Dette klarer jeg nesten ikke å bære.... (langt)

[Gjest nunnu]

Du har ihvertfall skrevet et innlegg som engasjerer her, så mange svar da gitt.

Jeg er av den nysgjerrige typen, og henger meg opp i små detaljer. Du skrev et sted her at du trodde du elsket mannen din den gang du ble sammen med ham. Men det gjorde du altså ikke og har nå gått fra ham.

Nå elsker du en annen mann.

Hvordan kan du vite at du nå virkelig elsker ham, og at du ikke vil slutte med det denne gang. Jeg vet dette er et håpløst spørsmål, og har med indre følelser og gjøre. Men er det mulig og komme med en kommentar på dette?

Du har jo ikke bodd sammen med denne mannen enda, og kjenner ham ikke i hverdagen liksom.

I hvilken aldersgruppe ligger dere i?

Hilsen den nysgjerrige

Jeg liker ikke å komme med så mange personlige detaljer, men ok, jeg er 33, han er 31 og min ex er 41.

Det er ikke lett å forklare det med å elske, og hvordan man "vet" osv... Kunne skrevet lange bøker om hva som gikk galt i det forrige forholdet, men det er jo ikke relevant her. Jeg hadde ihvertfall mye følelser for ex'en, men slet feks med at han hadde veldig vanskelig for å vise følelser for meg. Han hadde også visse psykopatiske tendenser, følte at han gikk og hakket på meg hele tiden og prøvde liksom å psyke meg ut. Innerst inne gjorde han det nok fordi han SELV følte seg svak, men det ville han aldri innrømme (bortsett fra en gang). Dessuten ble det tydeligere og tydeligere at vi var ganske forskjellige som personer, og jeg strevde mer og mer med å få lov til å være MEG SELV. Jeg var rett og slett ALDRI BRA NOK for ham...

Langsomt så klarte han å trampe i stykker alle de fine følelsene jeg hadde for ham. Jeg kommer innerst inne alltid til å være glad i ham på et vis, men det var bare ikke MULIG å fungere sammen...

NÅ føles det tusen ganger sterkere enn noen gang før, og i tillegg så PASSER vi så utrolig godt sammen! Har aldri møtt noen annen som "matcher" meg på den måten! Ikke at jeg er så overtroisk av meg akkurat, men det er nesten som om vi har kjent hverandre i et tidligere liv (nei, tror nok ikke helt på det, men det er altså et eller annet udefinerbart bånd mellom oss... Som jeg skrev et annet sted: sjelevenn..)

[Gjest nunnu]

jaja, ser ikke helt hvorfor du skyter ut piggene med en gang noen kommer med en mening? du stiller et spørsmål og må forvente forskjellige svar. however, du har da ingen plikt til å forsvare dine egne følelser overfor DOL-brukerne? så lenge du er fornøyd så holder vel det, men tåler du ikke svarene du risikerer å få, ikke still spørsmål...

Syntes bare at hele diskusjonen ble FEIL, hadde ikke tenkt å begynne å forsvare tusen detaljer, denne historien er kompleks, og jeg hadde ikke lyst til å brette ut absolutt alt for alle... Samme hvor mye jeg skriver så er det ikke mulig for alle dere å forstå helt denne saken og alles motiver... Og så er det mange som blander inn EGNE følelser i andre saker som bare LIGNER...

Jaja, action ble det ihvertfall. Og jeg tåler innlegg som ikke er enige med meg, hadde bare håpet å få LITT støtte (og LITT har jeg etterhvert fått også).

[Gjest nunnu]

Merkelig. Da jeg sa fra at jeg ville skilles med min ex. - ja da var det "over" for meg, enda jeg flyttet ikke ut med det samme jeg heller - det tok tid å finne lelighet, en stor familiefest skulle avvikles, vi skulle ha overnattingsgjester etc,etc, MEN, fra den dagen så har han ikke engang sett en flik av meg naken - på med slåbrokken....mulig det er jeg som er rar - for jeg har hørt flere som gjorde som deg/dere.

Jeg hadde følt meg som en "prostituert" om jeg skulle bli med på sånn, trøstesex, eller "siste.gangen-sex" - fy flate - *grøss*

forundret

Det ble jo sånn etter en liten stund, da...

[Gjest nunnu]

du sier han virkelig elsker deg - men hvorfor ligger han med konen sin da? og hvorfor forlot han ikke henne før?

jeg har hverken vært utro selv eller opplevd utroskap så jeg tror jeg er ganske nøytral i saken.

jeg forstår din side, men du sier mange ting om henne, at hun må innse sannheten, at hun er mer opptatt av en tykk lommebok osv.

hvordan vet du dette om henne- bortsett fra det mannen hennes sier?

du ber om råd- men du ser deg helt blind på din egen sannhet.

jeg sier ikke at den hverken er feil eller rett, men du er i en situasjon hvor det er lurt av deg å ikke være naiv.

kanskje han elsker deg.

kanskje ikke.

du er uansett nødt til å akseptere at for oss på utsiden kan det virke som om han lurer deg.

du stiller ikke engang spørsmål om graviditeten hennes- jo eldre kvinner blir dess mer vanskelig er det å bli gravid.

hvis det er tilfelle at hun er gravid er det et mirakel utført av en eller annen høyere makt.

du sier som alle elskerinner: "han elsker meg, han SKAL forlate kona, men det tar bare litt tid! kona holder han igjen- men det er meg han elsker!......?"

fokuseringen på den slemme kona legitimerer at mannen aldri forlater henne.

ser du ikke at han bruker jobben som en flukt fra å måtte ta en avgjørelse?

hver gang han stilles til veggen av deg eller konen flykter han.

han flykter til på jobb, han flykter til utlandet, han flykter i konens graviditet.

hvis du vil sitte igjen med litt selvrespekt tar du en sjanse og sier med en knusende ro at han kan dra til h....

hvis han virkelig elsker deg gjør han det slutt på flekken med kona.

men det innebærer at du må takle sannheten og leve med den.

tør du det?

"hvis det er tilfelle at hun er gravid er det et mirakel utført av en eller annen høyere makt."

Jada, sikkert et Jesusbarn!!!

Kanskje er det vi som er så ONDE at Gud selv har grepet inn. Tatt fra meg MITT barn og satt et på henne bare for å vise at jeg ikke fortjener noe lykke!!!

[libra]

Syntes bare at hele diskusjonen ble FEIL, hadde ikke tenkt å begynne å forsvare tusen detaljer, denne historien er kompleks, og jeg hadde ikke lyst til å brette ut absolutt alt for alle... Samme hvor mye jeg skriver så er det ikke mulig for alle dere å forstå helt denne saken og alles motiver... Og så er det mange som blander inn EGNE følelser i andre saker som bare LIGNER...

Jaja, action ble det ihvertfall. Og jeg tåler innlegg som ikke er enige med meg, hadde bare håpet å få LITT støtte (og LITT har jeg etterhvert fått også).

Du behøver ikke å rettferdiggjøre deg for en haug anonyme mennesker her inne, uansett hva vi måtte si så regner jeg med at du velger ut bare det du føler treffer deg. Håper bare du er så åpen at du tar til deg en del av det som blir sagt.

"Og så er det mange som blander inn EGNE følelser i andre saker som bare LIGNER..."

Foretrekker du å få svar kun fra de som ikke har erfaring som kan ligne på den du er i ferd med å tilegne deg? Mener du virkelig at jeg ikke bør gi deg råd fordi jeg har vært oppe i en sak der den nye partneren ødela mye ved å blande seg opp i saker hun ikke hadde noe med (ja, jeg regner med at det bl.a. er meg du sikter til med kommentaren din).

Mellommenneskelige forhold er mer trivielle enn du ser ut for å mene, de aller fleste av oss opplever noenlunde de samme følelser i noenlunde samme situasjoner.

Det er en vond situasjon du har kommet opp i, håper bare det løser seg til det beste etterhvert - men uansett så er det nok noen som kommer til å få følelsene sine ettertrykkelig trampa på her, om det er du eller kona som får smellen gjenstår å se.

[fantomet]

Tusen takk, et av de få nyttige innleggene. De fleste henger seg opp i å betvile premissene, istedenfor å hjelpe med konklusjonen...

Ja, vi skal snakke. Og denne nølingen var han jo egentlig FERDIG med, tross alt så nølte han bare noen få måneder etter at han kom hjem. Så sa han det, og de hadde begynt å diskutere detaljer, han hadde sett etter bolig osv osv.

Så ble hun altså gravid, og etter at det kom opp, har alle ventet litt rett og slett fordi det virket som om det var komplikasjoner i svangerskapet, men det var det altså ikke.

Akkurat NÅ hemmer dette meg veldig i livet, den siste måneden har vært et helvete.

Bare de få stundene vi har fått være sammen har vært utrolig gode.

Det er nesten umulig å forestille seg at det skal være SLUTT, fatter ikke hvordan vi kan sette strek. Men samtidig så kan jeg ikke se hva godt som skulle komme utav å VENTE? Blir det den store forskjellen, da? Er så lei av lureri, orker ikke mer av det!

Jeg er HELT ENIG I at han nå burde fortelle henne selv om meg. Han trenger ikke å ta med ALLE detaljer, da, kan jo prøve å skåne henne LITT, men ihvertfall få frem poenget så hun skjønner hvor tomt deres ekteskap er. Det legger litt mer tyngde bak hans utsagn om at han ikke elsker henne og ikke orker mer av det ekteskapet.

Tusen takk for klemmene og lykkeønskningen, sitter her med tårer i øynene...

Alt jeg kan si er SNAKK med han, få det klart for deg om du må vente lenge eller om det bare er snakk om litt tid, noen mnd. Slik at du kan starte planleggingen av ditt liv vidre.

Det er ikke bra at det hemmer deg i det daglige, så det er et tegn på at du ikke har det bra med situasjonen og at noe må gjøres. Det å vente på noe uten å vite hva som blit utfallet er vondt.

Fortell han din smerte og at det snart vil være bedre for deg å glemme det hele i stedet for å gå på stedet hvil.

Og hvordan skal man glemme?? Glemme er ikke poenget, men komme seg vidre. Og det første steget er å ikke lenger la det hemme deg i det daglige, da vil tiden vise deg at den streken dere da satte har gjort et skille.

Men ta nå ikke den bekymringen med i tankene når du prater med han, finn ut hvordan dette konkret kan løses og vær ansvarsfulle for hverandre. Den respekt som vises under en slik samtale skal ikke skyves under bordet. Tenk over det når dere prater om dette, se det litt utenifra mens dere prater og se om det er ekte, ærlig, respekt og følelser i omløp.

Jeg vet at en samtale ofte gir svar på de mange spørsmål du har, men det kommer til å dukke opp flere andre ubesvarte spørsmål etter samtalen når den har vært gjennom alle tankene dine og prosessen starter i følelsene. Og det eneste som hjelper er flere samtaler.

Det er vondest å være på sidelinjen slik du er, det er mye du ikke klarer å gripe tak i og du får sikkert følelsen av å ikke kunne gjøre noe med det så sterkt at du blir fortvilet.

Ta dette gjerne opp i mail hvis det er slik dere har mest kontakt, det inget galt med det. Mail gjør ofte folk mere åpne til å fortelle slik ting er og det er lettere å forklare seg i slike hele sammenhenger i brev uten avbrytelse.

Ta affere før du gjør deg vondt.

Ikke glem å ta vare på deg i alt dette.

Klem og tanker !!

[Gjest nunnu]

Du behøver ikke å rettferdiggjøre deg for en haug anonyme mennesker her inne, uansett hva vi måtte si så regner jeg med at du velger ut bare det du føler treffer deg. Håper bare du er så åpen at du tar til deg en del av det som blir sagt.

"Og så er det mange som blander inn EGNE følelser i andre saker som bare LIGNER..."

Foretrekker du å få svar kun fra de som ikke har erfaring som kan ligne på den du er i ferd med å tilegne deg? Mener du virkelig at jeg ikke bør gi deg råd fordi jeg har vært oppe i en sak der den nye partneren ødela mye ved å blande seg opp i saker hun ikke hadde noe med (ja, jeg regner med at det bl.a. er meg du sikter til med kommentaren din).

Mellommenneskelige forhold er mer trivielle enn du ser ut for å mene, de aller fleste av oss opplever noenlunde de samme følelser i noenlunde samme situasjoner.

Det er en vond situasjon du har kommet opp i, håper bare det løser seg til det beste etterhvert - men uansett så er det nok noen som kommer til å få følelsene sine ettertrykkelig trampa på her, om det er du eller kona som får smellen gjenstår å se.

Klart jeg tar til meg mye av det som blir sagt, sitter her og føler meg ganske jævlig... Mistet mye av motet, men jeg tror ennå ikke at han har utnyttet meg eller løyet for meg.

Jeg MÅ kanskje ikke forsvare alt, men hater tanken på at "noen" går rundt og tror ting som er helt feil...

Jada, dette er en "klassisk" historie, en skikkelig SÅPEOPERA! Synes også synd i kona hans (dvs jeg gjorde det inntil jeg fikk mistanke om at hun hadde lurt ham mht behandlingen hun har fått og fruktbarheten - VET ikke om hun har det). Men alt i alt så er ikke forholdet deres bra UANSETT, og han elsker henne ikke!!!

Mente opprinnelig å spørre om generelle synspunktet på om det var "riktig" å prøve å holde sammen et dårlig ekteskap pga et svangerskap. SELVFØLGELIG kommer det an på graden: hvor dårlig er ekteskapet osv.

Hadde vært "interessant" å få høre din "historie". Jeg synes virkelig at hun burde få vite sannheten nå (kanskje ikke ALLE detaljer er nødvendig å plage henne med), men jeg synes jo at HAN burde si det da. Enig at det ikke BØR være meg...

[libra]

Klart jeg tar til meg mye av det som blir sagt, sitter her og føler meg ganske jævlig... Mistet mye av motet, men jeg tror ennå ikke at han har utnyttet meg eller løyet for meg.

Jeg MÅ kanskje ikke forsvare alt, men hater tanken på at "noen" går rundt og tror ting som er helt feil...

Jada, dette er en "klassisk" historie, en skikkelig SÅPEOPERA! Synes også synd i kona hans (dvs jeg gjorde det inntil jeg fikk mistanke om at hun hadde lurt ham mht behandlingen hun har fått og fruktbarheten - VET ikke om hun har det). Men alt i alt så er ikke forholdet deres bra UANSETT, og han elsker henne ikke!!!

Mente opprinnelig å spørre om generelle synspunktet på om det var "riktig" å prøve å holde sammen et dårlig ekteskap pga et svangerskap. SELVFØLGELIG kommer det an på graden: hvor dårlig er ekteskapet osv.

Hadde vært "interessant" å få høre din "historie". Jeg synes virkelig at hun burde få vite sannheten nå (kanskje ikke ALLE detaljer er nødvendig å plage henne med), men jeg synes jo at HAN burde si det da. Enig at det ikke BØR være meg...

Her har jeg faktisk et par enkle svar (som jeg mener er enkle og riktige, men som mange vil mene er feil).

Et svangerskap er ikke god nok grunn til å bli i et forhold som er dårlig, det være seg et ekteskap eller et annet forhold.

Kona hans bør få vite hva som skjer, men som jeg har vært inne på tidligere så er du den siste personen som bør fortelle det.

Detaljene i min historie er ikke så viktig her, det var ikke noen form for utroskap med i bildet. Likevel opplevde jeg at måten en ny partner henvendte seg til meg på, og skulle fortelle meg 'sannheten' om han som nå var hennes drømmemann og gi meg råd om mitt forhold til han/min håndtering av vårt barn, fullstendig ødela den siste rest av samarbeid jeg og han hadde - noe som ikke er bra for han eller datteren hans.

[Gjest possible]

Hvor dum kan folk bli?

Har det ikke vært skrevet og snakket nok om gifte menn og deres eskapader???

Du er nok en kvinne som sitter å venter på at drømmemannen skal komme til deg etter at han er ferdig der han er nå. Finnes sikkert mange eksempler på fine historier men fy f...

Hadde dette vært en drømmeprins hadde han VENTET med å finne ny dame inntil han var helt ferdig med kona si.

Du kan kalle det hva du vil men...

Jeg har selv en samboer som har vært "offer" for samme drittet. Hun fant drømmemannen men så viste det seg(selvfølgelig) at når alt kom til alt så gikk han tilbake til kona. Hun hadde da stilt opp med det mannen ville ha i en periode og så var det slutt (dette var før vi kom sammen). Når "din" mann kommer hjem blir historien lik for deg og. Trust me!

Noen av dere damer der ute må slutte å gå med hue under skoa. Jeg sier noen for heldigvis er ikke alle slik!

[Gjest rota]

Jeg liker ikke å komme med så mange personlige detaljer, men ok, jeg er 33, han er 31 og min ex er 41.

Det er ikke lett å forklare det med å elske, og hvordan man "vet" osv... Kunne skrevet lange bøker om hva som gikk galt i det forrige forholdet, men det er jo ikke relevant her. Jeg hadde ihvertfall mye følelser for ex'en, men slet feks med at han hadde veldig vanskelig for å vise følelser for meg. Han hadde også visse psykopatiske tendenser, følte at han gikk og hakket på meg hele tiden og prøvde liksom å psyke meg ut. Innerst inne gjorde han det nok fordi han SELV følte seg svak, men det ville han aldri innrømme (bortsett fra en gang). Dessuten ble det tydeligere og tydeligere at vi var ganske forskjellige som personer, og jeg strevde mer og mer med å få lov til å være MEG SELV. Jeg var rett og slett ALDRI BRA NOK for ham...

Langsomt så klarte han å trampe i stykker alle de fine følelsene jeg hadde for ham. Jeg kommer innerst inne alltid til å være glad i ham på et vis, men det var bare ikke MULIG å fungere sammen...

NÅ føles det tusen ganger sterkere enn noen gang før, og i tillegg så PASSER vi så utrolig godt sammen! Har aldri møtt noen annen som "matcher" meg på den måten! Ikke at jeg er så overtroisk av meg akkurat, men det er nesten som om vi har kjent hverandre i et tidligere liv (nei, tror nok ikke helt på det, men det er altså et eller annet udefinerbart bånd mellom oss... Som jeg skrev et annet sted: sjelevenn..)

Dette forklarer jo en del. Du har ikke hatt følelsen av å bli elsket før, og nå føler du det. Det er ikke usannsynlig at dere har vært sammen i tidligere liv. Jeg tror på slike ting jeg og har lest en god del om slike ting.

Så mens du venter på denne mannen kan du jo kose deg med litt lesestoff om sjelevenner.

Jeg har en bok hjemme som er skrevet av et engelsk medium, og boken finnes på Tanum i Oslo i hvertfall. Den heter Soul Mates, tror ikke den er oversatt til norsk. Men jeg klarer ikke å huske hva damen heter. Men hvis du er interessert kan jeg finne det ut til i morgen.

Så enten er du totalt blind av å få følelsen av å bli elsket, eller så er dette virkelig din soul mate som du har sterke karmiske bånd til.

Hvis det er det siste er jeg kjempemisunnelig, det må være fantastisk og finne dette mennesket, og i så ung alder i tillegg.

Er det slik at dere forstår hverandre før dere har sagt noe, og slike ting?

[Gjest nunnu]

Hvor dum kan folk bli?

Har det ikke vært skrevet og snakket nok om gifte menn og deres eskapader???

Du er nok en kvinne som sitter å venter på at drømmemannen skal komme til deg etter at han er ferdig der han er nå. Finnes sikkert mange eksempler på fine historier men fy f...

Hadde dette vært en drømmeprins hadde han VENTET med å finne ny dame inntil han var helt ferdig med kona si.

Du kan kalle det hva du vil men...

Jeg har selv en samboer som har vært "offer" for samme drittet. Hun fant drømmemannen men så viste det seg(selvfølgelig) at når alt kom til alt så gikk han tilbake til kona. Hun hadde da stilt opp med det mannen ville ha i en periode og så var det slutt (dette var før vi kom sammen). Når "din" mann kommer hjem blir historien lik for deg og. Trust me!

Noen av dere damer der ute må slutte å gå med hue under skoa. Jeg sier noen for heldigvis er ikke alle slik!

Det er ikke alle tilfeller som er like! Det finnes mange eksempler på mannfolk som HAR gått fra kona si også! Det går ikke an å skjære absolutt alle over en kam!

Man kan ikke alltid forvente å finne den store kjærligheten på et perfekt stadium i livet.

[Gjest nunnu]

Dette forklarer jo en del. Du har ikke hatt følelsen av å bli elsket før, og nå føler du det. Det er ikke usannsynlig at dere har vært sammen i tidligere liv. Jeg tror på slike ting jeg og har lest en god del om slike ting.

Så mens du venter på denne mannen kan du jo kose deg med litt lesestoff om sjelevenner.

Jeg har en bok hjemme som er skrevet av et engelsk medium, og boken finnes på Tanum i Oslo i hvertfall. Den heter Soul Mates, tror ikke den er oversatt til norsk. Men jeg klarer ikke å huske hva damen heter. Men hvis du er interessert kan jeg finne det ut til i morgen.

Så enten er du totalt blind av å få følelsen av å bli elsket, eller så er dette virkelig din soul mate som du har sterke karmiske bånd til.

Hvis det er det siste er jeg kjempemisunnelig, det må være fantastisk og finne dette mennesket, og i så ung alder i tillegg.

Er det slik at dere forstår hverandre før dere har sagt noe, og slike ting?

"Dette forklarer jo en del. Du har ikke hatt følelsen av å bli elsket før, og nå føler du det."

Det er sant. Men det er jo ikke DERFOR jeg føler meg så sterkt knyttet til ham, bare fordi han er en som elsker meg. Sant å si så har jeg hatt endel beundrere opp igjennom årene, men har ikke "sluppet dem til" nok til at det har kunnet blitt noen alvorlig kjærlighet av så mange. Men det er en annen også som virkelig elsker meg. Hvis jeg bare var ute etter å bli elsket, kunne jeg bare "tatt" ham, han er en flott fyr som ville gjøre livet enkelt for meg. Men jeg elsker bare ikke ham, så da så... Da prøver vi å være venner istedet.

Ellers så hørtes boken din interessant ut. Jeg er generelt skeptisk av meg, men avviser likevel ikke alt uten videre. Var til healer en periode i fjor, og var litt imponert over hva hun kunne fortelle meg. Hadde lyst til å grave videre i den retningen med tidligere liv osv, men det var så dyrt å gå dit at jeg måtte slutte når jeg hadde blitt bra. (Nå har jeg bestilt en ny time om en måned, for nå TRENGER jeg litt påfyll...)

"Så enten er du totalt blind av å få følelsen av å bli elsket, eller så er dette virkelig din soul mate som du har sterke karmiske bånd til."

Jeg er ihvertfall ikke blind av å bli elsket, har da beina LITTEGRANN på jorda, og har fått meg selv bekreftet på flere andre måter også nå. Føler meg generelt MYE sterkere som menneske etter at jeg kom meg ut av ekteskapet og fikk være meg selv. Kunne skrevet mye om mine følelser av å være "beslektet" men det blir så mye å brette ut her...

"Hvis det er det siste er jeg kjempemisunnelig, det må være fantastisk og finne dette mennesket, og i så ung alder i tillegg."

Ja, bare det går bra da!! Derfor er det jo EKSTRA TRAGISK om skjebnen er SÅ URETTFERDIG at den skiller oss...

"Er det slik at dere forstår hverandre før dere har sagt noe, og slike ting?"

Vi har jo ennå ikke fått hatt noe dagligliv sammen og tid til å bli ORDENTLIG kjent og "fase oss inn", så jeg synes det er vanskelig å si noe om det. Men vi tenker VELDIG likt stadig vekk, får bare se hvordan det utvikler seg...

Alle som tror at jeg blir lurt, de kan ikke forstå at jeg MERKER om han snakker sant, om det er noe han ikke vil si, jeg synes jeg har en sterk intuisjon! Med årene har jeg lært å stole på den, til syvende og sist har det alltid vist seg at den har stemt!

Men NÅ vet jeg ikke, for vi har sett så lite til hverandre!!! Men jeg vet at han sliter med samvittigheten. Jeg ville kanskje mistet litt respekt for ham hvis han tok veldig lett på det. Bare han velger RIKTIG til slutt...

[synarella]

Det er ikke alle tilfeller som er like! Det finnes mange eksempler på mannfolk som HAR gått fra kona si også! Det går ikke an å skjære absolutt alle over en kam!

Man kan ikke alltid forvente å finne den store kjærligheten på et perfekt stadium i livet.

Hei igjen!

Ser at mange mener du blir lurt her - det skal jeg ikke uttale meg om men det kan ofte være lurt med en viss skepsis.

Uansett, det jeg egentlig ville si var at den aller største kjærligheten tror jeg er den som kommer med tid og når man kjenner hverandre godt! Forelskelse er deilig, men alle vet at den går over i noe annet etter hvert, enten inderlig kjærlighet eller likegyldighet. I begynnelsen av ethvert forhold leter man etter likhetstrekk i den andre, og bruker dette til å underbygge sitt eget ønske om at dette er det store, den eneste ene!!

De fleste som svarer her, selv om enkelte kanskje litt brutale, ønsker bare å gjøre deg oppmerksom på at det kan være andre grunner til hans oppførsel enn de du ønsker å se.

Har du tenkt over hvordan deres samliv vil bli? Vil du aldri gå rundt og være engstelig for at han kanskje treffer noen andre enn deg, at han vil sette deg i samme situasjon som konen hans nå er i? Vil du kunne leve med det?

Mvh

[Gjest rota]

"Dette forklarer jo en del. Du har ikke hatt følelsen av å bli elsket før, og nå føler du det."

Det er sant. Men det er jo ikke DERFOR jeg føler meg så sterkt knyttet til ham, bare fordi han er en som elsker meg. Sant å si så har jeg hatt endel beundrere opp igjennom årene, men har ikke "sluppet dem til" nok til at det har kunnet blitt noen alvorlig kjærlighet av så mange. Men det er en annen også som virkelig elsker meg. Hvis jeg bare var ute etter å bli elsket, kunne jeg bare "tatt" ham, han er en flott fyr som ville gjøre livet enkelt for meg. Men jeg elsker bare ikke ham, så da så... Da prøver vi å være venner istedet.

Ellers så hørtes boken din interessant ut. Jeg er generelt skeptisk av meg, men avviser likevel ikke alt uten videre. Var til healer en periode i fjor, og var litt imponert over hva hun kunne fortelle meg. Hadde lyst til å grave videre i den retningen med tidligere liv osv, men det var så dyrt å gå dit at jeg måtte slutte når jeg hadde blitt bra. (Nå har jeg bestilt en ny time om en måned, for nå TRENGER jeg litt påfyll...)

"Så enten er du totalt blind av å få følelsen av å bli elsket, eller så er dette virkelig din soul mate som du har sterke karmiske bånd til."

Jeg er ihvertfall ikke blind av å bli elsket, har da beina LITTEGRANN på jorda, og har fått meg selv bekreftet på flere andre måter også nå. Føler meg generelt MYE sterkere som menneske etter at jeg kom meg ut av ekteskapet og fikk være meg selv. Kunne skrevet mye om mine følelser av å være "beslektet" men det blir så mye å brette ut her...

"Hvis det er det siste er jeg kjempemisunnelig, det må være fantastisk og finne dette mennesket, og i så ung alder i tillegg."

Ja, bare det går bra da!! Derfor er det jo EKSTRA TRAGISK om skjebnen er SÅ URETTFERDIG at den skiller oss...

"Er det slik at dere forstår hverandre før dere har sagt noe, og slike ting?"

Vi har jo ennå ikke fått hatt noe dagligliv sammen og tid til å bli ORDENTLIG kjent og "fase oss inn", så jeg synes det er vanskelig å si noe om det. Men vi tenker VELDIG likt stadig vekk, får bare se hvordan det utvikler seg...

Alle som tror at jeg blir lurt, de kan ikke forstå at jeg MERKER om han snakker sant, om det er noe han ikke vil si, jeg synes jeg har en sterk intuisjon! Med årene har jeg lært å stole på den, til syvende og sist har det alltid vist seg at den har stemt!

Men NÅ vet jeg ikke, for vi har sett så lite til hverandre!!! Men jeg vet at han sliter med samvittigheten. Jeg ville kanskje mistet litt respekt for ham hvis han tok veldig lett på det. Bare han velger RIKTIG til slutt...

Nå var jeg i banken en tur og fikk litt luft oppi hodet, og dermed datt navnet på dama ned i hodet mitt.

Hun heter Rita Rogers. Når jeg søkte på det navnet ser jeg at Diana var hos henne også.

Rita har vært syk en periode, og har ikke tatt imot noen, men kan hende hun er oppegående igjen nå.

Boken er ihvertfall meget fascinerende, og jeg anbefaler deg og lese den, siden du har tenkt tanken om sjelevenner.

Fint at du har beina på jorden, og stoler på din intuisjon. Da går det nok bra skal du se.

Jeg prøver og sette meg inn i mannens og hans kones situasjon. Hvis jeg var denne kona, ville jeg bli mer såret av å oppdage at mannen har holdt meg for narr i lengre tid, ved å ha en elskerinne, enn jeg hadde blitt om han hadde fortalt meg med en gang at han hadde funnet en ny som han følte alt stemte med.

Han vil sikkert ikke såre henne mer enn nødvendig, og funderer over hvordan han skal takle denne overgangen. Er sikkert ikke lurt og flytte rett inn med deg med en gang, da må han jo liksom fortelle at han har ikke har vært ærlig mot henne. Han er kanskje typen som skal ha alle biter på plass før han gjør noe, og det er jo fint. Men så har han liksom kludret litt med opplegget siden han har vært utro, og det er ikke så lett og finne en god løsning da.

Du spurte et sted her om hva vi synes han burde gjøre.

Han burde vel gå ifra henne og bo alene en stund, og ha deg litt i skjul mens han bor alene. Ikke introdusere deg for barnet han har, før det har gått en tid. Slik at han ikke fremstår som den store stygge ulven blant venner, men likevel får deg og uten å fortelle kona den bitre sannhet om uærlighet. Det hun ikke vet har hun ikke vondt av.

Men støtte kona i svangerskapet dersom hun ønsker noe da, at de er gode venner etter bruddet.

[Gjest nunnu]

Nå var jeg i banken en tur og fikk litt luft oppi hodet, og dermed datt navnet på dama ned i hodet mitt.

Hun heter Rita Rogers. Når jeg søkte på det navnet ser jeg at Diana var hos henne også.

Rita har vært syk en periode, og har ikke tatt imot noen, men kan hende hun er oppegående igjen nå.

Boken er ihvertfall meget fascinerende, og jeg anbefaler deg og lese den, siden du har tenkt tanken om sjelevenner.

Fint at du har beina på jorden, og stoler på din intuisjon. Da går det nok bra skal du se.

Jeg prøver og sette meg inn i mannens og hans kones situasjon. Hvis jeg var denne kona, ville jeg bli mer såret av å oppdage at mannen har holdt meg for narr i lengre tid, ved å ha en elskerinne, enn jeg hadde blitt om han hadde fortalt meg med en gang at han hadde funnet en ny som han følte alt stemte med.

Han vil sikkert ikke såre henne mer enn nødvendig, og funderer over hvordan han skal takle denne overgangen. Er sikkert ikke lurt og flytte rett inn med deg med en gang, da må han jo liksom fortelle at han har ikke har vært ærlig mot henne. Han er kanskje typen som skal ha alle biter på plass før han gjør noe, og det er jo fint. Men så har han liksom kludret litt med opplegget siden han har vært utro, og det er ikke så lett og finne en god løsning da.

Du spurte et sted her om hva vi synes han burde gjøre.

Han burde vel gå ifra henne og bo alene en stund, og ha deg litt i skjul mens han bor alene. Ikke introdusere deg for barnet han har, før det har gått en tid. Slik at han ikke fremstår som den store stygge ulven blant venner, men likevel får deg og uten å fortelle kona den bitre sannhet om uærlighet. Det hun ikke vet har hun ikke vondt av.

Men støtte kona i svangerskapet dersom hun ønsker noe da, at de er gode venner etter bruddet.

Takk, søkte bare på Bokkilden og fant den med en gang :-)

Joda, er enig mht hva han burde gjøre, men kanskje burde han likevel si at han har truffet en annen. Kanskje hun ikke helt FORSTÅR at han vil gå uten? Han trengte jo ikke å plage henne med alle detaljer.

Men men, det får vel han avgjøre. Kan bare fortelle ham hva jeg mener...

Takk for støtten!

[kjerra1]

Etter å ha lest mange av innleggene her og svarene dine (ikke minst) , så må jeg nesten spørre om en ting ;

Brenner du inne med en masse aggresjon??!

Du ber om reaksjoner på innlegget ditt men som du sikkert har registrert så går de aller fleste ut på at du bør se dette forholdet i et annet lys...og det TÅLER du tydligvis ikke???

Tror det aller beste for deg nå ville være å kutte kontakten med denne mannen (det vil jo også gi et "resultat" i den ene eller den andre retningen) og bruke tid på å "finne deg selv"!

Virker nesten som du har "tyllet" deg inn i en forestilling om at det KUN er dere to det gjelder i denne saken. Hva med denne mannens barn? Og kone? Hva med å trekke deg tilbake og la mannen ordne opp "hjemme" først , så kan DU samtidig få orden på deg selv og dine tanker?

[Gjest nunnu]

Etter å ha lest mange av innleggene her og svarene dine (ikke minst) , så må jeg nesten spørre om en ting ;

Brenner du inne med en masse aggresjon??!

Du ber om reaksjoner på innlegget ditt men som du sikkert har registrert så går de aller fleste ut på at du bør se dette forholdet i et annet lys...og det TÅLER du tydligvis ikke???

Tror det aller beste for deg nå ville være å kutte kontakten med denne mannen (det vil jo også gi et "resultat" i den ene eller den andre retningen) og bruke tid på å "finne deg selv"!

Virker nesten som du har "tyllet" deg inn i en forestilling om at det KUN er dere to det gjelder i denne saken. Hva med denne mannens barn? Og kone? Hva med å trekke deg tilbake og la mannen ordne opp "hjemme" først , så kan DU samtidig få orden på deg selv og dine tanker?

Tåler og tåler, jeg synes ikke noe særlig om å måtte forsvare ham til de grader. JA, han er feig, men NEI, han utnytter meg ikke, og JA, han elsker meg faktisk. Synes at de aller fleste utsagnene om dette er ALTFOR bastante, det kan dere da ikke vite noe om! Men det vet jeg!

KLART jeg har noe aggresjon i meg. Dette har jeg gått og ventet på i to år, og nå var det endelig i gang!!! Så var det bare en liten "glipp" en kveld, og så er alt ødelagt?

Jeg har selvfølgelig tenkt på både kona og sønnen. Kona har ikke så veldig lyst til å skilles, men det ER et dødt forhold! Han lurte allerede før han traff meg på hvor lenge han kunne klare å holde ut! Han elsker henne IKKE. Ellers så er ikke jeg den rette til å uttale meg om detaljene i det forholdet.

Sønnen kan få et veldig godt liv selv om foreldrene er skilt. Som sagt så kan jeg ikke uttale meg så mye om hvordan tilstandene er i hjemmet der, men jeg tenkte selv i MITT tilfelle da jeg skulle skilles, at ungene hadde ikke godt av å vokse opp i den atmosfæren. Med farens hakking på meg hele tiden, og syting og klaging på alt, og så begynte jeg å frese tilbake etterhvert... Ungene begynte å MERKE det. Det er ikke bra det heller! Og mine unger ser ut til å takle skilsmissen BRA, selv om faren ennå oppfører seg dårlig mot meg. Vi klarer stort sett å holde konfliktene unna dem nå.

Jeg tror ikke tilstandene hos min kjære og kona er SÅ ille - ennå. Men det er IKKE BRA!

UANSETT: om han skal skilles eller ikke: det var en avgjørelse han HADDE TATT!!! Den hadde han tatt selv, og den hadde han BEGYNT PÅ!!!

Det som dukket opp NÅ, som var problemet, var altså at hun var gravid. Og spørsmålet var om et svangerskap bør stoppe en skilsmisse!!!

Alt det andre - ventetiden og at jeg selv nettopp mistet et barn, var ikke argumenter i seg selv, prøvde bare å forklare at det var EKSTRA tungt på toppen...

Så mener du at jeg skal trekke meg BARE fordi hun er gravid? Er DET rett?? Når de antakelig ikke klarer å fortsette så veldig lenge uansett?

[Melaisa]

"Dette forklarer jo en del. Du har ikke hatt følelsen av å bli elsket før, og nå føler du det."

Det er sant. Men det er jo ikke DERFOR jeg føler meg så sterkt knyttet til ham, bare fordi han er en som elsker meg. Sant å si så har jeg hatt endel beundrere opp igjennom årene, men har ikke "sluppet dem til" nok til at det har kunnet blitt noen alvorlig kjærlighet av så mange. Men det er en annen også som virkelig elsker meg. Hvis jeg bare var ute etter å bli elsket, kunne jeg bare "tatt" ham, han er en flott fyr som ville gjøre livet enkelt for meg. Men jeg elsker bare ikke ham, så da så... Da prøver vi å være venner istedet.

Ellers så hørtes boken din interessant ut. Jeg er generelt skeptisk av meg, men avviser likevel ikke alt uten videre. Var til healer en periode i fjor, og var litt imponert over hva hun kunne fortelle meg. Hadde lyst til å grave videre i den retningen med tidligere liv osv, men det var så dyrt å gå dit at jeg måtte slutte når jeg hadde blitt bra. (Nå har jeg bestilt en ny time om en måned, for nå TRENGER jeg litt påfyll...)

"Så enten er du totalt blind av å få følelsen av å bli elsket, eller så er dette virkelig din soul mate som du har sterke karmiske bånd til."

Jeg er ihvertfall ikke blind av å bli elsket, har da beina LITTEGRANN på jorda, og har fått meg selv bekreftet på flere andre måter også nå. Føler meg generelt MYE sterkere som menneske etter at jeg kom meg ut av ekteskapet og fikk være meg selv. Kunne skrevet mye om mine følelser av å være "beslektet" men det blir så mye å brette ut her...

"Hvis det er det siste er jeg kjempemisunnelig, det må være fantastisk og finne dette mennesket, og i så ung alder i tillegg."

Ja, bare det går bra da!! Derfor er det jo EKSTRA TRAGISK om skjebnen er SÅ URETTFERDIG at den skiller oss...

"Er det slik at dere forstår hverandre før dere har sagt noe, og slike ting?"

Vi har jo ennå ikke fått hatt noe dagligliv sammen og tid til å bli ORDENTLIG kjent og "fase oss inn", så jeg synes det er vanskelig å si noe om det. Men vi tenker VELDIG likt stadig vekk, får bare se hvordan det utvikler seg...

Alle som tror at jeg blir lurt, de kan ikke forstå at jeg MERKER om han snakker sant, om det er noe han ikke vil si, jeg synes jeg har en sterk intuisjon! Med årene har jeg lært å stole på den, til syvende og sist har det alltid vist seg at den har stemt!

Men NÅ vet jeg ikke, for vi har sett så lite til hverandre!!! Men jeg vet at han sliter med samvittigheten. Jeg ville kanskje mistet litt respekt for ham hvis han tok veldig lett på det. Bare han velger RIKTIG til slutt...

Han hadde nok neppe pult noen andre etter han hadde funnet soulmaten sin.

[Lionn]

Dette er klassisk. Selvsagt elsker han deg ikke. Du er hans leketøy.

[Gjest jadajegernokdrittsekksomantyder]

La oss spørre oss selv...

Hvorfor bli hos ei jeg ikke elsker, når ei skikkelig heit dame står klar?

Joda, jeg sier til henne at jeg elsker kun henne, og ikke min kone.

Jeg får i pose og sekk!

Riktig nok, når jeg gjør dette mot min kone, elsker jeg henne ikke så høyt som jeg burde.

Men, det gjør vel ikke noe, for det gjør jeg jo ikke med elskerinnen min heller.... Ellers så hadde jeg vel ikke latt henne lide slik, hadde jeg vel?

Min kone har så vanvittig mange egenskaper og sider som jeg liker, den eneste feilen er at hun ikke gir meg EVENTYR nok. Så da så... Det får jeg jo hos HENNE...

Min kone tror og synes det meste er bra, vet jo at som alle andre par, kan man ikke ha det HELT topp hele tiden...?!

Bør jeg fortelle noe mer... da...?