Alenemor etter 10 mnd, fortvilet :-(

[Gjest Marie]

Hei

Vi har en datter som nå er 10 mnd. Forholdet har vært dårlig i ca ett år nå. Vi gikk til familieterapeut, men fikk ingen konkrete råd og jeg orket ikke å gå dit lenger fordi jeg følte at det bare ble enda mer negativt.

Han sier han er veldig glad i meg, men at han vil flytte og mener at vår datter får det bedre hvis vi bor hver for oss. Jeg er ikke enig. Får hun det ? Og hvordan deler man samværet om et så lite barn.

Er det slik at siden vi bare er samboere så er det jeg som automatisk har foreldreansvaret ?

For meg så virker det som om han ikke er ferdig med sitt ungarsliv. Han har heller aldri hatt noe langvarig forhold, kun 3 mnd forhold. Og jeg føler at han ikke takler forpliktelser og bare løper unna når noe blir vanskelig.

Han kuttet nettopp ut en uke av fellesferien vår som var planlagt for lenge siden, sånn helt uten videre. Og i tillegg mener han at jeg er urimelig fordi jeg mener at han ikke kan dra på guttetur første helgen i ferien vår.

Hva skal jeg gjøre ? Jeg gråter hver dag og vil bare at vi skal få det til å gå. Jeg vil ikke bli alenemor.

Jeg er så fortvilet og uten håp.

[Gjest rota]

Stakkars deg, jeg er redd du er sammen med en veldig veldig umoden og egoistisk gutt.

Synd og måtte si det, men jeg mistenker ham når han sier at ungen får det bedre når dere bor hver for dere, at han egentlig mener at HAN får det bedre. Da kan han gjøre som han vil uten gnålete unge og kjerring tror han.

Å presse ham til å bli moden, er vel ganske så håpløst, det må han i tilfelle oppdage og bli av seg selv.

Men å bli alenemor er jo ingen katastrofe idag, selv om man selvfølgelig ikke ønsker det.

Hvor gamle er dere?

Føler med deg.

[Gjest Martin]

Stakkars deg, jeg er redd du er sammen med en veldig veldig umoden og egoistisk gutt.

Synd og måtte si det, men jeg mistenker ham når han sier at ungen får det bedre når dere bor hver for dere, at han egentlig mener at HAN får det bedre. Da kan han gjøre som han vil uten gnålete unge og kjerring tror han.

Å presse ham til å bli moden, er vel ganske så håpløst, det må han i tilfelle oppdage og bli av seg selv.

Men å bli alenemor er jo ingen katastrofe idag, selv om man selvfølgelig ikke ønsker det.

Hvor gamle er dere?

Føler med deg.

Jeg har ingen muligheter til å gi deg råd hva angår forholdet ditt til ham, ut over å si at jeg håper det ordner seg. Barnet trenger to foreldre i oppveksten, både mor og far, og det like mye.

Derimot skal jeg si litt hva som skjer vis a vis barnet ved et samlivsbrudd. Fordi dere er samboere, må dere ha underskrevet et eget skjema for at dere skal ha delt foreldreansvar. Har dere ikke gjort det, enten på sykehuset eller siden er det du alene - som mor - som sitter med alle rettigheter hva angår barnet.

Det vil si at du kan flytte hvor du vil (også utenlandsk) med barnet, bestemme barnehage, navn osv.

Og han sitter med en "rettighet", han må betale bidrag.

Ved første tanke tror jeg nok mange kvinner synes dette er besnærende - å sitte med all makt. Men etter min mening er det tragisk for barnet at far fratas alle rettigheter. De fleste menn vil da bare gi opp samvær blant annet, de orker ikke å kjempe mot mor om hun ganske enkelt bestemmer at far ikke skal ha samvær med barnet.

Derfor: Blir det brudd anbefaler jeg sterkt at dere får delt foreldreansvar. Dette får dessuten betydning om du skulle dø, da trer far inn som omsorgsperson. Har han ikke foreldreansvar er det opp til barnevernet å vurderer andre personer som omsorgspersoner.

Prøv å få han til å ha så mye samvær som mulig med barnet - som strekker seg til mer enn annen hver helg etter hvert. Det er ingenting som tilsier at far ikke kan ha barnet mye mer når det er ferdig å amme. Han er - normalt sett - en like god omsorgsperson som mor.

Uansett lykke til!

[Gjest Pricilla]

Hva med å prøve en annen familerådgiver? mange har fått hjelp på den måten. Dere burde snakke om hvordan dere skal forholde dere til hverandre og sette klare grenser om hva som er akseptabelt og ikke.

Å avlyse ferien er en ting som ikke er akseptabelt. Det handler også om å ha respekt for hverandre og ta hensyn, og ikke minst gjøre alt dere kan for å være gode foreldre for barnet.

Samboeren min og jeg krangla ofte om bagateller, og om at han plutselig skulle ut med gutta når vi egentlig hadde planer osv. Men etter at vi tok oss sjøl i nakken og satt oss ned å prata fant vi ut at det var fordi vi rett og slett ikke alltid forsto hverandre. Og dermed trådde over hverandres grenser. Det gjelder å si i fra med en gang de vonde følsene dukekr opp, og forklare partneren hvorfor man føler det sånn. Da lærer man hverandre å kjenne. Både påp kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Og så må man følge opp det med respekt for hverandre da.. Ikke bare gi f.. når den ene blir såret el.

Man er ikke alltid enig heller, men man kan faktisk ha en rolig diskusjon - men det gjelder å lære seg å akseptere at man ikke alltid blir enige, for folk er forskjellige. Og da må man vinne en mellomløsning. Man må også kunne føye seg av g til, og unne hverandre den friheten alle mennesker trenger.

Siden dere har et barn å forsørge synes jeg dere virkelig burde prøve mer, og oppsøke en familerådgiver på nytt. Da vil dere (forhåpentligvis) læreå kjenne hverandres grenser, akseptere at dere ikke alltid mener det samme, og lære å unne hverandre frihet.

Bare mine synspunkter.. det funker kjempfint for meg! Prat sammen, ikke skrik..

Lykke til.

[Gjest Marie]

Vi er ikke "ungdommer" heller. Jeg er 33 år og han er 35 år. Jeg føler at han er veldig egosentrisk ja, og mener at man skal kunne få lov til å gjøre akkurat som man vil når det passer en.....

[molli]

Jeg har ingen muligheter til å gi deg råd hva angår forholdet ditt til ham, ut over å si at jeg håper det ordner seg. Barnet trenger to foreldre i oppveksten, både mor og far, og det like mye.

Derimot skal jeg si litt hva som skjer vis a vis barnet ved et samlivsbrudd. Fordi dere er samboere, må dere ha underskrevet et eget skjema for at dere skal ha delt foreldreansvar. Har dere ikke gjort det, enten på sykehuset eller siden er det du alene - som mor - som sitter med alle rettigheter hva angår barnet.

Det vil si at du kan flytte hvor du vil (også utenlandsk) med barnet, bestemme barnehage, navn osv.

Og han sitter med en "rettighet", han må betale bidrag.

Ved første tanke tror jeg nok mange kvinner synes dette er besnærende - å sitte med all makt. Men etter min mening er det tragisk for barnet at far fratas alle rettigheter. De fleste menn vil da bare gi opp samvær blant annet, de orker ikke å kjempe mot mor om hun ganske enkelt bestemmer at far ikke skal ha samvær med barnet.

Derfor: Blir det brudd anbefaler jeg sterkt at dere får delt foreldreansvar. Dette får dessuten betydning om du skulle dø, da trer far inn som omsorgsperson. Har han ikke foreldreansvar er det opp til barnevernet å vurderer andre personer som omsorgspersoner.

Prøv å få han til å ha så mye samvær som mulig med barnet - som strekker seg til mer enn annen hver helg etter hvert. Det er ingenting som tilsier at far ikke kan ha barnet mye mer når det er ferdig å amme. Han er - normalt sett - en like god omsorgsperson som mor.

Uansett lykke til!

"Han er - normalt sett - en like god omsorgsperson som mor."

Synes du, ærlig talt, at den omtalte personen i hovedinnlegget virker som noen god omsorgsperson???

Etter min mening kan tydeligvis ikke fyren komme seg fort nok unna kjerring og UNGEN, for å dyrke sitt eget ungkarsliv og frihet. Å delta som pappa er ganske tydelig at han ikke vil.

Jeg synes det er hårreisende å prakke et lite barn på under ett år på en slik mann. Han er voksen, 35 år, og skulle da etter alle solemerker selv være i stand til å vise seg som et farsemne. Hvilket han ikke gjør, siden han hevder at det er "best for ungen" (LES: best for ham selv) å flytte fra dem.

[Gjest rota]

Vi er ikke "ungdommer" heller. Jeg er 33 år og han er 35 år. Jeg føler at han er veldig egosentrisk ja, og mener at man skal kunne få lov til å gjøre akkurat som man vil når det passer en.....

Jøss, 35 år. Da kan man lure på om han i det hele tatt blir moden noen gang.

Men hvordan er han som far da, når han finner det for godt å være det. Føler du han har det nære forholdet til barnet, slik at han vil stille opp og være en god far dersom dere får delt foreldrerett? At han tar det ansvaret?

[petter smart]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Og så du ikke hvor umoden og egoistisk han var før? Da var det neppe noen god idè å få barn sammen.

Men når det er gjort så tror jeg faktisk du får det bedre uten han. Både fordi forholdet lenge har vært dårlig, noe som ikke er bra for barnet heller, og fordi han ikke er interssert i å være far. Du kan ikke tvinge ham til det. Så ille er det ikke å være alenemor. Og før du aner det treffer du en skikkelig mann.

[Gjest ikke undertegnet]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Og så du ikke hvor umoden og egoistisk han var før? Da var det neppe noen god idè å få barn sammen.

Men når det er gjort så tror jeg faktisk du får det bedre uten han. Både fordi forholdet lenge har vært dårlig, noe som ikke er bra for barnet heller, og fordi han ikke er interssert i å være far. Du kan ikke tvinge ham til det. Så ille er det ikke å være alenemor. Og før du aner det treffer du en skikkelig mann.

Han er interessert i å være far, når det passer han og han synes det er gøy. Gi litt mat, skifte litt bleie, og leke litt. Det er mer det at han fullstendig ignorer meg. Hvis jeg er lei meg en dag kan han bare si jeg tar med meg henne på jobben jeg. Hun har vært med han på jobb noen timer når jeg har måtte gå på fysioterapi behandling. Når jeg henter henne har han ikke hatt tid til å skifte bleie, gi henne grøt etc.... Jeg vet ikke jeg. Jeg tror han har andre forestillinger om hvordan det er å være alene enn det jeg har.

Og nei han viste ikke de sidene ved seg i begynnelsen av forholdet. Vi var stupforelsket var sikker på at dette var det rette etc. Vi har vært sammen i ett år og 10 mnd. Så feil kan man ta...........

I begynnelsen var han veldig oppvartende, var med på husarbeid, sa masse pent, kom med gaver etc. Men dette avtok ganske fort. Akkurat som om når byttet var i havn var det ikke noe "gøy" lenger.

Nei, det er ikke verdens undergang å bli alenemor, men det var nå ikke derfor jeg ventet til jeg var 32 med å få barn heller da....

Og ja kanskje kommer jeg til å få det mye bedre uten han, men det føles som et nederlag å ikke ha prøvd ordentlig en gang...

[nøffelinøff]

vel, det er alltid noen som har det verre.

søstera mi er 25 år og har 4 småbarn og mannen tok livet av seg.

jeg kjenner jenter på 16 som er alenemødre og de klarer seg fint, man må bare ta et skritt av gangen.

hvis et forhold ikke går bra er det best både for deg og barnet at dere er fra hverandre, det er ganske fælt å være ulykkelig i et forhold...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Slik jeg forstår situasjonen din er parforholdet ditt til samboer nå uklart og kanskje på vei til brudd. For hva betyr det når han sier at han er veldig glad i deg? Og samtidig vil han flytte ut! Han kan være glad i deg som mor til barnet sitt, men ikke som kjæreste og partner lenger. Dermed er vel parforholdet heller ikke liv laga, slik jeg tenker. Men uansett parforhold så er dere foreldre sammen selv om dere bor på hvert sitt sted.

Barn kan få en like god oppvekst med foreldre på hvert sitt sted, dersom foreldrene samarbeider om barnet. Hvis dere ikke har avtalt det og sendt skriftlig melding til folkeregisteret om at dere skal ha foreldreansvaret sammen, har du det alene som ugift mor. Slik er reglene her til lands. Men forsøk å få til en god samværsavtale, slik at far får mye samvær med barnet.

Jeg vet ikke om din samboer fortsatt er på jakt og fart som unkar og derfor ikke kan slå seg til ro hos deg og barnet deres. Men jeg tror du må stikke fingeren i jorda og brette opp ermene. Tørk tårene og snu deg rundt. Ta et skikkelig oppgjør med han. Det vil gi deg respekt. Du har sikkert mye å leve for,også som alenemor, du har mange ubrukte ressurse og muligheter.

Livet går videre, selv om du har brukket nesa skikkelig nå.