Dette klarer jeg nesten ikke å bære.... (langt)

[Gjest nunnu]

For å gjøre en laaaang historie litt kortere: Jeg traff DEN STORE KJÆRLIGHETEN for litt over 2 år siden. Det sa bare helt pang mellom oss, fant ganske fort ut at dette var HELT SJELDENT, vi er bare som skapt for hverandre!

Men det har vært mange skjær i sjøen. Feks at vi begge var gift og hadde barn, men ingen av ekteskapene var spesielt bra. Faktisk så fikk dette meg til å innse HVOR dårlig mitt var, så jeg tok konsekvensen av det og gjorde det slutt.

Hans problem var at han skulle flytte til utlandet for å jobbe rett etter at vi oppdaget hverandre! De planene var ikke til å stoppe så fort, så han tok med seg familien langt, langt bort, og der ble de værende i over et år. Det var en veldig vanskelig tid, men jeg klarte såvidt å holde ut å vente så lenge. Han fortjente virkelig denne sjansen på jobben, og hadde lite lyst til å sende kona hjem med barnet de hadde. Så han "lurte" jo henne lenge da... Vi fikk møtes noen få ganger når han var på besøk i Norge, og jeg var en uke på besøk hos ham en gang da kona var alene i Norge.

Jada, vet at mange synes at det var stygt...

Litt etter at de endelig kom hjem, skulle han endelig ordne opp, si fra at han ville skilles. Det viste seg å være fryktelig vanskelig for ham, han utsatte det og utsatte det lenge, selv om jeg VET at han elsker meg! Vi fikk møtes med jevne mellomrom, men han har hele tiden vært VELDIG forsiktig for ikke å bli avslørt. Og jeg har ventet og ventet.

OMSIDER sa han det, i mai. Og ENDELIG skulle alt bli bra! Vi skulle få det SÅ fantastisk!!!

Men så tar det jo litt tid å "komme seg utav huset", man kan jo ikke skilles på en kveld. (Han har ikke fortalt henne om meg) Han drev dessuten og reiste VELDIG MYE i jobben, slik at han ikke fikk TID til å ordne opp så fort.

PLUTSELIG kommer den SÅ USANNSYNLIGE FORFERDELIGE BESKJEDEN: Kona er gravid!!!!!

De hadde vært sammen EN gang, bare, siden han hadde sagt det (og jeg vet hvor lett det er, av gammel vane...) Hun var erklært steril, og KUNNE IKKE få barn, de hadde ikke brukt prevensjon på 10 år!!! Barnet de har er prøverør.

NOE SÅ URETTFERDIG!!!!!!!

Det som ble EKSTRA SÅRT, var at jeg mistet barnet hans rett før han "sa fra". Det var et uhell at jeg ble gravid da, men vi tok det med fatning og begynte å glede oss likevel, vi hadde tenkt å få barn om en liten stund uansett. Skulle bare få litt ordnede forhold først.

Det var VELDIG TUNGT da jeg mistet det barnet, men jeg trøstet meg med at "vi får snart en sjanse igjen". Og så blir HUN gravid!!!!! Hun har ønsket seg et barn lenge, men han har sagt NEI, for han vil ikke ha flere med henne i det dårlige ekteskapet. Nå er hun nok sjeleglad, og tror nok at han blir værende hos henne av pliktfølelse.

Jeg gjenopplever mitt mislykkede svangerskap nå... Og det ser ut til å gå bra med henne, hun er 10 uker på vei nå. Vi trodde en stund at det var noe galt, men hun var til skikkelig undersøkelse i forgårs, og alt så bra ut.

Han som skal bli pappa igjen har reist til utlandet på jobb igjen og vi får nesten ikke snakket. Han har ikke klart å bestemme hva han skal gjøre, men HAN ELSKER MEG, det holder han fast ved, og det er MEG han vil ha! Ekteskapet deres blir neppe bra igjen av dette, men han er vel redd for hva folk vil si, og han er EGENTLIG en ganske skikkelig kar med mye pliktfølelse. Men dette blir bare så FEIL!!!!!! Han sier at om han prøver å være sammen med henne en stund til, så er det ikke sikkert det vil vare så lenge. Han tenkte lenge før han traff meg at "jeg holder ikke ut resten av livet sammen med henne".

Men hvor mange år skal jeg vente???? Det er helt klart at jeg KLARER IKKE noen år til... Og det blir da ikke noe bedre da?? Jeg prøver å overtale ham til å STÅ FAST VED at han vil skilles, og "bli min" etterhvert, men er så REDD!!!!Jeg har tenkt tanken at jeg rett og slett må fortelle henne om oss, men HAR IKKE LYST TIL DET. Jeg er ikke noen bitch EGENTLIG, er bare ei lita, redd jente som har funnet den store kjærligheten og har holdt ut TEMMELIG MYE for den!!!! Men hva nå?????

Jeg har hørt om to lignende tilfeller. Konklusjonen på begge var at DET BLIR IKKE BRA Å PRØVE Å REDDE EKTESKAPET, selv om begge prøvde, så ble det et par år i et vakuum-ekteskap før det likevel sprakk. Men det finnes sikkert eksempler på det motsatte også, at noen får det bra når man prøver å holde sammen BARE fordi man har hatt "et uhell"?

Er det noen som har noen gode råd å gi meg? Noen gode argumenter?

JEG ELSKER HAM BARE, OG HAN MEG, DET BARE MÅ BLI OSS...

(Så er det nok mange som synes synd på kona, da, men hun fortjener da heller å finne en som kan elske henne og som hun passer litt bedre sammen med. Det virker som om hun er mest opptatt av lommeboken hans, og er ikke noen spesielt god kone heller...)

Hjelp meg...

[Gjest carlina]

ærlig talt syns jeg mer synd på deg..Er du virkelig så naiv at du kjøper den med at han hadde sex med kona EN gang i løpet av ett år??Dessuten hadde det bare vært DEG han elsker,hadde han han vært skilt nå Og slettes ikke kommende far til nr 2..

wake up and smell the coffey!!

Mitt enkle råd er: start ditt eget liv på egenhånd,ikke kast bort tiden på noe du ikke engang sikkert får!!

*Hilsen provosert*

[Gjest nunnu]

ærlig talt syns jeg mer synd på deg..Er du virkelig så naiv at du kjøper den med at han hadde sex med kona EN gang i løpet av ett år??Dessuten hadde det bare vært DEG han elsker,hadde han han vært skilt nå Og slettes ikke kommende far til nr 2..

wake up and smell the coffey!!

Mitt enkle råd er: start ditt eget liv på egenhånd,ikke kast bort tiden på noe du ikke engang sikkert får!!

*Hilsen provosert*

Det var ikke en gang på ett år, nei. Før han "sa fra" hadde de sex en sjelden gang.

HAN SA JO FRA!! Og jeg VET at han var kjempegiret da han først hadde turt å begynne! Jeg VET at han elsker meg! Og er fryktelig fortvilet over denne HELT USANNSYNLIG IDIOTISKE glippen...

Og han har jo ennå ikke sagt at han gir opp og går tilbake til henne.

Det er flere grunner til at han somlet med å gå fra henne, feks at han er REELT redd for at hun skal ta med seg sønnen og flyttet til et sted langt unna. Han er nok redd for det ennå, men HAN HADDE JO BESTEMT SEG FOR MEG FOR DET!!!

Kunne skrevet lange bøker for å forklare hele greia, men det er det ingen som gidder å lese, ville bare konsentrere meg om å forklare det viktigste for om mulig å få HJELP.

Takker for rådet, men jeg kan ikke gi ham opp ennå!

[Gjest dimi]

Det er bare du som vet hvor lenge du gidder å vente på denne karen.

Tror du kommer til å bli skuffa - for han blir vel hos kona av gammel vane?

Finn deg en elsker!

[Gjest nunnu]

Det er bare du som vet hvor lenge du gidder å vente på denne karen.

Tror du kommer til å bli skuffa - for han blir vel hos kona av gammel vane?

Finn deg en elsker!

Det er fryktelig trist at "ingen" har tro på det...

Han har ikke utnyttet meg, jeg vet at han er helt oppriktig når han sier at han elsker meg og vil dele resten av livet med meg. Men LITT feig, det er han nok. Ville bare hjelpe ham litt med DET, jeg...

(Nei, han har aldri hatt noen elskerinne før, det er ikke sånn han holder på)

[Gjest dimi]

Det er fryktelig trist at "ingen" har tro på det...

Han har ikke utnyttet meg, jeg vet at han er helt oppriktig når han sier at han elsker meg og vil dele resten av livet med meg. Men LITT feig, det er han nok. Ville bare hjelpe ham litt med DET, jeg...

(Nei, han har aldri hatt noen elskerinne før, det er ikke sånn han holder på)

Håper for din del at dette ordner seg, selvsagt.

Men sitt ikke på gjerdet, og la måneder og år passere. Ikke nøy deg med bare smuler -krev alt eller ingenting!

Sånn som du beskriver dette, så er det jo ulykkelig kjærlighet - og det virker ikke som han kommer til å forlate sin kone med det første?

Husk at livet ditt, det er i dag! Du kan ikke sitte på "hold" i evigheter...

[Gjest carlina]

Det er fryktelig trist at "ingen" har tro på det...

Han har ikke utnyttet meg, jeg vet at han er helt oppriktig når han sier at han elsker meg og vil dele resten av livet med meg. Men LITT feig, det er han nok. Ville bare hjelpe ham litt med DET, jeg...

(Nei, han har aldri hatt noen elskerinne før, det er ikke sånn han holder på)

Han er ikke bare feig,men en skikkelig dott..Syns du har gjort det rette med å bryte ut av ekteskapet ditt som var dårlig,det at han ennå er gift og til og med har kjørt kona på tjukken er utilgivelig.Det at kona eventuelt godter seg syns jeg dere fortjener,selv om hun også er dum som blir...Men det aller verste syns jeg å lese mellom linjene her ,var det lille håpet om at noe kunne gå galt i svangerskapet hennes SHAME ON YOU!!!

*fortsatt provosert*

[terningkast6]

Det var ikke en gang på ett år, nei. Før han "sa fra" hadde de sex en sjelden gang.

HAN SA JO FRA!! Og jeg VET at han var kjempegiret da han først hadde turt å begynne! Jeg VET at han elsker meg! Og er fryktelig fortvilet over denne HELT USANNSYNLIG IDIOTISKE glippen...

Og han har jo ennå ikke sagt at han gir opp og går tilbake til henne.

Det er flere grunner til at han somlet med å gå fra henne, feks at han er REELT redd for at hun skal ta med seg sønnen og flyttet til et sted langt unna. Han er nok redd for det ennå, men HAN HADDE JO BESTEMT SEG FOR MEG FOR DET!!!

Kunne skrevet lange bøker for å forklare hele greia, men det er det ingen som gidder å lese, ville bare konsentrere meg om å forklare det viktigste for om mulig å få HJELP.

Takker for rådet, men jeg kan ikke gi ham opp ennå!

Gurimalla så blåøyd og naiv det går an å bli -

tro meg, denne mannen vil ha i pose og sekk

og har funnet en som tror på alle løgnene hans!

[Gjest nunnu]

Fy faen, det var ikke mye av det!!!

Ingen av dere kan vite noe om hva han tenker og mener. Det vet JEG. Jeg vet at han elsker meg! Det gikk tross alt bare noen få måneder fra han kom hjem til han bad om skilsmisse. At han bodde utenlands først var noe vi var ENIGE om.

Og får jeg presisere at han ennå ikke har sagt at han blir hos henne!!! Men vi får ikke snakket ordentlig før han kommer hjem fra reise. Er bare fryktelig REDD for det, og det ville jeg vært uansett odds.

Må innrømme at vi hadde et lite håp om at det skulle "gå over av seg selv". VET det er stygt, og skammer oss litt, men det tror jeg faktisk at de fleste ville gjort i en sånn situasjon. Tross alt: det er ingen som går for abort!

Og hvis den dagen kommer at vi to bor sammen, og han blir far til et nytt barn, så kommer jeg ALDRI ALDRI til å la noe gå ut over barnet hans. Vil nok få noen vanskelige følelser (sjalusi) å kjempe imot, men det skal jeg holde for meg selv, og GJØRE DET BESTE UTAV ALT.

Han er jo min SJELEVENN, har aldri funnet noen som tenker så likt som meg, vi passer så UTROLIG godt sammen på mange måter som det ikke er grunn til å ramse opp her. Dette er SJELDENT! Jeg finner ALDRI noen som ham igjen. Og får jeg understreke at jeg har hatt MANGE tilbud i den tiden jeg har bodd alene, det er ikke noen skrekk for å stå tilbake med ingen som driver meg! Det er bare han som er DEN RETTE.

[Gjest har gjort det...]

Du har rett i at det var litt vel lite støtte å hente her... Ikke uten grunn. Er litt enig med de andre her, samtidig forstår jeg det du tenker.

Har selv vært i nøyaktig samme situasjon. Traff en mann hvor vi begge opplevde at alt bare stemte, og kunne omtrent lese tankene til hverandre! Det var helt utrolig rett og slett!

Vi var begge ulykkelige i de ekteskapene vi var i, og valgte begge to å gjøre det slutt. Vi er nå kjærester en stund for å se hvordan det går, men kan love at ikke EN eneste dag har jeg lurt på om jeg gjorde feil, for det var HELT rett.

Og det er det jeg ser hos deg, at du er så sikker på at dette er mannen i ditt liv.

Det jeg synes er vanskelig å svelge er at han lar karriere og "pliktfølelse" overfor kona og andre gå foran deg - som du jo mener at han har skjønt er kvinnen i hans liv.

Jeg vet jeg hadde gjort mye for å være med han jeg traff, det med jobb hadde vært siste prioritet!

Men det er bare du som vet alt som ligger bak, så ingen har rett til å dømme.

Han må gjøre et valg rett og slett. Jeg var selv veldig opptatt av hva alle andre ville synes om meg, slekt, kolleger. Det SKAL ikke være lett å bryte ut, men man gjør det fordi man skjønner at det ikke er noen fremtid i det man har. Dette må han forstå, og si til seg selv at har andre problemer med det så får det være synd for de. Som regel overrasker folk en positivt har jeg opplevd...

At han da evt. går fra en gravid kone vil selvsagt dømmes av andre rundt dere. Men hvorfor i all verden HUN vil fortsette å være gift med ham når hun VET at han ikke er glad i henne, det fatter jeg bare ikke!

Det er bare du som vet hvor lenge du orker å vente, dessverre. Men den store kjærligheten er kanskje verd å vente på noen år?...

Ønsker deg lykke til!

[Gjest nunnu]

Du har rett i at det var litt vel lite støtte å hente her... Ikke uten grunn. Er litt enig med de andre her, samtidig forstår jeg det du tenker.

Har selv vært i nøyaktig samme situasjon. Traff en mann hvor vi begge opplevde at alt bare stemte, og kunne omtrent lese tankene til hverandre! Det var helt utrolig rett og slett!

Vi var begge ulykkelige i de ekteskapene vi var i, og valgte begge to å gjøre det slutt. Vi er nå kjærester en stund for å se hvordan det går, men kan love at ikke EN eneste dag har jeg lurt på om jeg gjorde feil, for det var HELT rett.

Og det er det jeg ser hos deg, at du er så sikker på at dette er mannen i ditt liv.

Det jeg synes er vanskelig å svelge er at han lar karriere og "pliktfølelse" overfor kona og andre gå foran deg - som du jo mener at han har skjønt er kvinnen i hans liv.

Jeg vet jeg hadde gjort mye for å være med han jeg traff, det med jobb hadde vært siste prioritet!

Men det er bare du som vet alt som ligger bak, så ingen har rett til å dømme.

Han må gjøre et valg rett og slett. Jeg var selv veldig opptatt av hva alle andre ville synes om meg, slekt, kolleger. Det SKAL ikke være lett å bryte ut, men man gjør det fordi man skjønner at det ikke er noen fremtid i det man har. Dette må han forstå, og si til seg selv at har andre problemer med det så får det være synd for de. Som regel overrasker folk en positivt har jeg opplevd...

At han da evt. går fra en gravid kone vil selvsagt dømmes av andre rundt dere. Men hvorfor i all verden HUN vil fortsette å være gift med ham når hun VET at han ikke er glad i henne, det fatter jeg bare ikke!

Det er bare du som vet hvor lenge du orker å vente, dessverre. Men den store kjærligheten er kanskje verd å vente på noen år?...

Ønsker deg lykke til!

Tusen takk!

Da vi "møttes", holdt de allerede på å pakke, det var nesten umulig å stoppe den prosessen da. Vi hadde kjent hverandre littegrann fra før, men hadde skjøvet unna alle forbudte tanker på hverandre, begge var 100 % trofaste i ekteskapet fra før. Men så ble vi tilfeldigvis sittende sammen og prate masse, og det bare utviklet seg i rekordfart! Rakk bare såvidt å møtes et par ganger til før han flyttet. Og DA trodde vi at vi aldri skulle få se hverandre mer.

Men hadde litt kontakt pr mail, "bare for å høre hvordan det gikk med hverandre", og ble veldig godt kjent på kort tid. Det høres utrolig ut, men det var faktisk en ganske fin måte å bli kjent på, fikk snakket om alt mulig rart, og fant ut hvor utrolig godt vi passet sammen.

Han hadde jo forpliktelser overfor jobben også, da, det var et stort apparat som var satt igang for at han skulle få det engasjementet der borte, det er ikke bare bare å trekke seg fra det! Det var ikke bestemt hvor lenge det skulle var, kanskje opptil to år, men DET klarte han heldigvis å forhindre.

Jeg selv syntes - inntil dette siste dukket opp - at ALT VAR VERDT DET!

Nei, jeg skjønner heller ikke at hun vil fortsette forholdet når han ikke elsker henne, men hun håper vel at det skal bedre seg på en eller annen måte. (Hun skulle bare VISST!!!) Men ellers så virker det ikke som om hun er så opptatt av følelser og kos og nærhet, hun er mest bekymret over FASADEN og pengene. Shopping og pynting er mer hennes interesser i livet... (For å sette det litt på spissen, da)

Hvis hun blir alene så får hun VELDIG mye dårligere råd, det er nok en sterk grunn til å prøve å holde på ham...

Min levestandard gikk også kraftig ned da jeg skilte lag med faren til ungene mine, men jeg har ALDRI angret! For jeg har det så mye bedre som menneske! Tilogmed alene. Men jeg skulle jo flytte sammen med den store kjærligheten, etterhvert, da!

Vet om et nesten helt likt tilfelle. Mannen der valgte først å GÅ likevel. Men da det ble komplikasjoner i svangerskapet, kona lå 2 mnd på sykehus og barnet måtte opereres inni magen, da klarte ikke samvittigheten hans mer, og han kom tilbake for å støtte henne. Men han hatet rett og slett ungen da han ble født, og klarte nesten ikke å engasjere seg i ham det første leveåret. Han var rett og slett HELT utafor, og skammet seg jo veldig over det. Gikk rundt som en levende død, forholdet ble aldri bra selv om kona prøvde å glatte over. Etter en stund ble forholdet til sønnen gradvis bedre. Nå har faren endelig turt å gjøre det riktige, han har flyttet. Nå har han begynt å LEVE igjen, etter flere år som "zombie".

Det er ikke ALLTID riktig å holde sammen, nei! Og det er særlig ikke lett for utenforstående å bedømme!

Takk for at det er NOEN som støtter, ihvertfall!

[Gjest stakkars]

Stakkars deg som er så blåøyd. Du burde skjønt for lenge siden at du blir rundlurt av denne mannen som vil ha i pose og sekk. Hadde han virkelig elsket deg hadde han gjort noe med det for lenge siden. Du er nok bare hans lille fornøylese.

[Gjest nunnu]

Stakkars deg som er så blåøyd. Du burde skjønt for lenge siden at du blir rundlurt av denne mannen som vil ha i pose og sekk. Hadde han virkelig elsket deg hadde han gjort noe med det for lenge siden. Du er nok bare hans lille fornøylese.

Ikke vær så snar til å dømme da!!! Ingen av dere vet tydeligvis noe om hva han tenker og mener. Jeg skrev ikke innlegget for å få svar på om jeg skal gi opp nå eller ikke, for DET GJØR JEG IKKE ENNÅ. Håpet bare at noen kunne gi meg et godt råd for å få ordne alt til det beste. VI HØRER SAMMEN!

[libra]

Du kan nok ikke gjøre stort med den situasjonen han er i, du må overlate til han å bestemme hva han vil med livet/ekteskapet sitt.

Hvis du påtar deg oppgaven med å fortelle kona hans om forholdet deres tror jeg du gjør en stor tabbe, da blander du deg inn i noe du ikke har noe med - og er i tillegg ekstremt infam overfor henne.

Du har to valg. Du kan enten sitte på gjerdet og vente til denne mannen endelig har bestemt seg, men slik du legger det fram høres det ut for at det kan ta år før noe skjer.

Du kan også velge å si takk og farvel, neste store kjærlighet kan jo vente rundt neste hjørne.

Det du ikke kan gjøre er å ta avgjørelser for han.

Slik du legger fram historia syns jeg forøvrig det høres ut som om du ikke er helt den store kjærligheten for han, selv om han sier du er det. Hvis han virkelig ville ha deg så hadde han sagt fra til kona si og kommet til deg ved første anledning. Den mannen er litt for full av unnskyldninger og bortforklaringer til at jeg hadde satt meg ned og venta. Du har kanskje tenkt samme tanken selv, siden du blir så provosert av alle innleggene som sier at han bare leker med deg?

[flisa]

Å ha sex av gammel vane - når man ENDELIG har tatt mot til seg etter å ha slitt lenge med å tørre å si det, -det får jeg liksom ikke til oppi hodet mitt til å stemme. Mulig jeg er mer sjalu enn deg, men hadde jeg vært i din situasjon -så hadde jeg aldri tilgitt den "glippen" han hadde med kona -ETTER at hadde gjort det slutt. Jeg hadde sett det for meg, om og om igjen - og nei - jeg hadde nok gjort det hardt og brutalt slutt, uansett sjelefrende eller ei (ja, for DET vet jeg finnes)...han har ikke "lov" til åbehandle deg på den måten, ei heller har han lov til å behandle kona si - og tenk, hun vet ikke om DEG engang - enda hun er gravid, og kanskje nå tror at ekstskapet skal få et "piff" igjen.

Jeg syns denne mannen er utrolig feig, -selv om jeg har vært like feig sjøl engang - det tar LAAAANG tid å gå fra noen, prosessen er både hard og vond - og det ER faktisk ingen pen måte å bryte ut av et ektskap på - når den ene vil fortsette.

Man MÅ kappe tvert - både for ikke å pine seg selv mer, men også for ikke å gi den som sitter igjen et håp.

Hadde jeg vært i din situasjon i dag, hadde jeg bedt han ta det oppgjøret NÅ - om det er sånn at han elsker deg så høyt som han sier, ellers kommer du jo aldri igang igjen med livet ditt!

Kona fortjener også å få vite sannheten, -gravid eller ei - så kanskje HUN kan kaste han ut...

mener

[Gjest rota]

Du får satse på at hans kone eller hennes venninner eller familie er DOL leser så blir det nok fart i sakene, for da skjønner hun at hun er grundig lurt.

Men du sier at han ikke har sagt at han har bestemt seg for å bli hos henne til tross for graviditeten. Men hva har han egentlig sagt, eller hva tror du han vil gjøre. Vente til ungen er født og så gå fra henne, vente til ungen blir 1 år og så gå fra henne. Hvis han velger å vente 1 år f.eks, vil han da ha deg i tillegg denne tiden. Og er du villig til å være dette tillegget mens dere venter?

Siden dere vil ha barn sammen, tror du han vil ha det med det første hvis han da nettopp er blitt småbarnspappa?

Jaja, du har sannelig kommet deg inn i en vanskelig situasjon, men hva gjør man ikke for den store kjærligheten.

Fortell oss gjerne hvordan det går med dere alle.

Lykke til!

[Gjest nunnu]

Du kan nok ikke gjøre stort med den situasjonen han er i, du må overlate til han å bestemme hva han vil med livet/ekteskapet sitt.

Hvis du påtar deg oppgaven med å fortelle kona hans om forholdet deres tror jeg du gjør en stor tabbe, da blander du deg inn i noe du ikke har noe med - og er i tillegg ekstremt infam overfor henne.

Du har to valg. Du kan enten sitte på gjerdet og vente til denne mannen endelig har bestemt seg, men slik du legger det fram høres det ut for at det kan ta år før noe skjer.

Du kan også velge å si takk og farvel, neste store kjærlighet kan jo vente rundt neste hjørne.

Det du ikke kan gjøre er å ta avgjørelser for han.

Slik du legger fram historia syns jeg forøvrig det høres ut som om du ikke er helt den store kjærligheten for han, selv om han sier du er det. Hvis han virkelig ville ha deg så hadde han sagt fra til kona si og kommet til deg ved første anledning. Den mannen er litt for full av unnskyldninger og bortforklaringer til at jeg hadde satt meg ned og venta. Du har kanskje tenkt samme tanken selv, siden du blir så provosert av alle innleggene som sier at han bare leker med deg?

Det er ikke aktuelt for meg å vente noen år, nei. Jeg sier til ham at han må bestemme seg NÅ, det blir ikke noe bedre av å vente! Men han skal få lov til å komme hjem fra USA først så vi får snakke ordentlig.

Sier heller ikke at jeg SKAL fortelle henne historien, men det ville i så fall IKKE ha vært av ondskap, ville snarere gitt henne en SJANSE til å vurdere situasjonen på riktig grunnlag! For nå synes jeg det er nok lureri!

[Gjest nunnu]

Du får satse på at hans kone eller hennes venninner eller familie er DOL leser så blir det nok fart i sakene, for da skjønner hun at hun er grundig lurt.

Men du sier at han ikke har sagt at han har bestemt seg for å bli hos henne til tross for graviditeten. Men hva har han egentlig sagt, eller hva tror du han vil gjøre. Vente til ungen er født og så gå fra henne, vente til ungen blir 1 år og så gå fra henne. Hvis han velger å vente 1 år f.eks, vil han da ha deg i tillegg denne tiden. Og er du villig til å være dette tillegget mens dere venter?

Siden dere vil ha barn sammen, tror du han vil ha det med det første hvis han da nettopp er blitt småbarnspappa?

Jaja, du har sannelig kommet deg inn i en vanskelig situasjon, men hva gjør man ikke for den store kjærligheten.

Fortell oss gjerne hvordan det går med dere alle.

Lykke til!

Hun er ikke noen surfer, nei... Og tror ikke at noen bekjente av henne leser og gjenkjenner dette heller, det er sikkert mange som reiser utenlands og jobber og kommer hjem til skilsmisse.

Jeg vet ikke hva han vil velge... Jeg håper at han holder stø kurs, går fra henne, men det MÅ bare skje ganske fort. Det er IKKE aktuelt å vente et år eller noe sånt, kommer ikke noe godt utav det. Alternativet er jo at han velger å bli, da må jeg bare komme meg videre i livet. Han sier at dersom han gjør det, så tror han ikke at det vil vare resten av livet uansett, men han kan jo IKKE forvente at jeg er der om 3 år...

Han sa senest i forrige uke at "kanskje vi får barn om en stund likevel", vet ikke helt hvordan han hadde tenkt det, men vi har jo vært enige om at vi ville ha et barn sammen om ikke så altfor lenge. Han ville IKKE ha flere barn med kona, det sa han allerede FØR han traff meg.

Nå har vi jo snart to barn hver, blir vel litt større terskel for å bestemme seg for et felles da, men ikke umulig. Det får vi ta etterpå...

[naiv]

Det er ikke aktuelt for meg å vente noen år, nei. Jeg sier til ham at han må bestemme seg NÅ, det blir ikke noe bedre av å vente! Men han skal få lov til å komme hjem fra USA først så vi får snakke ordentlig.

Sier heller ikke at jeg SKAL fortelle henne historien, men det ville i så fall IKKE ha vært av ondskap, ville snarere gitt henne en SJANSE til å vurdere situasjonen på riktig grunnlag! For nå synes jeg det er nok lureri!

Uansett om du liker det eller ei; du er bitchen i fortellingen. For din egen del, så anbefaler jeg deg å sitte på gjerdet og vente på at han endelig får bestemt seg. Eller du kan kutte ham ut.

Du kan aldri bli en nøytral person i dette spillet.

Jeg skjønner at du har det grusomt. Lykke til!

[libra]

Det er ikke aktuelt for meg å vente noen år, nei. Jeg sier til ham at han må bestemme seg NÅ, det blir ikke noe bedre av å vente! Men han skal få lov til å komme hjem fra USA først så vi får snakke ordentlig.

Sier heller ikke at jeg SKAL fortelle henne historien, men det ville i så fall IKKE ha vært av ondskap, ville snarere gitt henne en SJANSE til å vurdere situasjonen på riktig grunnlag! For nå synes jeg det er nok lureri!

Jeg tror du må tenke deg godt og lenge om nå, har ikke hørt maken til instilling.

Du har IKKE noe med å informere kona hans om hans utroskap med deg, skjønner du ikke hvor inn i helvete jævlig det vil være for henne om du gjør det? At mannen du har sett deg ut som sjelefrende og Mr Perfect er for feig til å ta opp saken med henne han har avlagt løfte om å være hos i gode og omde dager - det gir ikke deg rett til å komme som en bulldoser inn i hennes liv og ødelegge det på den måten.

Fatter du ikke hva slags svik hun utsettes for her?

Hvis du tar på deg oppgaven med å informere henne, samt at du har bestemt deg for å styre hans avgjørelser - ikke bli overrasket om du fort faller i kurs hos drømmemannen.

Jeg syns som sagt du skal tenke lenge og hardt før du gjør noe som helst her, og gjerne søke råd hos samlivsterapeut/psykolog. De kan gi deg gode råd for hvordan denne situasjonen best kan håndteres av deg.

For øvrig, første bud innen psykologi/samliv er at man kan ikke forandre andre, man kan kun forandre seg selv...