hjelp meg/ samlivsproblem

[Gjest ikke undertegnet]

jeg er en mann på 31 år og gift i 2år ,

min kone er 35 og er utenland

snakker norsk og jeg føler at hun har tilpasset seg vårt samfunn rimeligt godt.

men vi har en del problemer fleste av dem små som blir store som gjør meget vondt i sjelen.

jeg er nå helt uttappet og føler meg meget trist og tom.

derfor sriver jeg her for og lytte hva andre skriver og erfaringer .

jeg kan fortelle hva som sjedde i kveld.

ps: min kone er gravid i 12 uke og er ganske trøtt og lten styrke.

jeg holdt på og legge parkett i stuen nede i kveld sånn i 6tiden og min kone kommer ned og spurte om jeg ville ha middag stekte poteter med speilegg, sa hun og jeg spurte om at kan du steike kotelett til meg ,kona er litt kvalmen og sa ja og gikk opp igjen på kjøkken. etter 30-40 minutt gikk jeg opp for jeg trudde det var mat og der sat hun og spiste alene og det som var igjen var 5 må potetskiver,og deet er jo litt lite for en stor mann, jeg forstår athun ikke er god og må spise litt oste men lite og jeg ble skuffet og litt trist da det var ingenting og jeg sa veldig lite og gikk og fant meg en pizza i fryseren da hun såg det sa hun at hun kunne steike koteletter til meg og jeg svarte nei det er ikke nødvendig og at jeg klarer meg med denne hun spuree om jeg var irritert or sur og jeg svare nei det går bra , men egentlig var jeg littt skuffet da jeg stiller 100% opp for hun altid og det er ikke lite det jeg har støttet og hjulpet henne med legeutdanningen og kurser ja nesen alt så jeger vell litt utbrent av og stille opp for andre , for jeg savner litt oppmuntring og nærhet noe som jeg føler er lite av,.

så jeg følte vell under midagen at vi kunne spist sammen og at hun hadde laget middag til 2 ikke 1,

jeg føler velll at en kan forvente litt tilbake?

jeg er en meget snill mann og gir mye frameg selv , det sier venner av meg også og det er godt og høre.

hun gikk og la seg i sengen etter hun hadde spist og slappe avog det er jo normalt når en er gravid.

senere på kvelden stodjeg rett utenfor badet og koste med katten da hun hadde stått opp igejn for og stelle seg for hun skulle sove for natten og un gikk rett forbi uten si godnatt eller noe , bare gikk og lukket døren.etter 5 minutt gikk jeg jeg inne og spurte om hun hadde lagt seg , og hun svarte ja , så rart sa jeg merkelig oppførsel hvorfor sier du ikke god natt- merkelig oppførsel du har sa jeg.

såååå kom en utrolig eksplosjon fra henne og er totalt vill og ond der hun står og lirer utavseg .jeg prøver og gå ut rommet og hun stormer etter meg kaster sko i hode mitt da jeg står i trappen og i kroppen og det gjør meget vondt, jeg ber henne roe seg uten lykke og da tenner jeg og skjeller på henne og hun blir mere vill og galt og skriker som om jeg holder på og drepe henne , noe jeg ikke gjør det enenste jeg gjør er og holde armene slik at hun ikke gjør skade på ting og meg, og hun er helt ja hva skal jeg si jeg blir redd av og se på dette og det gjørså vondt i sjelen min , jeg kan ikke roe henne hun sier at hun aldri vill se meg og flytte fra dette hun og jeg ber hunne roe seg jeg elsker deg sa jeg til henne ,men hun blir mere gal og biter og klorer meg i ansiktet til jeg blør..

til slutt roer hun seg og vill ikke se meg og ikke rør meg sier hun for jeg prøvet og berolige og snakke.

men jeg vet ikke det virker som hun hater meg og jeg gikk ut.

jeg sitter og griner og skriver til dere skal ikke vi menn være så sterke ,men det er ikke jeg i slike ting.

har jeg gjort noe så er galt her er det jeg som gjør feil eller er det kona ,

jeg føler ikke at dette var noe og skape en skandale for jeg gikk og sa til henne merkelig oppførsel for jeg savner lit nærhet jeg også og ømhet.jeg er ingen ting som står der.

vi har hatt mangen liknende episoden noen ganger gjør jeg feil ja og hun , men hun inrømmer aldri dette, det er feil og seie det under teppet jeg trenger og snakke men ikke hun slik at en misforståelse eller uenighet ikke blir tatt opp og snakket om.

en ting er helt sikkert og det er at hun er ekstremt bortskjemt, jeg er bortsjemt også men ikke i nærheten av hun.

dette er det tredje ekteskapet hennes,og første mitt.

jeg må innrømme at etter slike krangler så forsvinner gnisten og følelsen for jeg blir altid sittende igjen som syndebukk og hun har aldri feil hun prøver altid og vri det til at alt er min skyld, og da kommer dem uutholdelige tomheten og tristheten .

Hva er best i slikt samliv ta skilsmisse eller hva

hvordan skal jeg få henne til og gi litt og forstå

Dette er ivertfall ikke det jeg drømte om når jeg ville ha familie .krangler har alle men en snakker om det og løser det, det går ikke her.

jeg takker for deres svar og synspungter.

hilsen trist mann.

[-Riksklysa]

helt ærlig? gå fra henne. hun virker ikke særlig stabil, det er greit at man har hunørsvingninger under svangerskapet, men det får da være grenser, hun kan ikke få holde på slik?!!

du sier du elsker henne, noe jeg ikke betviler, men "wake up and smell the coffee", dette er hennes tredje (3) ekteskap, kanskje det begynner å gå opp for deg hvorfor hun ikke klarer å holde på en mann? (har du tenkt på hvor mange forhold hun har i tillegg?)

nei, "if you love someone,set them free". ta til fornuften, det virker ikke som denne personen er helt på g, tenk på deg selv, ikke la henne få ødelegge deg...

[mrxx]

Huff, denne damen hadde ikke jeg klart å bodd sammen med. Dette hadde jeg ikke funnet meg i. Jeg hadde kastet henne ut.

Du kan forsøke å ta en alvorlig prat med henne og si klart i fra at dette er en oppførsel du ikke aksepterer. Vil hun ikke ta denne praten eller endrer oppførselen sin, så gi henne beskjed om å flytte.

Ett lite tips, bruk store bokstaver etter punktum, da blir det lettere å lese:-)

[Gjest snafus]

Jeg synes ikke hun høres ut til å bli en god ektefelle for deg - du hørs alt for god ut for henne. Du er ung, snill, oppofrende og har et hav av mulighet til å møte bedre damer foran deg. Hvis hun ikke klarer å forbedre seg, da. Er jo en grunn til at hun i så ung alder har vært gift to ganger før, tror jeg. Og det er best for barnet også, og ikke ha to foreldre som holder på slik. Nei, gå før det blir for seint og hun gjør så du mister all selvtillitt. Det finnes masse muligheter der ute for deg.

[Gjest carlina]

En ting er sikkert, og det er at man kan endre personlighet under svangerskap.da jeg og min mann ventet vår første gikk jeg helt av skaftet...Jeg taklet ikke å høre stemmen hans,tålte ikke lukten av ham.Jeg var tvers igjennom råtten med ham i syv mnd før ting begynte å gå seg til.Det jeg mener er hvis du elsker henne og er sikker på at hun elsker deg så må dere bare prøve å komme dere gjennom dette sammen.Ta en samtale når hun ikke er i "merkelig" form.Du skriver at du er en tvers i gjennom snill mann,du vet det er ikke alle kvinner som takler det heller.Noen kvinner misbruker slike menn,mens andre vet å sette stor pris på dem.Uansett så håper jeg for deres skyld at dette er hormonelt betinget.

Lykke til!

[fantomet]

Hei !!

Trist å lese det du skrev der. Kjenner følelsen din av å gi og gi til du er utmattet og så får du ikke mye tilbake. Du ber heller ikke om mye, men dine forhåpninger om det lille du ber/håper på blir en stor skuffelse for deg når hun oppfører seg slik.

Dette ekteskapet ditt er et tydelig tegn på dårlig komunikasjon og vrengte forventninger. Det kan være at hun har store hormonelle forstyrrelser i kroppen nå om dagen, men det er noe hun skal være klar over selv og som hun nesten kan bruke å bortforklare sine utbrudd.

Kanskje hun lengter etter noe i deres forhold som hun ikke klarer å fortelle, bare tenker og forventer. Prat mer sammen og finn ut hva dere vil ha ut av ekteskapet og vit at ingen kan lese dine behov eller tanker.

Rådgivning vil kunne gi dere en liten forsmak på hvordan dere kan snakke sammen uten å bebreide, beskylde eller angripe. Familievern kontorer har hjelp til samtaler og man lærer utrolig mye av det.

Hvorfor du giftet deg med henne er i denne sammenhengen av mindre betyding, men det virker som dere har sluttet å bli kjent med hverandre. Og da misforstår man oftere i daglige samtaler.

Vær innstilt på i finne tilbake og fortell hanne at du er utslitt, frustrert og at du trenger omsorg og støtte fra henne da du føler at dere glir unna hverandre.

håpper disse syndpunger hjelper deg !!

Hilsen

[Gjest carlina]

Hei !!

Trist å lese det du skrev der. Kjenner følelsen din av å gi og gi til du er utmattet og så får du ikke mye tilbake. Du ber heller ikke om mye, men dine forhåpninger om det lille du ber/håper på blir en stor skuffelse for deg når hun oppfører seg slik.

Dette ekteskapet ditt er et tydelig tegn på dårlig komunikasjon og vrengte forventninger. Det kan være at hun har store hormonelle forstyrrelser i kroppen nå om dagen, men det er noe hun skal være klar over selv og som hun nesten kan bruke å bortforklare sine utbrudd.

Kanskje hun lengter etter noe i deres forhold som hun ikke klarer å fortelle, bare tenker og forventer. Prat mer sammen og finn ut hva dere vil ha ut av ekteskapet og vit at ingen kan lese dine behov eller tanker.

Rådgivning vil kunne gi dere en liten forsmak på hvordan dere kan snakke sammen uten å bebreide, beskylde eller angripe. Familievern kontorer har hjelp til samtaler og man lærer utrolig mye av det.

Hvorfor du giftet deg med henne er i denne sammenhengen av mindre betyding, men det virker som dere har sluttet å bli kjent med hverandre. Og da misforstår man oftere i daglige samtaler.

Vær innstilt på i finne tilbake og fortell hanne at du er utslitt, frustrert og at du trenger omsorg og støtte fra henne da du føler at dere glir unna hverandre.

håpper disse syndpunger hjelper deg !!

Hilsen

Skal love deg at hormoner kan komme og smekke deg over hodet uten at du skjønner hva som slo deg...De kommer snikende.. og er du ikke klar over dem, så er det MEGET lett å tro at det er forholdet som er kjørt i dass!!

[Gjest ikke undertegnet]

Taking the blame for everything

Do you find yourself saying, "I'm sorry" a little more often lately? Are you taking responsibility for everything that goes wrong in the relationship? Are you doing this because you want your woman to be happy and stress-free? If the answer is "yes," you might as well be donning her skirts because she's the one wearing the pants.

Acting as though your girlfriend is a saint who can do no wrong is not chivalrous. It's pathetic, especially if you allow this pattern to spill over into marriage, where she'll have you in the doghouse every time something goes awry. If she's partly to blame, be sure to inform her immediately. If she's really "the one," she'll have no problem meeting you half-way.

[Gjest tod]

Taking the blame for everything

Do you find yourself saying, "I'm sorry" a little more often lately? Are you taking responsibility for everything that goes wrong in the relationship? Are you doing this because you want your woman to be happy and stress-free? If the answer is "yes," you might as well be donning her skirts because she's the one wearing the pants.

Acting as though your girlfriend is a saint who can do no wrong is not chivalrous. It's pathetic, especially if you allow this pattern to spill over into marriage, where she'll have you in the doghouse every time something goes awry. If she's partly to blame, be sure to inform her immediately. If she's really "the one," she'll have no problem meeting you half-way.

Uff, kan du ikke slutte med dette Doc Love-maset.

De 'rådene' du siterer er holdningene til temmelig redde, temmelig parnoide menn; man må føle seg temmelig true for å komme med denslags.

Er det forskjell på kjønnene? Selvsagt. Men det er fortsatt ikke full krig.

Det fins faktisk noen jævlig flotte jenter der ute.