Engstelig...

[Gjest juli1]

Hei. Jeg er 30 år, og 12 uker på vei med mitt første barn. Barnet er et resultat av en vellykket prøverørsbehandling.

Etter å ha klart meg gjennom de første tre mnd med blødninger og bekymringer, begynner jeg nå å håpe på at dette kan gå bra. Men nye bekymringer dukker opp. Ligger nå søvnløs av frykt for Downs syndrom og andre misdannelser! Får ikke hvile, og har så langt hatt et tungt svangerskap.

Må legge til at jeg vanligvis er svært fornuftig og jordnær. Men disse tankene tar helt over, og gjør meg så fortvilet.

Vet ikke egentlig hva spørsmålet mitt er. Noen oppmuntrende statistikker kunne vært veldig til hjelp? Og ellers kanskje bare noen trøstens ord... Vet ikke hva jeg skal gjøre...

Takk for svar,

[timingY]

Hei !

Vi venter også vårt føste barn og er nå i 24.uke. Dette er også IVF og alt ser fint ut. Men det det har vært og er en kamp mot alle bekymringene. Sist helg var det mindre bevegelser enn vanlig og jeg forestilte meg alt mulig fælt. Men jeg har bestemt meg for at nå skal fokus flyttes bort fra bekymringer og over til positive ting. Jeg passer på å gjøre rygg og bekken øvelser og tøying hver dag (lært av fysioterapeut) og gå små turer. Mannen min og jeg går på kino og koser oss med å lage mat sammen. Til helgen skal jeg kjøpe garn og oppskrifter og begynne å strikke og hekle noe søtt og smått.

Kanskje noe går galt, men det er mest sannsynlig at alt går bra. Jeg VIL IKKE huske mitt første og kanskje eneste svangerskap som tungt og trist.

Lykke til videre !

Hilsen

[Borealis]

Jeg har et IVF-svangerskap bak meg, og er i uke 36 med mitt 2 IVF-svangerskap(frysforsøk).

Og jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Mest i mitt første svangerskap, men til dels nå også.

Etter å ha gått i 10-11 år og vært "skråsikker" på å aldri bli mamma, tør man ikke ta gleden innover seg. Utredninger, operasjoner, hormonkurer, prøverørsforsøk som mislykkes, og plutselig TO BLÅ!! Man er vantro, lykkelig, livredd og livet i magen er jo så skjørt....

Den første tiden ser man etter blod, teller og vurderer symptomer, gråter for uømme pupper, leengter etter morgenkvalmen. Så passeres uke 12, og man er enda gravid. Da begynte jeg å grue meg til ultralyden. For da "visste" jeg at da måtte det jo oppdages sykdom hos lillegullet. Sov ikke natta til ultralyden. Men alt var jo ok!:-)

Og så, så er det fosterbevegelsen, da. Har man kjent noe idag? Isvann, sterk saft, dytting i magen, overdose sjokolade....SPARK, DA!!

Dette ble langt, men poenget er at du ikke er alene med slike tanker. Jeg ble litt mer "normal" når Vegard endelig var ute, selv om noen sikkert vil betegne meg som litt for redd for gullgutten.

I dette svangerskapet har ting gått litt bedre. Har vært opptatt med Vegard, + at jeg vet at kroppen min faktisk KAN lage en perfekt liten baby. Men ennå føles det så skjørt, og jeg er redd for ting som kan gå galt. Sikkert mer enn ei som "bare plutselig" er gravid. Men jeg får god støtte av min kjære, jordmor og lege. Og det er viktig å være åpen og snakke om dette, om du klarer.

Ønsker deg lykke til! Stor klem fra....

[numme]

Kan godt skjønne tankene du sitter med, er selv nesten tre måneder på vei, tenker mye. Jeg har et avbrutt svangerskap bak meg, da jeg var 5 måneder på vei ble det oppdaget store misdannelser. Jeg skal på Riksen om litt mer en ei uke, og gruer meg masse. Mitt råd er, ikke tenk så mye på det som kan skje og det som kan være. Av alle de barn som fødes hver dag er de fleste friske. Statestikk kan ikke si deg noe om farene, prosentvis er faren til det som skjedde med meg 2 %, hvem kunne ane at jeg var i de 2 ulse prosentene. Fryd deg over graviditeten. Fremtiden er det ingen som rår over og det går som regel bra.

Ønsker deg lykke til videre.

Klem fra Katrine.

[Gjest Pathos]

Du er helt normal. Det minuttet man finner ut at man er gravid startet er liv fullt av bekymring. I svangerskapet bekymrer man seg for om barnet blir velskapt. Og det blir det jo nesten bestandig.

Når barnet er nyfødt bekymrer man seg for om man har nok melk, og barnet utvikler seg normalt osv. Når barnet blir litt eldre bekymrer man seg for alt.

Er du så bekymret at du ikke kan tenke på annet synes jeg du skal snakke med jordmor eller lege på neste kontroll. Ellers synes jeg du skal prøve å fokusere på det som er bra.