NHD, likegyldighetsfølelser/mangel på lykkefølelse

[Gjest nickløs idag]

Trenger gode råd for å kunne hjelpe partneren min med et problem som berører oss begge.

Vi har et problem som vi ikke helt vet hvordan vi skal takle.

Det har seg slik at samboeren min har dager innimellom hvor ingenting er gøy eller virker positivt; han blir sur og deppa og disse dagene er han skikkelig nedfor. Han forsøker å gjøre positive og nyttige ting i huset, på bilen etc. men ingenting hjelper. Det hjelper heller ikke å bare sitte for seg selv eller noe, og jeg har foreslått å kjøre en tur, gå på noe (museum,utstilling,messe etc) for å komme ut og kanskje snu humøret litt, men han vil ikke det og tror ikke det hjelper. Han prøver å virke minst mulig sur, for han sier at han ikke vil det skal gå utover oss andre, men vi merker det jo. Det er vanskelig å vite hvordan vi skal forholde oss; jeg vil ikke mase og komme med forslag hele tiden, for det liker han ikke (og det skjønner jeg jo), men jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller gjøre for ingenting virker bra nok eller greit; det føles som om han er sur på alt og alle (noen han sier stemmer, men at det ikke er vi som er årsaken). Han sier at det blir vanskeligere å takle disse dagene etterhvert som årene går.

Han forteller at han har hatt det sånn i mange, mange år, og at disse dagene helst kommer når det er helg/ferie og man egentlig skal kose seg. Han vet ikke hva det kommer av, og vet ikke hva som kan hjelpe.

Disse dagene er jo bare av og til. Generelt ellers sier han at han savner det å føle seg lykkelig. Han er ikke en person som blir veldig revet med følelsesmessig. Alt er greit og han er fornøyd de fleste dagene, men det blir liksom med det. Hjemmefra vet jeg at han er oppvokst med det at man ikke gir uttrykk for de store følelsene, tingene er bra, man er fornøyd, alt er greit osv. Der blir de ikke stormende glade eller noe, men man sier mer "det var fint" og smiler litt f.eks. Jeg er en person som lett blir veldig glad, kan bli veldig lei, og kjenner liksom mer store følelser og gir uttrykk for det mer enn han gjør. Entusiasmen i livet har han ikke, liksom. Hvis han hadde syntes det var ok å ha det sånn, hadde jeg ikke spurt her, for alle er jo forskjellige. Men jeg skjønner det sånn at han savner det å føle seg lykkelig på en sterkere måte enn nå; hvor tingene er okay, men ikke overstadige.

Hvilke råd har du til oss? Hva kan være grunnen til disse deppedagene, evt. er det mulig å finne en grunn og i tilfelle på hvilken måte? Hvordan kan jeg hjelpe?

Dessuten, hva tror du om det med at lykkefølelsen er så fraværende, alt alt kjennes omtrent på samme måte generelt i livet? Hvordan finne frem til å føle mer lykke, glede osv?

Tusen takk for svar.

[Gjest casp]

Hei

Det problemet du beskriver om samboeren din, er akkurat det samme problemet jeg har. Mangel på følelsen av glede i situasjoner hvor man vet at man burde vært glad. Dette er en frustrerende ting som gjør at hvertfall jeg blir skikkelig deprimert til tider. Min lege sa at dette trolig kom av at hjernen min produserer for lite av et stoff som vissnok skal frembringe denne "lykkefølelsen".

Derfor fikk jeg utskrevet Zoloft, en av de såkalte "lykkepillene" og jeg må si jeg merket bedring allerede etter første uke. Zoloft gjør at hjernen fyller opp lageret med det stoffet du mangler. Snakk med legen din/hans, så løser nok dette seg. Gutt25

[Gjest nickløs idag]

Hei

Det problemet du beskriver om samboeren din, er akkurat det samme problemet jeg har. Mangel på følelsen av glede i situasjoner hvor man vet at man burde vært glad. Dette er en frustrerende ting som gjør at hvertfall jeg blir skikkelig deprimert til tider. Min lege sa at dette trolig kom av at hjernen min produserer for lite av et stoff som vissnok skal frembringe denne "lykkefølelsen".

Derfor fikk jeg utskrevet Zoloft, en av de såkalte "lykkepillene" og jeg må si jeg merket bedring allerede etter første uke. Zoloft gjør at hjernen fyller opp lageret med det stoffet du mangler. Snakk med legen din/hans, så løser nok dette seg. Gutt25

Takk for tipset, casp! Akkurat det med lykkepille er faktisk noe han har nevnt, men vi har ikke snakket så mye om det ennå.

Kanskje det kunne være noe, han får spørre legen når han evt. går dit.

Takk for det raske svaret!

[Gjest Nils Havard Dahl, psykiater]

Dette heter anhedoni på fagspråket. Manglende evne til å føle lyst, glede og engasjement.

Det er etter min mening det viktigste og mest oversette symptom på depresjon.

Oppsøk lege for utredning og behandling. Som casp nevner, finnes det god behandling.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

[Gjest nickløs idag]

Dette heter anhedoni på fagspråket. Manglende evne til å føle lyst, glede og engasjement.

Det er etter min mening det viktigste og mest oversette symptom på depresjon.

Oppsøk lege for utredning og behandling. Som casp nevner, finnes det god behandling.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Tusen takk for svar, da blir det nok en tur til legen.

Visste ikke at det var et eget navn for dette her, men det viser jo at vi ikke er alene om dette problemet.

[TabbyB]

Hvis samboeren din er åpen for å søke profesjonelle hjelp, ja, da syns jeg absolutt at du bør få han til å ta kontakt med lege! Sjøl så er jeg midt oppi en krise, min nybakte ektemann har fått en skikkelig nedtur etter bryllupet vårt, er midt inne i en depresjon. Han nekter å søke hjelp, noe som fører til at vårt ekteskap ser ut til å kunne bli meget kortvarig. Han tror nemlig at det hjelper å "kvitte seg med meg...", fordi han nå ikke har følelser for meg lenger. Han føler ikke glede for noe lenger, og er revnende likegyldig til alt og alle.

Søk hjelp før det er for seint, det er mitt råd! (Og pris deg lykkelig over at han ikke er negativ til det!)

[Gjest nickløs idag]

Hvis samboeren din er åpen for å søke profesjonelle hjelp, ja, da syns jeg absolutt at du bør få han til å ta kontakt med lege! Sjøl så er jeg midt oppi en krise, min nybakte ektemann har fått en skikkelig nedtur etter bryllupet vårt, er midt inne i en depresjon. Han nekter å søke hjelp, noe som fører til at vårt ekteskap ser ut til å kunne bli meget kortvarig. Han tror nemlig at det hjelper å "kvitte seg med meg...", fordi han nå ikke har følelser for meg lenger. Han føler ikke glede for noe lenger, og er revnende likegyldig til alt og alle.

Søk hjelp før det er for seint, det er mitt råd! (Og pris deg lykkelig over at han ikke er negativ til det!)

Vil bare si at jeg håper mannen din innser at han trenger hjelp, og at han skjønner det ikke er deg som er problemet hans. Ønsker dere begge lykke til, jeg vet at dyktige psykologer og psykiatere kan hjelpe dersom en bare er innstilt på det selv.

Tenker på dere,

lykke til begge to. Håper han vil ta imot hjelp og at ekteskapet deres vil holde, det må være hardt for deg også nå.

Gode vibber sendes herved!