe meg. Med dem har jeg bedre kontakt nå enn jeg noensinne har hatt før, og de er også veldig glad i den nye samboeren min. Gutta er nå snart 9 og 13 år gamle. Av og til slenger de innom med kamerater, eller slår av en prat på telefonen med meg også.

Datteren min der i mot...Hun er 10 år nå og har det ikke særlig bra. For henne ble det nok en alt for sårbar alder at så mye skulle skje i. Hun vil i perioder ikke se, eller snakke med meg. Men pappaen hennes forteller at hun stadig gråter og savner meg, men at bitterheten er så stor så stor..

Slik reagerte hun selvfølgelig ikke første gangen vi gikk fra hverandre, så jeg tror kanskje det er lettere for små barn å akseptere forandringer enn for litt større barn som tenker og filosoferer mer...

Likevel ville jeg ikke valgt anderledes hvis jeg nå kunne velge omigjen. Hadde jeg blitt boende ville det ikke blitt til glede hverken for barna, pappaen deres eller meg. Jeg tror ikke barna på sikt vil være lykkelige med en ulykkelig mor. Datteren min er for liten til å forstå dette nå og jeg må finne ut hva jeg kan si/gjøre for at hun skal kunne lettere forholde seg til tingenes tilstand. Mest sannsynlig vil jeg søke hjelp til oss utenfor familien. Så, som du sikkert var klar over i utgangspunktet så er det ikke lett. På noen områder vil du sikkert bli mer lykkelig, på andre mer ulykkelig hvis du reiser din vei. Det samme gjelder nok for barna dine. Du må bare finne ut hva som er verst/best, eller hva du kan gjøre best utav med hjelp av litt tid.

[Ranja]

Hei!

Har hatt det på samme måte! Var også i et forhold som til slutt føltes følelsesløst. Ikke snakket vi sammen som før og til slutt var de varme følelsene borte. Jeg lurte også lenge på hva jeg skulle gjøre , med tanke på at vi har en sønn på 3 år. Men det eneste som føltes rett var å finne en annen plass å bo , slik at man kunne begynne et "nytt" liv. Du er ikke tjent med å holde ut bare for barna sin del. Det er ikke barna heller. Da er det bedre at " mamma og pappa " er lykkelige på hver sin kant. Jeg trøstet meg også med at min sønn var så liten. Tror nok det er verre for barn jo eldre de er.

Og så må du ikke ha dårlig samvittighet for at du tenker litt på deg selv også!

Lykke til!

Det er godt å få forskjellige synspunkter på et så vanskelig tema. Har som nevnt i innlegg ovenfor tenkt å prøve igjen, men denne gang med profesjonell hjelp. Så får vi bruke tid på dette og håpe at alt ordner seg til det beste for oss alle.

Takk for alle svar!