Lever jeg i et platonisk ekteskap?

[Gjest Litt deppa for tiden]

Det er sikkert mange som mener at jeg bare kan holde kjeft - siden jeg er gift med en kjekk og grei mann.

Selv er jeg litt deppa for tiden. Jeg føler at mannen min ikke bryr seg om meg. Noe han benekter (selvsagt).

Vi gjør sjelden noe sammen, og aldri på hans initiativ. Hjemme blir det helst en av oss som passer ungene, og en som har "fri". Det er ofte jeg som får fri. Hvis jeg kommer og er med dem, pleier han å stikke. Benytte anledningen til å sjekke mail, lese i en bok eller andre fritidssysler.

Vi bor i et hus som trenger en del opp-pussing. Han er flinkere til sånt enn meg, men han gjør ingenting med mindre jeg tyter. Det vanlige argumentet er at han er sliten etter full jobb og samvær med ungene - eller aller helst at det er så liten tid igjen. Jeg savner at han tar initiativ til å få ting gjort. Jeg kan gjerne hjelpe til!

Vi snakker innimellom om hvor dårlig vi er på husarbeid, ingen av oss har helt taket på det. Men han dropper alltid ut av avtalene våre først, og da er jeg kjapp etter. Så istedetfor å nedlegge minimalt med arbeid og ha det noenlunde ok hjemme, så mistrives vi (jeg i alle fall) fordi det ser for jævlig ut. Og listen ligger ikke så høyt, det er ikke det.

Vi har barn sammen, og han er en fantastisk god far for barna, selv om han har fått en litt kortere lunte i det siste.

Hele problemet koker visst ned til at jeg føler han ikke er glad nok i meg. Han var aldri stormende forelsket i meg (selv om han selv påstår at han i alle fall var forelsket), jeg har ingen sånne gode romantiske minner å se tilbake på når jeg er deppa. Han gjør ingenting for meg i hverdagen (selv sier han at han ser etter ungene for meg, men jeg synes det er kjekkere om vi kan være litt mer sammen - alle sammen, om ikke hele tiden). Han kommer aldri med blomster eller noe annet for å glede meg.

Mye av dette har sikkert med forskjellige måter å tenke på, men vi har snakket om det en del ganger i løpet av de åtte årene vi har vært sammen, så hvordan jeg tenker burde ikke være helt ukjent for ham.

Sex har vi heller ikke. Bare en sjelden gang. Min sexlyst har ikke vært så stor siden jeg fikk barn, men det er helt ok for ham. Han gjør ekstremt sjelden kur til meg, og når han gjør det, så skjer det alltid etter vi har lagt oss. Han driver ikke å skaper romantisk stemning el.l. for å få meg "i det rette humør". De siste gangene vi har lagt sammen, har det vært på mitt initiativ.

Jeg føler jeg lever i et platonisk ekteskap, med en mann som bare bor i kollektiv med meg.

Kanskje det ville være det greieste å gjøre det til et formelt platonisk forhold? Bo sammen, ha faste plikter, faste dager med ansvar for ungene?

Det er ho helt umulig å gå fra hverandre, da havner vi på toroms leid leilighet begge to.

Nå er jeg kjempefortvilet, og vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg ser forresten at jeg virker som en sippekjerring deluxe ut fra dette innlegget. Men han påstår at han er fornøyd med meg, altså.

Vi er forresten i full jobb begge to.

[Ørkenvandreren]

Livet består av mer enn å være foreldre og arbeidstagere. Det som har lett for å gå i glemmeboken i en hektisk hverdag, er det at man faktisk må ta seg tid til å være kjærester også.

Prøv begge to og husk tilbake på hva dere falt for hos hverandre, og hvilke egenskaper/personlighetstrekk dere satt (setter) pris på. Skaff dere pålitelig barnevakt, slik at dere får tid sammen.

Det er ikke lett å snu en fastlåst levestil, så selv om det ikke er krisetilstander i samlivet, vil dere nok ha godt av et par samtaletimer hos en familierådgiver. Det er ikke "skummelt", men kan tvertimot gi dere de ideene/løsningene/nytenkningen dere ikke klarer på egenhånd.

[flisa]

Alt dette som du sier her at du ønsker deg, -VET han det?

Kanskje han ønsker seg det samme?

Prøv å gi han blomster, råkline litt bak kjøkkendøra - fjolle litt mer.

Jeg skjønner godt hva du mener med å bli deppa i et rotehus, men da er det faktisk JOBBING som skal til - og gå der og "vokte" hverandre for å slippe unna- blir liksom litt barnslig - I know - jeg er en skikkelig unnalurer når det gjelder å rydde - jeg må ofte sparkes igang. Saken er at jeg er selskapssyk, -så jeg higer etter å gjøre det SAMMEN, mens han syns det er greiest om vi(jentene og jeg) ikke er hjemme.

Har dere diskutert slike ting gjennom? (ser dere har vært samme like lenge som oss)

Kanskje DU skal begynne - ja, jeg vet at det er tøft, mn likevel? :-)