Når kjemien ikke stemmer lengre....hva da? (langt)

[Sair]

Har vært sammen med mannen min i 9 år. Giftet oss da vi var 21 år begge to. Problemet nå er i bunn og grunn at jeg føler kjemien er TOTALT borte fra min side. Alt begynte for ca tre år siden. Frem til den tid vil jeg si at vi hadde et utrolig bra forhold selv med tanke på at forelskelsen hadde gitt seg litt og at sexlivet aldri har vært stormende. Følte at vi gled i fra hverandre. Vi snakket lite sammen, hadde ingen felles drømmer eller mål , felles interesser m.m. Sexlivet dabbet av og det var fordi lysten fra min side var fraværende, men vi har alltid vært flink og kose og gi klemmer osv. Har opp gjennom årene vært småforelsket i andre, men aldri gått videre for i bunn og grunn elsket jeg min mann.

Jeg gikk lenge og holdt problemene for meg selv, men for 1,5 år siden tok jeg det opp med min mann. Han ble veldig overrasket. Fra der av gikk det raskt nedover. Han ble utrolig såret over hvordan jeg følte det (forståelig nok). Vi endte opp med å ikke snakke sammen i det hele tatt. Jeg hadde i en tid vært forelsket i en på jobben. Det viste seg å være gjensidig og i den perioden vi hadde det som verst presterte jeg å være utro og ha et forhold til kollegaen min. Trodde ALDRI at JEG skulle gjøre noe sånt, men.... Har ikke fortalt dette til min mann, og har fortsatt et "forhold" til den andre ved at vi snakker mye sammen osv., men ikke fysisk.

Da mannen min kom tilbake etter å ha vært borte noen mnd pga av jobben (er vanligvis ikke mye borte) nå i vinter fant vi ut at vi ville prøve terapi. I tillegg leste vi bøker og prøvde å snakke om ting. Litt etter litt har vi fått det levelig sammen. Vi kan til og med ha det gøy, snakke, gå på fest og dra på ferie sammen noe som jeg ikke hadde lyst til tidligere(da bare gruet jeg meg for å gå hjem etter jobb). Det eneste som mangler er å kunne ha et sexliv og kunne kose sammen. Jeg kan gi han en klem av og til, men bare tanken på å f. eks kysse.... nei! Dette sårer selvfølgelig han utrolig :-(

Problemet mitt er at følelsene for han jeg er "utro" med ikke forsvinner og at det er TOTALT mangel på fysisk tiltrekning for min mann(slik det har vært i 1,5 år, har ikke hatt sex på 8 mnd)

Mannen min er en som man ikke finner mange av. Han er hjelpsom, snill, søt, morsom, sosial, pen og alt hva man egentlig kan ønske seg. Skulle virkelig gitt ALT for at jeg fikk igjen lysten, men... Er det mulig å finne tilbake til hverandre når lysten er så fraværende? Ikke hjelper det at jeg har følelser for en annen heller(vet at dette sikkert også vil dabbe av etter en stund, men håper kanskje sexlivet vil vare lengre for det betyr så mye for å bevare nærheten til den andre) Vet liksom ikke hvor lenge man skal prøve. Selv om ting har bedret seg er det slitsomt å gå slik over lang tid. Begge er veldig slitne og lei oss selv om vi har et bra "samboerforhold". Noen som har lignende erfaringer å dele eller råd å komme med???

[synarella]

Hei!

Jeg er nok ingen guru på dette feltet, men tenkte jeg ihvertfall skulle berømme dere for å ville ta tak i problemene. Altfor mange rømmer eller stikker hodet i sanden når problemer slik du beskriver dukker opp.

Det virker som du er veldig glad i mannen din, du beskriver ham utelukkende positivt. Men noe må det være som gjør at ting er anderledes, eller?

Hva var det du fallt for hos ham til å begynne med? Er det forsvunnet?

Vanligvis ville mitt råd være å ta tiden til hjelp og oppsøke samlivsterapeut, men det har dere allerede gjort..

Noen ganger må man vel bare innse at forholdet er over, og prøve å beholde et godt vennskap, spesielt hvis man har barn.

Man kan jo ikke gå resten av livet uten lidenskap når man er så ung som deg...

Mvh

[Gjest jassågittduog]

Ja, jeg har 2 råd.

1. Kutt kontakten med typen på jobben, også mentalt.

2. Eller sett din mann fri, han er nemlig for god for deg.

Jeg vet av egen erfaring, var selv gift med en dame som var mer interessert i å sverme for andre, enn å ta seg av meg som mann, venn, partner og elsker.

Ved å fortsatt være gift med din mann, kan du riskere å ødelegge han mer enn godt er for han. Han skal tross alt komme over deg, du er tydeligvis ferdig med han.

Hvis du ikke klarer å gjøre det slutt; fortell han om utroskapen og de gode samtalene med kollegaen på jobb. Er det noe guts i mannen står du utenfor med kofferten din ferdig pakket 1 time senere !!

Eller : Gå hjem og sug han !

Kanskje ikke din mann finner deg spesielt attraktiv heller.

Kanskje du burde trene litt, slanke deg, kjøpe noe nytt tøy, slå av tv'en, slutte å prate piss om venninner og deres familieliv.

VÅKN OPP FØR FAMILIEN DIN GÅR TIL HELVETE.

[Gjest krepsine]

Føler med deg Sair.

Jeg har nesten kunnet skrive dette selv, men kan viss det er noen trøst, gi et lite håp.

Det gikk enda lenger for oss, og jeg forlangte til slutt skilsmisse.

Klarte aldeles ikke mer. Etter en stund alene syntes jeg at jeg hadde det helt topp alene, men bare en stund. Gørtungt å se at den snille mannen min slet selvfølgelig, og min egen lille kjærlighetshistorie ble aldeles ikke bedre av det.

Det endte med at jeg fortalte eksmannen min alt sammen. Selv om han hadde hatt mistanke, tok han det fryktelig tungt å ha blitt bedratt, men var villig til å gi meg en sjangs. Men det ble en skrekkelig oppvask, og jeg måtte etter masse slit, skuffelser og frustrasjon be både familie og barn om å forstå og tilgi og hjelpe oss. Og det gjorde de virkelig. Og en god terapaut hos familivernkontoret.

Det tok lang tid å komme over følelsene for kollegaen min, men idag ser jeg at det var verd kampen. For innerst inne var jeg altfor glad i han jeg hadde. Hele tiden.

Det var bare så jævlig frustrerende å måtte dykke så langt ned for å få bygd seg opp på nytt.

Etter mange og lange samtaler hos rådgiver, har jeg nå sett at mye av årsaken var dårlig samvittighet. Det er noe av den verste lystdrepern som er.

Dårli samvittighet for at jeg ikke satte pris på, viste at han egentlig var både flott og god. Ikke sa det til ham, ikke gjengjeldte (klarte ikke) alt det fine han sa og gjorde for meg både tidligere og når jeg var utro. Verre og verre ble det, og til slutt kvaler for min egen utroskap. Når han klaget en sjelden gang over mine avvisninger, angrep jeg og kalte ham både ditt og datt.

Og da ble han temmelig krass selv til slutt. Mutt og tverr også, selv om han bevisst likevel var snill og hjelpsom det aller meste av tiden. Han hadr også feil som alle andre, og har gjort en flott innsats sjøl også. Tatt i mot de klager jeg har hatt, vurdert og retta på det som var viktig for meg.

Så etter at vi bestemte oss for å prøve på nytt, skulle det liksom bli bare fryd. Men.

Det var tungt å kommeigang med følelsesliv og seksuell omgang igjen, selv om han var fantastisk mot meg. Ingen kan tilfredsstille meg som han, men det tok lang tid for meg å gjengjelde og skikkelig føle lidenskap. Tror faktisk ikke noe av slike problemer har med kjemi å gjøre lenger, men å gå litt dypere i seg sjøl. Jeg ble overrasket over meg sjøl, for Det snudde faktisk ikke før jeg ble kvitt følelsene for kollegaen. Og, sjøl om det høres litt dumt ut, var det det å snakke ut med de rundt oss om det som hjalp meg.

Å gå med den hemmelige forelskelsen, bare holdt det hele ved like. Når jeg "offentlig" tok avstand fra at jeg faktisk hadde vært utro, følte jeg meg friere. Måtte faktisk ta det innover meg selv også. Det var godt å kjenne at følelsene forsvant, for da sammenlignet jeg ikke mannen min med forelskelsen til den andre. Og så mannen min i et helt annet lys.

Jeg hadde sammenlignet mannen og forelskelsen, ikke mann mot mann.

Og der tror jeg noe av MIN hemmelighet ligger, at jeg klarte å se den forskjellen.

Har selvfølgelig opp og nedturer enda, spesielt når mannen min viser utrygghet og vil vite ting. Men det er mitt ansvar nå da det er jeg som vil ha han tilbake. Og jeg føler en stigende lykke hver dag.

Detta ble rotete, men jeg ville gjerne hjelpe deg med mer, om det er noe av detta som føles litt nært.

Ønsker deg alt godt i hvertfall.

[Sair]

Føler med deg Sair.

Jeg har nesten kunnet skrive dette selv, men kan viss det er noen trøst, gi et lite håp.

Det gikk enda lenger for oss, og jeg forlangte til slutt skilsmisse.

Klarte aldeles ikke mer. Etter en stund alene syntes jeg at jeg hadde det helt topp alene, men bare en stund. Gørtungt å se at den snille mannen min slet selvfølgelig, og min egen lille kjærlighetshistorie ble aldeles ikke bedre av det.

Det endte med at jeg fortalte eksmannen min alt sammen. Selv om han hadde hatt mistanke, tok han det fryktelig tungt å ha blitt bedratt, men var villig til å gi meg en sjangs. Men det ble en skrekkelig oppvask, og jeg måtte etter masse slit, skuffelser og frustrasjon be både familie og barn om å forstå og tilgi og hjelpe oss. Og det gjorde de virkelig. Og en god terapaut hos familivernkontoret.

Det tok lang tid å komme over følelsene for kollegaen min, men idag ser jeg at det var verd kampen. For innerst inne var jeg altfor glad i han jeg hadde. Hele tiden.

Det var bare så jævlig frustrerende å måtte dykke så langt ned for å få bygd seg opp på nytt.

Etter mange og lange samtaler hos rådgiver, har jeg nå sett at mye av årsaken var dårlig samvittighet. Det er noe av den verste lystdrepern som er.

Dårli samvittighet for at jeg ikke satte pris på, viste at han egentlig var både flott og god. Ikke sa det til ham, ikke gjengjeldte (klarte ikke) alt det fine han sa og gjorde for meg både tidligere og når jeg var utro. Verre og verre ble det, og til slutt kvaler for min egen utroskap. Når han klaget en sjelden gang over mine avvisninger, angrep jeg og kalte ham både ditt og datt.

Og da ble han temmelig krass selv til slutt. Mutt og tverr også, selv om han bevisst likevel var snill og hjelpsom det aller meste av tiden. Han hadr også feil som alle andre, og har gjort en flott innsats sjøl også. Tatt i mot de klager jeg har hatt, vurdert og retta på det som var viktig for meg.

Så etter at vi bestemte oss for å prøve på nytt, skulle det liksom bli bare fryd. Men.

Det var tungt å kommeigang med følelsesliv og seksuell omgang igjen, selv om han var fantastisk mot meg. Ingen kan tilfredsstille meg som han, men det tok lang tid for meg å gjengjelde og skikkelig føle lidenskap. Tror faktisk ikke noe av slike problemer har med kjemi å gjøre lenger, men å gå litt dypere i seg sjøl. Jeg ble overrasket over meg sjøl, for Det snudde faktisk ikke før jeg ble kvitt følelsene for kollegaen. Og, sjøl om det høres litt dumt ut, var det det å snakke ut med de rundt oss om det som hjalp meg.

Å gå med den hemmelige forelskelsen, bare holdt det hele ved like. Når jeg "offentlig" tok avstand fra at jeg faktisk hadde vært utro, følte jeg meg friere. Måtte faktisk ta det innover meg selv også. Det var godt å kjenne at følelsene forsvant, for da sammenlignet jeg ikke mannen min med forelskelsen til den andre. Og så mannen min i et helt annet lys.

Jeg hadde sammenlignet mannen og forelskelsen, ikke mann mot mann.

Og der tror jeg noe av MIN hemmelighet ligger, at jeg klarte å se den forskjellen.

Har selvfølgelig opp og nedturer enda, spesielt når mannen min viser utrygghet og vil vite ting. Men det er mitt ansvar nå da det er jeg som vil ha han tilbake. Og jeg føler en stigende lykke hver dag.

Detta ble rotete, men jeg ville gjerne hjelpe deg med mer, om det er noe av detta som føles litt nært.

Ønsker deg alt godt i hvertfall.

Takk for at du tok deg tid til å svare :-) (dere andre også...!!) Av og til er det bare så vanskelig å sitte med alt dette helt alene.

Når jeg leser innlegget så får jeg lyst til å prøve mer for å redde ekteskapet. Skal snart på ferie og håper å få felles opplevelser som kan føre oss nærmere igjen. Har også søkt ny jobb for på en måte beg. på nytt. Skal forholdet til kollega avsluttes blir det vanskelig å jobbe på samme sted, og skulle vi en gang få et skikkelig forhold tror jeg at det blir for mye å jobbe på samme sted. Spm. er jo om jeg får ny jobb da, ikke alltid like lett.....

Vi har ikke barn, og det er kanskje noe jeg tenker mye på. Har nemlig hatt lyst på barn noen år, men har ikke turd pga at situasjonen er slik som den er. Nå beg. jeg å stresse litt med tanke på alderen også.Tror kanskje dette er noe av grunnen til at jeg tenker på separasjon nå. Må liksom snart beg. på nytt, hvis jeg skal det, for å rekke å få barn...

[flisa]

been there etc...

Det går til den dagen du ikke orker å holde ut med deg selv lenger. Det er ikke noe vits i å tvære på noe som ikke er. Jeg gikk til slutt...

Og idag er jeg LYKKELIG over at jeg har funnet min makker som jeg virkelig føler at jeg har et samliv med, - OG eksen min har det nå UTROLIG bra med ei som er så lik han at det nesten er vittig.....og som ungene sier - de klarer ikke å la vær å "kline"....og det er gått noen år alt.

jeg har i dag god samvittighet for at jeg gikk, for jeg var rett og slett bånn ulykkelig, og han hadde det vel sånn passe lunkent, han drev i alle fall ALDRI å klådde sånn på meg ! :-)

Man kan ikke fortsatt ha "den kameraten" man har i sin mann, det trygge, forutsigbare, - og så heller vil være kjæreste med en annen.

Det er om å finne en som kan fylle begge rollene, både som bestevenn og som elsker. Da kan man plutselig oppleve på en fest noe lignende som dette: - en liten AHA-opplevelse; "jøss, jeg er ikkepå "jakt" lenger, jeg har det bra for først gang i mitt liv, - jeg trenger ikke speide rundt og finne DE øya - for spenningens skyld - åååååååå så godt!". Den følelsen unner jeg deg! :-)

Å være lykkelig er egentlig det at du ikke bør kjenne etter om du er det :-)

[jewel66]

Huff..høres ut som jeg hadde det med x´n min.Vi var sammen i nesten 8 år, men de siste 5 åra hadde vi ikke sex( tenk 5 år!!! det er ganske utrolig).Prøvde absolutt alt.Konklusjonen ble at den seksuelle spenninga var borte for godt, og kunne ikke finnes igjen. Nå har jeg ny kjæreste og vi har sex ca 8-13 ganger i uka!!!!