It really feels.. like... I'm losing my best friend..

[Utafor]

Vennskap.. hvordan fungerer egentlig det? Jeg trodde man skulle stille opp for hverandre i gode og tunge stunder.. men her tar jeg visst feil. Jeg føler at hver gang jeg klarer å knytte meg til et annet menneske så ender jeg opp med å bli forlatt. Er så lei.. så lei av å aldri føle meg bra nok, spennende nok.. Jeg føler meg alltid som "last choise", som noen venner kontakter dersom ingen andre er tilgjengelig.. Jeg trodde jeg hadde en bestevenn og at vennskapet var nogenlunde gjennsidig. Men nå i det siste har jeg merket at han glir mer og mer fra meg. Foretrekker rett og slett andre mennesker å snakke med enn meg.. Meg tar han iblant kontakt med dersom ingen andre er tilgjengelig. Det er så sårt.. jeg savner virkelig vennskapet hans.. men har en gnagende mistanke om at det er veldig dødt.. En bit av meg dør hver gang han ikke svarer på tekstmeldinger, eller kun svarer meg veldig kort om han er online.. sier han heller vil snakke med andre.. kaller meg old news.. og samtidig så irriterer han seg over min lave selvtillit.. jeg føler meg paranoid og sviktet.. alt er bare rot nå.. for samtidig savner jeg han virkelig..

Jeg trenger råd..(får ikke til å snakke med min psykolog om dette, han mener bare at jeg er forelsket i denne vennen, noe jeg selv er sikker på at jeg ikke er.. dessuten er psykologen på ferie til i begynnelsen av august..). Jeg har prøvd å konfrontere min venn om måten han behandler meg på, men da unnskylder han seg bare og jatter med(merker at han gjør det på måten han sier ting) deretter tar han bare enda mer avstand til meg.. Er så sliten inni meg nå..

Mvh

[skywyze]

Jeg er hverken psykolog eller psykiater, men jeg vet hvordan man får venner og vedlikeholder vennskap. Har hatt samme bestevenn i 13 år, siden barneskolen.

Det første du må gjøre er å innse at dette ikke funker. Jeg kjenner deg ikke personlig, men jeg vet at du ikke fortjener den typen behandling "vennen" din gir deg. Og hvis han ikke gir deg en sjanse, er det lite å reparere.

Kanskje han bare trenger litt tid for seg selv? Klengethet har ødelagt mange gode vennskap. Hvis han sier han er opptatt, ikke spør "hvorfor?". Bare godta det. Da trenger ikke han å lyve og du trenger ikke bli såret.

Det neste du må gjøre er å innse at venner kommer og går, og det fins det grunner til. Vennskap er nemlig utrolig lette å etablere. Det er vedlikeholdet som er vanskelig. Hvis du vil ha noen nye venner, finn en eller annen interesse du har. Rollespill, politikk, en spesifikk form for litteratur eller film, hva som helst, det behøver ikke være spennende. Med det i tankene er det som regel mye lettere å møte likesinnede. Hvis du sier hvilken del av landet du bor i (ikke adresse. Sikkert ikke lurt å publisere den offentlig. ;p ), kanskje jeg kan hjelpe deg å finne arrangementer du kan gå på eller lignende. Hvis ikke kan du sikkert gå på et universitet i nærheten og se hva slags grupper de har der. Som regel behøver du ikke studere der for å få delta.

Det er også viktig å ikke gjøre alt for mye heller. Å være med venner skal fremfor alt være avslappende. Hvis du hele tiden må gjøre ting blir det slitsomt for både deg og vennen din. Ikke stress.

Og sist, men ikke minst, ikke ta ting så alvorlig. Forhold kan ikke presses, enten de er romantiske eller ei. Lær å sette pris på det du har i stedet for hele tiden å gå i panikk fordi ingenting skjer. Hvis du ser på ting med et lett smil blir alt faktisk noe lettere. Hvis du er lei deg, virker det så falskt at det i seg selv kanskje kan lokke fram et ekte smil?

[Utafor]

Jeg er hverken psykolog eller psykiater, men jeg vet hvordan man får venner og vedlikeholder vennskap. Har hatt samme bestevenn i 13 år, siden barneskolen.

Det første du må gjøre er å innse at dette ikke funker. Jeg kjenner deg ikke personlig, men jeg vet at du ikke fortjener den typen behandling "vennen" din gir deg. Og hvis han ikke gir deg en sjanse, er det lite å reparere.

Kanskje han bare trenger litt tid for seg selv? Klengethet har ødelagt mange gode vennskap. Hvis han sier han er opptatt, ikke spør "hvorfor?". Bare godta det. Da trenger ikke han å lyve og du trenger ikke bli såret.

Det neste du må gjøre er å innse at venner kommer og går, og det fins det grunner til. Vennskap er nemlig utrolig lette å etablere. Det er vedlikeholdet som er vanskelig. Hvis du vil ha noen nye venner, finn en eller annen interesse du har. Rollespill, politikk, en spesifikk form for litteratur eller film, hva som helst, det behøver ikke være spennende. Med det i tankene er det som regel mye lettere å møte likesinnede. Hvis du sier hvilken del av landet du bor i (ikke adresse. Sikkert ikke lurt å publisere den offentlig. ;p ), kanskje jeg kan hjelpe deg å finne arrangementer du kan gå på eller lignende. Hvis ikke kan du sikkert gå på et universitet i nærheten og se hva slags grupper de har der. Som regel behøver du ikke studere der for å få delta.

Det er også viktig å ikke gjøre alt for mye heller. Å være med venner skal fremfor alt være avslappende. Hvis du hele tiden må gjøre ting blir det slitsomt for både deg og vennen din. Ikke stress.

Og sist, men ikke minst, ikke ta ting så alvorlig. Forhold kan ikke presses, enten de er romantiske eller ei. Lær å sette pris på det du har i stedet for hele tiden å gå i panikk fordi ingenting skjer. Hvis du ser på ting med et lett smil blir alt faktisk noe lettere. Hvis du er lei deg, virker det så falskt at det i seg selv kanskje kan lokke fram et ekte smil?

Takk for svar:) Er vel sikkert på tide å innse at han ikke lenger er den vennen jeg trodde han var ja.. Men ja.. jeg synes dette med vennskap er veldig vanskelig. Ser at jeg går i samme fella gang på gang, men likevel klarer jeg ikke å forandre meg.. Tror at store deler av disse problemene kommer av at jeg ikke syns såkalte overfladiske vennskap er noe for meg.. så da blir jeg vel for intens:( Har veldig vanskelig for å omgås mennesker jeg ikke kjenner godt og stoler på.. så det blir som regel til at jeg bruker mye tid og energi på noen få(gjerne ett) vennskap.. Bor i Midt-Norge, og det er vel mange muligheter her, men klarer bare ikke å ta kontakt med forskjellige miljøer..

Mvh

[snirkel]

Takk for svar:) Er vel sikkert på tide å innse at han ikke lenger er den vennen jeg trodde han var ja.. Men ja.. jeg synes dette med vennskap er veldig vanskelig. Ser at jeg går i samme fella gang på gang, men likevel klarer jeg ikke å forandre meg.. Tror at store deler av disse problemene kommer av at jeg ikke syns såkalte overfladiske vennskap er noe for meg.. så da blir jeg vel for intens:( Har veldig vanskelig for å omgås mennesker jeg ikke kjenner godt og stoler på.. så det blir som regel til at jeg bruker mye tid og energi på noen få(gjerne ett) vennskap.. Bor i Midt-Norge, og det er vel mange muligheter her, men klarer bare ikke å ta kontakt med forskjellige miljøer..

Mvh

Heisan utafor!

Jeg har selv følt at jeg har tappet venner. Det blir slik når man har det vanskelig, og er så heldig å ha gode og nære venner, så trenger man å snakke om det som plager en. Når jeg var på mitt absolutt svarteste var det en venninne (hun var nå litt FOR bastant avvisende da.) som sa: "Jeg ORKER ikke å snakke om dette hele tiden, det blir for negativt, jeg vil ikke!". Noe sånt. Jeg husker ikke helt ordrett. Jeg ble veldig paff. Og avsluttet (telefon-) samtalen raskt, og snakket ikke med HENNE om mine problem mer. Greit nok, men jeg mener fremdeles at hun var for hard, og jeg syns ikke hun har verdens beste antenner nå heller, men i ettertid kan jeg forstå det (jeg er jo så inni h...., f....., @£€$€$€£@@ "flink" til å forstå... Puke!).. For henne ble det uhåndterlig.

Jeg hadde også en veldig "klok" venninne, som brukte mye tid på meg, og hjalp meg mye. Jeg følte ikke at jeg kunne gi henne støtte på lik linje tilbake. Jeg følte at hun var kommet "lengre" enn meg på mange vis. Hun sa aldri noe. Men en lang periode i livet (eh....2 år?) hadde vi svært lite kontakt. Jeg er sikker på at mitt vennskap tappet henne. For hun hadde også sitt å stri med.

Fremdeles er jeg for problemfiksert med mine venner. Og jeg har "dype" og noe problemfikserte venner også. Og jeg har det siste året (?) valgt å ha mindre kontakt med dem alle. Altså - jeg ringer ikke, og besøker dem ikke når jeg har det som verst. For det er ikke alt de kan bære. Det er så mye de likevel ikke kan hjelpe meg med, og de må da også sitte igjen med en avmaktsfølelse. Det er heller ikke alt jeg kan hjelpe eller råde mine venner om/med. Jeg har av og til følt at jeg har blitt LEI AV mine nærmeste venner. Og hatt veldig dårlig samvittighet for det. Men jeg er også sikker på at noen av mine venner også av og til har vært lei av MEG.

Nå prøver jeg å bruke psykologen min mer effektivt. På henne tar jeg ut det som er tyngst, det er hun som kan å ta imot det. Hun tynges ikke av det, hun er profesjonell. Og så prøver jeg å snakke med vennene mine om det POSITIVE. At det gikk bra hos psyken idag, og at jeg ..hm.. et eller annet. Jeg PRØVER. Jeg får det ikke helt til ennå, men jeg tror dette er viktig. Venner må ikke overbelastes, for de er ikke psykologer, uansett hvor kloke og reflekterte de måtte være.

Jeg tror jeg ville latt den vennen din fått litt pause, litt pusterom, hvis det er slik at du også føler at du har "brukt" ham litt for mye. Og så inviterer du på noe hyggelig en gang, der målet ditt er å ikke snakke om det som er vondt eller vanskelig?

Og DET er vanskelig når man er kommet i det sporet.. Jeg ville prøvd å utvide vennekretsen litt, for å kunne ha flere å velge mellom.

I det siste har jeg også kommet til at det må jo være deilig å kunne være litt overfladisk også. Lett og ledig og bekymringsløst. Alle har bekymringer, men mange har lært seg en lett og ledig tone blant bekjente. Og det tror jeg egentlig er bra. En ny oppdagelse for meg!

Så jeg prøver å bli litt mer overfladisk. Kanskje vi skal trene oss på å snakke overfladisk til hverandre på åpent forum??? ;o)

*klem*

[snirkel]

Re: It really feels.. like... I'm losing my best friend..

Heisan utafor!

Jeg har selv følt at jeg har tappet venner. Det blir slik når man har det vanskelig, og er så heldig å ha gode og nære venner, så trenger man å snakke om det som plager en. Når jeg var på mitt absolutt svarteste var det en venninne (hun var nå litt FOR bastant avvisende da.) som sa: "Jeg ORKER ikke å snakke om dette hele tiden, det blir for negativt, jeg vil ikke!". Noe sånt. Jeg husker ikke helt ordrett. Jeg ble veldig paff. Og avsluttet (telefon-) samtalen raskt, og snakket ikke med HENNE om mine problem mer. Greit nok, men jeg mener fremdeles at hun var for hard, og jeg syns ikke hun har verdens beste antenner nå heller, men i ettertid kan jeg forstå det (jeg er jo så inni h...., f....., @£€$€$€£@@ "flink" til å forstå... Puke!).. For henne ble det uhåndterlig.

Jeg hadde også en veldig "klok" venninne, som brukte mye tid på meg, og hjalp meg mye. Jeg følte ikke at jeg kunne gi henne støtte på lik linje tilbake. Jeg følte at hun var kommet "lengre" enn meg på mange vis. Hun sa aldri noe. Men en lang periode i livet (eh....2 år?) hadde vi svært lite kontakt. Jeg er sikker på at mitt vennskap tappet henne. For hun hadde også sitt å stri med.

Fremdeles er jeg for problemfiksert med mine venner. Og jeg har "dype" og noe problemfikserte venner også. Og jeg har det siste året (?) valgt å ha mindre kontakt med dem alle. Altså - jeg ringer ikke, og besøker dem ikke når jeg har det som verst. For det er ikke alt de kan bære. Det er så mye de likevel ikke kan hjelpe meg med, og de må da også sitte igjen med en avmaktsfølelse. Det er heller ikke alt jeg kan hjelpe eller råde mine venner om/med. Jeg har av og til følt at jeg har blitt LEI AV mine nærmeste venner. Og hatt veldig dårlig samvittighet for det. Men jeg er også sikker på at noen av mine venner også av og til har vært lei av MEG.

Nå prøver jeg å bruke psykologen min mer effektivt. På henne tar jeg ut det som er tyngst, det er hun som kan å ta imot det. Hun tynges ikke av det, hun er profesjonell. Og så prøver jeg å snakke med vennene mine om det POSITIVE. At det gikk bra hos psyken idag, og at jeg ..hm.. et eller annet. Jeg PRØVER. Jeg får det ikke helt til ennå, men jeg tror dette er viktig. Venner må ikke overbelastes, for de er ikke psykologer, uansett hvor kloke og reflekterte de måtte være.

Jeg tror jeg ville latt den vennen din fått litt pause, litt pusterom, hvis det er slik at du også føler at du har "brukt" ham litt for mye. Og så inviterer du på noe hyggelig en gang, der målet ditt er å ikke snakke om det som er vondt eller vanskelig?

Og DET er vanskelig når man er kommet i det sporet.. Jeg ville prøvd å utvide vennekretsen litt, for å kunne ha flere å velge mellom.

I det siste har jeg også kommet til at det må jo være deilig å kunne være litt overfladisk også. Lett og ledig og bekymringsløst. Alle har bekymringer, men mange har lært seg en lett og ledig tone blant bekjente. Og det tror jeg egentlig er bra. En ny oppdagelse for meg!

Så jeg prøver å bli litt mer overfladisk. Kanskje vi skal trene oss på å snakke overfladisk til hverandre på åpent forum??? ;o)

*klem*

[skywyze]

Takk for svar:) Er vel sikkert på tide å innse at han ikke lenger er den vennen jeg trodde han var ja.. Men ja.. jeg synes dette med vennskap er veldig vanskelig. Ser at jeg går i samme fella gang på gang, men likevel klarer jeg ikke å forandre meg.. Tror at store deler av disse problemene kommer av at jeg ikke syns såkalte overfladiske vennskap er noe for meg.. så da blir jeg vel for intens:( Har veldig vanskelig for å omgås mennesker jeg ikke kjenner godt og stoler på.. så det blir som regel til at jeg bruker mye tid og energi på noen få(gjerne ett) vennskap.. Bor i Midt-Norge, og det er vel mange muligheter her, men klarer bare ikke å ta kontakt med forskjellige miljøer..

Mvh

Du er akkurat den typen venn jeg vil ha. Litt beskjeden og veldig hengiven. Jobber du? Da jobber du sikkert sammen med noen. Går du på skole? Samme da. Du kan jo starte en samtale ved å spørre om klokka eller å låne en blyant eller noe, og si at du har sett dem omkring der og aldri hilst på dem. Vips så har du en samtale gående, og før du vet ordet av det har du en ny venn. Hvis dere fortsetter å møtes har du etter hvert en god venn.

Bare husk, det er ikke verre enn du gjør det til selv.

Lykke til, og jeg skulle ønske jeg kjente flere som deg...

[Utafor]

Heisan utafor!

Jeg har selv følt at jeg har tappet venner. Det blir slik når man har det vanskelig, og er så heldig å ha gode og nære venner, så trenger man å snakke om det som plager en. Når jeg var på mitt absolutt svarteste var det en venninne (hun var nå litt FOR bastant avvisende da.) som sa: "Jeg ORKER ikke å snakke om dette hele tiden, det blir for negativt, jeg vil ikke!". Noe sånt. Jeg husker ikke helt ordrett. Jeg ble veldig paff. Og avsluttet (telefon-) samtalen raskt, og snakket ikke med HENNE om mine problem mer. Greit nok, men jeg mener fremdeles at hun var for hard, og jeg syns ikke hun har verdens beste antenner nå heller, men i ettertid kan jeg forstå det (jeg er jo så inni h...., f....., @£€$€$€£@@ "flink" til å forstå... Puke!).. For henne ble det uhåndterlig.

Jeg hadde også en veldig "klok" venninne, som brukte mye tid på meg, og hjalp meg mye. Jeg følte ikke at jeg kunne gi henne støtte på lik linje tilbake. Jeg følte at hun var kommet "lengre" enn meg på mange vis. Hun sa aldri noe. Men en lang periode i livet (eh....2 år?) hadde vi svært lite kontakt. Jeg er sikker på at mitt vennskap tappet henne. For hun hadde også sitt å stri med.

Fremdeles er jeg for problemfiksert med mine venner. Og jeg har "dype" og noe problemfikserte venner også. Og jeg har det siste året (?) valgt å ha mindre kontakt med dem alle. Altså - jeg ringer ikke, og besøker dem ikke når jeg har det som verst. For det er ikke alt de kan bære. Det er så mye de likevel ikke kan hjelpe meg med, og de må da også sitte igjen med en avmaktsfølelse. Det er heller ikke alt jeg kan hjelpe eller råde mine venner om/med. Jeg har av og til følt at jeg har blitt LEI AV mine nærmeste venner. Og hatt veldig dårlig samvittighet for det. Men jeg er også sikker på at noen av mine venner også av og til har vært lei av MEG.

Nå prøver jeg å bruke psykologen min mer effektivt. På henne tar jeg ut det som er tyngst, det er hun som kan å ta imot det. Hun tynges ikke av det, hun er profesjonell. Og så prøver jeg å snakke med vennene mine om det POSITIVE. At det gikk bra hos psyken idag, og at jeg ..hm.. et eller annet. Jeg PRØVER. Jeg får det ikke helt til ennå, men jeg tror dette er viktig. Venner må ikke overbelastes, for de er ikke psykologer, uansett hvor kloke og reflekterte de måtte være.

Jeg tror jeg ville latt den vennen din fått litt pause, litt pusterom, hvis det er slik at du også føler at du har "brukt" ham litt for mye. Og så inviterer du på noe hyggelig en gang, der målet ditt er å ikke snakke om det som er vondt eller vanskelig?

Og DET er vanskelig når man er kommet i det sporet.. Jeg ville prøvd å utvide vennekretsen litt, for å kunne ha flere å velge mellom.

I det siste har jeg også kommet til at det må jo være deilig å kunne være litt overfladisk også. Lett og ledig og bekymringsløst. Alle har bekymringer, men mange har lært seg en lett og ledig tone blant bekjente. Og det tror jeg egentlig er bra. En ny oppdagelse for meg!

Så jeg prøver å bli litt mer overfladisk. Kanskje vi skal trene oss på å snakke overfladisk til hverandre på åpent forum??? ;o)

*klem*

Heisann, takk for svar. Kjenner meg endel igjen i det du skriver. Det med å overbelaste venner, og tror vi begge er fullstendig klar over det vi gjør.. likevel er det så vanskelig å slutte.. Jeg synes rett og slett at belansegangen er vanskelig. I en lengere periode unngikk også jeg folk, kuttet alle vennskapsbånd og hadde nesten ikke kontakt med folk, og når jeg hadde det var det aldri snakk om meg om mine ting. Helt fra barndommen av har jeg vært den som har lyttet fremfor å snakke om mitt. Og de gangene jeg har gjort det har det altså blitt for mye for mine omgivelser. Psykiatreren min sier at jeg må være mer ute blant folk, ikke være så selvoppofrende og ikke føle at jeg er i veien, en belastning for de jeg er meg.. men må si det er jøvlig vanskelig når jeg opplever at folk trekker seg unna dersom jeg gjør nettopp dette som min psykiatrer ber meg gjøre.. Er litt rådvill nå..

Mvh

[Utafor]

Du er akkurat den typen venn jeg vil ha. Litt beskjeden og veldig hengiven. Jobber du? Da jobber du sikkert sammen med noen. Går du på skole? Samme da. Du kan jo starte en samtale ved å spørre om klokka eller å låne en blyant eller noe, og si at du har sett dem omkring der og aldri hilst på dem. Vips så har du en samtale gående, og før du vet ordet av det har du en ny venn. Hvis dere fortsetter å møtes har du etter hvert en god venn.

Bare husk, det er ikke verre enn du gjør det til selv.

Lykke til, og jeg skulle ønske jeg kjente flere som deg...

Takk igjen:) Det gjør godt å høre at det finnes folk som ikke lar seg skremme av meg og mitt:) Jeg skal begynne med nye studier til høsten, og både gleder og gruer meg.. vet det er en ny mulighet.. jeg begynner på en måte med blanke ark. Men ja, er livredd. Tenk om jeg dummer meg ut, tenk om... I jobbsammenheng har jeg egentlig ikke så store problemer, men de jeg omgås der er kun arbeidskollegaer, og praten går omkring jobbrelaterte tema.. Men som sagt så er det mest når ting handler om mitt privatliv at de største problemene dukker opp..

Mvh

[skywyze]

Takk igjen:) Det gjør godt å høre at det finnes folk som ikke lar seg skremme av meg og mitt:) Jeg skal begynne med nye studier til høsten, og både gleder og gruer meg.. vet det er en ny mulighet.. jeg begynner på en måte med blanke ark. Men ja, er livredd. Tenk om jeg dummer meg ut, tenk om... I jobbsammenheng har jeg egentlig ikke så store problemer, men de jeg omgås der er kun arbeidskollegaer, og praten går omkring jobbrelaterte tema.. Men som sagt så er det mest når ting handler om mitt privatliv at de største problemene dukker opp..

Mvh

Hvis du vil, og dette er bare et spørsmål, kan du sende meg en email på [email protected]. Hvis du trenger en venn, mener jeg. Uansett tror jeg ikke denne tråden hører hjemme på doktorenes forum lenger.

[snirkel]

Heisann, takk for svar. Kjenner meg endel igjen i det du skriver. Det med å overbelaste venner, og tror vi begge er fullstendig klar over det vi gjør.. likevel er det så vanskelig å slutte.. Jeg synes rett og slett at belansegangen er vanskelig. I en lengere periode unngikk også jeg folk, kuttet alle vennskapsbånd og hadde nesten ikke kontakt med folk, og når jeg hadde det var det aldri snakk om meg om mine ting. Helt fra barndommen av har jeg vært den som har lyttet fremfor å snakke om mitt. Og de gangene jeg har gjort det har det altså blitt for mye for mine omgivelser. Psykiatreren min sier at jeg må være mer ute blant folk, ikke være så selvoppofrende og ikke føle at jeg er i veien, en belastning for de jeg er meg.. men må si det er jøvlig vanskelig når jeg opplever at folk trekker seg unna dersom jeg gjør nettopp dette som min psykiatrer ber meg gjøre.. Er litt rådvill nå..

Mvh

Jøss, jeg tror vi er veldig like!

Jeg var også den som ALLTID lyttet og lyttet og forstod.. Og nå - så føler jeg at ingen (joda, mine beste venner gjør det), men i alle fall føler jeg at det er fryktelig vanskelig å bli HØRT! Selv blant folk som jeg ikke kjenner SÅ godt, som selv har vært åpne mot MEG... Rart..

Nei, vi skal ikke føle oss i veien. Kanskje det vi trenger er TRO på oss selv? At det vi sier og mener og hvordan vi har det er VIKTIG? Og INTERESSANT for andre? Kanskje vi snakker med en unnskyldende tone som irriterer? For jeg skjønner det heller ikke, folk begynner så fort å flakke med blikket og ser uinteressert ut når jeg snakker. Men nå oppdager jeg noe mens jeg skriver her:

Jeg tror det _er slik jeg_! Vi unnskylder egentlig at vi er til, og det irriterer folk, for de må ha noen med substans å forholde seg til! Slik tror jeg det er. Hvis ikke vi tror vi er interessante nok, så tror ikke de vi snakker med heller det!

Hva tror du?

[snirkel]

Hvis du vil, og dette er bare et spørsmål, kan du sende meg en email på [email protected]. Hvis du trenger en venn, mener jeg. Uansett tror jeg ikke denne tråden hører hjemme på doktorenes forum lenger.

Hm. Hvorfor hører den ikke hjemme på doktorens forum? Jeg bare lurer, jeg.. Skal den på meldinger, da?

[Utafor]

Jøss, jeg tror vi er veldig like!

Jeg var også den som ALLTID lyttet og lyttet og forstod.. Og nå - så føler jeg at ingen (joda, mine beste venner gjør det), men i alle fall føler jeg at det er fryktelig vanskelig å bli HØRT! Selv blant folk som jeg ikke kjenner SÅ godt, som selv har vært åpne mot MEG... Rart..

Nei, vi skal ikke føle oss i veien. Kanskje det vi trenger er TRO på oss selv? At det vi sier og mener og hvordan vi har det er VIKTIG? Og INTERESSANT for andre? Kanskje vi snakker med en unnskyldende tone som irriterer? For jeg skjønner det heller ikke, folk begynner så fort å flakke med blikket og ser uinteressert ut når jeg snakker. Men nå oppdager jeg noe mens jeg skriver her:

Jeg tror det _er slik jeg_! Vi unnskylder egentlig at vi er til, og det irriterer folk, for de må ha noen med substans å forholde seg til! Slik tror jeg det er. Hvis ikke vi tror vi er interessante nok, så tror ikke de vi snakker med heller det!

Hva tror du?

Hmm.. har tenkt tanken selv.. og prøvde nå nylig å gjøre noe med det.. prøve å få litt bein i nesen og ikke være en livredd nikkedukke. Da fikk jeg kritikk for å ha forandret meg. Det er nok på tide å forandre seg ja.. Har du prøvd å bevisst ikke være så selvoppofrende? Sette deg litt på bakbeina og la det briste eller bære?

Mvh

Mvh

[snirkel]

Hmm.. har tenkt tanken selv.. og prøvde nå nylig å gjøre noe med det.. prøve å få litt bein i nesen og ikke være en livredd nikkedukke. Da fikk jeg kritikk for å ha forandret meg. Det er nok på tide å forandre seg ja.. Har du prøvd å bevisst ikke være så selvoppofrende? Sette deg litt på bakbeina og la det briste eller bære?

Mvh

Mvh

Første gangen jeg bestemte meg for å si "nei, jeg vil ikke", var når jeg var 10 år. Venninnen min ble forskrekket. Hun hadde alltid hatt all makt over meg, og ble mildt sagt forundret over at jeg kunne si nei. Men jo tror ikke hun (liten som hun jo var) oppfattet det som udelt negativt. Hun sa liksom med undring i stemmen: "Du har forandret deg. Sånn har du ikke sagt før."

Joda, jeg har også i voksen alder prøvd å sette meg i respekt, eller å kreve noe. Feilen da er at det koster meg så mye, og jeg tenker så mye på det i forkant, at jeg blir veldig KRASS. Jeg tar det liksom litt for langt ut.

Men jeg er nå for tiden jevnlig i kontakt med noen offentlige etater. Og de er jo ikke akkurat kjent for å behandle deg med respekt. I begynnelsen ble jeg sår og begynte å gråte. Ble lei meg når jeg ble tråkket på. Men så snakket jeg med psykologen min om det, og vi kom fram til at jeg trenger å bli mer sint! Hvis noen tråkker på meg, så har jeg rett til å bli sint!

Så jeg har vært sint, og gråtkvalt. Og tårevåt og sint. Men det føles MYE BEDRE enn å være sår og vonbroten....

Og så har jeg en veldig god og sterk (og liten og svak også) venninne. Her en dag var jeg litt krassere og litt mer diskuterende mot henne, og hun smilte og lo og sa "Du har vært litt mer på hugget idag, det liker jeg!!". Hun kjenner meg også veldig godt, og vet at jeg trenger å hugge litt! Og så liker hun en god diskusjon.

Men du - hvordan få bedre tro på seg selv? Og ikke bare i teorien, men i praksis?????

*klem*

[Utafor]

Første gangen jeg bestemte meg for å si "nei, jeg vil ikke", var når jeg var 10 år. Venninnen min ble forskrekket. Hun hadde alltid hatt all makt over meg, og ble mildt sagt forundret over at jeg kunne si nei. Men jo tror ikke hun (liten som hun jo var) oppfattet det som udelt negativt. Hun sa liksom med undring i stemmen: "Du har forandret deg. Sånn har du ikke sagt før."

Joda, jeg har også i voksen alder prøvd å sette meg i respekt, eller å kreve noe. Feilen da er at det koster meg så mye, og jeg tenker så mye på det i forkant, at jeg blir veldig KRASS. Jeg tar det liksom litt for langt ut.

Men jeg er nå for tiden jevnlig i kontakt med noen offentlige etater. Og de er jo ikke akkurat kjent for å behandle deg med respekt. I begynnelsen ble jeg sår og begynte å gråte. Ble lei meg når jeg ble tråkket på. Men så snakket jeg med psykologen min om det, og vi kom fram til at jeg trenger å bli mer sint! Hvis noen tråkker på meg, så har jeg rett til å bli sint!

Så jeg har vært sint, og gråtkvalt. Og tårevåt og sint. Men det føles MYE BEDRE enn å være sår og vonbroten....

Og så har jeg en veldig god og sterk (og liten og svak også) venninne. Her en dag var jeg litt krassere og litt mer diskuterende mot henne, og hun smilte og lo og sa "Du har vært litt mer på hugget idag, det liker jeg!!". Hun kjenner meg også veldig godt, og vet at jeg trenger å hugge litt! Og så liker hun en god diskusjon.

Men du - hvordan få bedre tro på seg selv? Og ikke bare i teorien, men i praksis?????

*klem*

Jeg vet desverre ikke hvordan man får bedre tro på seg selv.. hadde vi visst det hadde vi nok begge tok kommet mye lengere enn det vi er i dag. Ting burde komme naturlig.. tror det kan være der vi trår galt du og jeg. Våre forsøk på å bli respektert er så nøye gjennomtenkt at det blir for mye av det "gode". Dersom du vil kan du maile meg. [email protected]

Mvh

[snirkel]

Jeg vet desverre ikke hvordan man får bedre tro på seg selv.. hadde vi visst det hadde vi nok begge tok kommet mye lengere enn det vi er i dag. Ting burde komme naturlig.. tror det kan være der vi trår galt du og jeg. Våre forsøk på å bli respektert er så nøye gjennomtenkt at det blir for mye av det "gode". Dersom du vil kan du maile meg. [email protected]

Mvh

Jeg tror jeg har NOEN svar på hvordan man får bedre tro på seg selv..

Min psykolog mente det ville være bra for meg å komme meg i jobb. Det var jeg VELDIG redd for, men jeg ble veldig mye bedre når jeg turte det, selv om jeg både hadde gode og dårlige dager på jobben.

Og et tips når du er ute blant folk: Du trenger ikke snakke, eller være morsom, eller si noe intelligent, eller smile. Du kan bare sitte der og følge med, og si til deg selv: "Jeg kan sitte her, det gjør ingen ting at jeg er stille, jeg ER stille, jeg LIKER å være stille, det er MEG." Jeg har prøvd dette selv, og det hjelper. Når jeg klarer å stoppe tankekverna som vil ha meg til å snakke og snakke, så kan jeg slappe bedre av, og kun åpne kjeften når det virkelig ER noe som interesserer meg, eller noe jeg lurer på. Jeg trenger ikke konversere.

Men av og til, så øver jeg meg på å konversere. Så vidt. Det kan være greit å lære det. Samler litt sånne tåkesvar, eller lettvinte løsninger som alle bruker i bøtter og spann (bare ikke vi

Og så tror jeg at det er veldig lurt å gjøre noe man virkelig LIKER, og kicker litt på. Jeg gjør ikke det ennå, men det er målet mitt å begynne med noe sånt. Og da gjelder det å slippe seg løs. En stund danset jeg jazzballett, her, og det var herlig, men jeg turte ikke HELT å danse slik jeg kan. Kjedelig når man er hemmet i det man elsker å gjøre.

Er det noe du kan gjøre som kan oppsluke deg?

En venninne av meg som har vært dypt deprimet og suicidal, har begynt å spille i band. Hun er deppa nå også, men hun har virkelig funnet noe å leve for! Og når hun spiller STRÅLER hun! Og hun kan plukke opp instrumentet sitt og spille når livet går henne imot.

Bedre tro på oss selv... Finne våre sterke ressurser, og BRUKE DEM! Hva er dine sterke sider?

Klem

[Utafor]

Jeg tror jeg har NOEN svar på hvordan man får bedre tro på seg selv..

Min psykolog mente det ville være bra for meg å komme meg i jobb. Det var jeg VELDIG redd for, men jeg ble veldig mye bedre når jeg turte det, selv om jeg både hadde gode og dårlige dager på jobben.

Og et tips når du er ute blant folk: Du trenger ikke snakke, eller være morsom, eller si noe intelligent, eller smile. Du kan bare sitte der og følge med, og si til deg selv: "Jeg kan sitte her, det gjør ingen ting at jeg er stille, jeg ER stille, jeg LIKER å være stille, det er MEG." Jeg har prøvd dette selv, og det hjelper. Når jeg klarer å stoppe tankekverna som vil ha meg til å snakke og snakke, så kan jeg slappe bedre av, og kun åpne kjeften når det virkelig ER noe som interesserer meg, eller noe jeg lurer på. Jeg trenger ikke konversere.

Men av og til, så øver jeg meg på å konversere. Så vidt. Det kan være greit å lære det. Samler litt sånne tåkesvar, eller lettvinte løsninger som alle bruker i bøtter og spann (bare ikke vi

Og så tror jeg at det er veldig lurt å gjøre noe man virkelig LIKER, og kicker litt på. Jeg gjør ikke det ennå, men det er målet mitt å begynne med noe sånt. Og da gjelder det å slippe seg løs. En stund danset jeg jazzballett, her, og det var herlig, men jeg turte ikke HELT å danse slik jeg kan. Kjedelig når man er hemmet i det man elsker å gjøre.

Er det noe du kan gjøre som kan oppsluke deg?

En venninne av meg som har vært dypt deprimet og suicidal, har begynt å spille i band. Hun er deppa nå også, men hun har virkelig funnet noe å leve for! Og når hun spiller STRÅLER hun! Og hun kan plukke opp instrumentet sitt og spille når livet går henne imot.

Bedre tro på oss selv... Finne våre sterke ressurser, og BRUKE DEM! Hva er dine sterke sider?

Klem

Vet ikke helt om jeg har noe som fenger meg.. er vel derfor livet blir så tomt. Føler ikke at jeg mestrer noe skikkelig egentlig.. har det litt tungt nå, og har ikke så veldig lyst til å utlevere meg mer her på forum. Men dersom du vil snakke mer kan du gjerne sende meg en mail på [email protected]

Mvh