Samlivsproblem - skilsmisse?

[Tøffelhelt]

Nå er jeg veldig usikker. Jeg føler meg dum, egoistisk og slem, men likevel føler jeg at "nok får være nok". Jeg ser ingen utvei, og vender meg derfor anonymt til dere lesere på doktoronline.no i håp om at noen kanskje kan komme med gode råd.

Jeg møtte en jente for fem år siden på en skole. Vi kom godt overens, og jeg hjalp henne med flere problem hun hadde den tiden (overgrep og tap av besteforeldre). Siden vi gikk på skole langt fra foreldrene hennes, fungerte jeg som den lokale psykologen. Det endte med at vi fikk et nært forhold, og ved utgangen av skoleåret var vi sammen, etter mye om og men.

Samme sommer ble hun gravid, etter feil bruk av prevensjon. Hun ville ikke ta abort, noe jeg aksepterte, og vi flyttet derfor sammen samme høst for å kunne gå på skole i samme by. Hun hadde mye dårlige perioder under svangerskapet, og det gikk alltid utover meg. Jeg tok til meg det meste, siden jeg regnet med at det meste kom til å ordne seg etterhvert, etter at barnet kom til verden. Noen ganger ble det likevel for mye for meg, og jeg gråt i denne tiden mye, både rett etter å ha blitt kjeftet på og uten noen spesiell foranledning.

Så kom barnet. Og kolikk. Syv måneder. I tillegg til noen andre pusteproblemer, som gjorde henne helt fra seg av frykt for å miste sitt eget barn. Hun hadde aldri overskudd, noe som selvsagt resulterte i medfølgende dårlig humør.

Likevel endte det med at vi giftet oss med pomp og prakt for noen år siden, mest siden hun ønsket det (jeg er ateist), og jeg så for meg et langt liv med henne uansett, og tenkte det kunne være en fin seremoni.

Sånn har det gått. Barnet vårt har blitt et prakteksemplar. En gutt på drøye tre år, som allerede kan håndtere datamaskiner, som nesten kan telle til 20, som nesten kan halve alfabetet (store bokstaver), og som er rolig og behagelig og omtenksom ovenfor alle andre. Han er hva jeg lever for. Fantastisk.

Forholdet mellom meg og konen min har aldri blitt bra. Jeg var selvsagt en idiot som valgte å gifte meg før jeg var 100% sikker på hvordan vårt forhold kom til å bli, men det er nå ikke mulig å snu på. Seksuellt fungerer vi heller ikke. Rettere sagt hater hun sex (troligvis på grunn av kristelig tro samt at hun opplevde sex mot sin vilje på fest mens hun var full og sov). Jeg har prøvd 1000 ting for å få henne interessert i sex. Jeg har bedt henne snakke med noen profesjonelle om problemet sitt, men det nekter hun å gjøre ("det ordner seg nok"). Hun har aldri hatt noen orgasme, noe som gjør at jeg føler at hun bare er en "madrass" når vi ligger sammen - mindre enn en gang i måneden. Alt skal gjøres i mørket, aldri noe nytt. Hun ligger helt stille, uten å røre på seg.

I hverdagen er hun i utgangspunktet negativ til alt rundt seg, og liker ikke å snakke med nye folk. Dersom vi skal snakke med noen ukjente, må jeg alltid gjøre det. Å reise på en bensinstasjon for å kjøpe noe på kvelden gjør hun ikke. Bil kjører hun helst ikke - har aldri vært så flink til det. Friluftsaktiviteter skyr hun som pesten. Det hun helst gjør er å sitte inne og se på tv hver kveld, mens hun spiser potetgull eller annet fett. Rydding hater hun, og blir illsint dersom jeg ber henne hjelpe meg med å rydde. Tilogmed når jeg ber om å få vite hvor jeg skal gjøre av ting jeg rydder, uten at hun må hjelpe meg, blir hun sint - fordi det ryddes.

Det jeg vurderer nå er en skilsmisse - selvfølgelig en separasjon først. Men hvordan kan jeg gjøre noe sånt ovenfor min egen sønn? Hva vil dette ha å si for han? Jeg kan ikke regne med å få fullt ansvar for ham, siden det er veldig vanskelig i Norge, og jeg er redd hun kan gjøre livet trist for ham, dersom jeg roter det til for henne med å reise fra henne. Hun har bare videregående utdanning, og lite eller ingen arbeidserfaring, så på den fronten står det heller ikke bra til.

Jeg er desperat. Hele dagen er hun sur. 1000 ting er galt hver dag. Aldri går alt etter planen, og da er det tur for å furte og gjøre seg til. Aldri vil hun gjøre ting med meg. Å snakke med moren sin på telefon eller sende sms til venninner er viktigere enn å snakke med meg.

Med andre ord - to ting holder med tilbake. Hensynet til mitt eget barn, og hensynet til hvordan hun vil håndtere den nye situasjonen uten nevneverdig inntekt (deltid butikk). Dette er ikke bra.

Hva bør jeg gjøre? Hvem kan jeg snakke med? Finnest det noen jeg kan snakke med alene før jeg hiver separasjons-spørsmålet i bordet? Jeg trenger profesjonell hjelp til det her, tror jeg :-(.

Alle råd og kommentarer mottas med stor takk...

[willow]

jeg klarer ikke svare på hva du skal gjøre, men jeg ser dilemmaet ditt som et stort flashy neon-skilt. og hun later til å ha det veldig vondt. du sier jo at du var en slags psykolog for henne tidligere. kan hende hun trenger profesjonell hjelp. og at dere trenger litt fri fra hverandre. det er en ydmyk mening fra meg. jeg er selv kristen og har litt problemer angående sex. men de to sakene henger ikke sammen for min del. det er mer som min libido som har dalt med årene. hva henne angår så høres det absolutt ikke bra ut. jeg er glad for å lese at du bryr deg. men ta vare på deg selv også. og barnet. barn er framtiden. de fortjener å bli gitt nok til å gjøre verden et bedre sted bare ved å være seg selv.

[Gjest esprit]

Hei

Dette hørtes ikke bra ut. På den ene siden er det selvsagt at du bør komme deg ut før du blir ødelagt selv, på den annen side er det tydelig at hun virkelig trenger hjelp. Men den trenger ikke nødvendigvis komme fra deg.

Du kan jo lufte tanken om at du ikke tror på et fortsatt samliv med mindre hun går med på å oppsøke profesjonell hjelp. Dere kan jo starte med å kontakte rådgivningskontor. Der har de som regel veldig god kunnskap om alle slags samlivsproblemer, og vil kunne hjelpe dere videre. De kan helt sikkert sette henne i kontakt med en psykolog hvis det trengs.

Uansett vil det være godt for deg å vite at du har prøvd alt før du gir opp. Selv om situasjonen virker prekær allerede, så kan forholdet kanskje reddes.

Men noe jeg lurer på. Du skrev aldri noe om hva du faktisk følte for henne - utover det at du vil ha sex med henne da.

Elsker du henne? Er det henne du vil dele resten av livet med? Kjenn litt på det aller først, og vit at du går inn i evt. terapi med klar formening om at det er denne kvinnen du vil ha.

Når det gjelder barnet så kan jeg ikke se at det burde by på problem med mindre dere bruker barnet til å lange ut mot hverandre. Er nylig separert selv, og min mann bruker barna for å såre meg. F.eks. si at han skal ha de sånn at barna gleder seg til det, for så å avlyse i siste minutt og si at det er MIN feil at han ikke gidder å ha de. Fordi jeg har vært stygg mot han. Og da straffer han meg ved å straffe barna...

Skilsmisse kan være veldig stygt, vi var i utgangspunktet veldig vennlig innstilt til hverandre, men så er han plutselig blitt bitter. Jeg håper det ikke blir tilfellet hos dere, og at din kone kan se hva som er barnets beste. Kanskje ønsker hun ikke hovedansvaret for barnet? Kanskje har hun ikke kapasitet til det?

Uansett - første steg for deg må være å kontakte rådgivningskontor. Vil hun ikke bli med kan du gå selv. Gode råd trenger du i hvert fall!

Lykke til!

[Gjest Kristine]

jeg klarer ikke svare på hva du skal gjøre, men jeg ser dilemmaet ditt som et stort flashy neon-skilt. og hun later til å ha det veldig vondt. du sier jo at du var en slags psykolog for henne tidligere. kan hende hun trenger profesjonell hjelp. og at dere trenger litt fri fra hverandre. det er en ydmyk mening fra meg. jeg er selv kristen og har litt problemer angående sex. men de to sakene henger ikke sammen for min del. det er mer som min libido som har dalt med årene. hva henne angår så høres det absolutt ikke bra ut. jeg er glad for å lese at du bryr deg. men ta vare på deg selv også. og barnet. barn er framtiden. de fortjener å bli gitt nok til å gjøre verden et bedre sted bare ved å være seg selv.

Du bør ta kontakt med et familierådgivningskontor og få hjelp til problemene dere har.

De kan det du strir med. Familierådgivningskontor finner du i alle større byer.

Kjemp for en god løsning for dere alle tre, og spesielt for barnet ditt. Det kan nok tyde på at din kone har nok meg seg selv og sine egne problemer.