Kjip mandag.

[Gjest Mrf.]

Nå går alt til helvete. Jeg vil slå opp med dama. Jeg elsker henne. Men tror ikke det noensinne kan bli oss. Jeg er lei. Lei av å være usikker, at alt skal være et spill (selv om det kanskje bare er jeg som tenker slik), det er for komplisert.

Skal det være slik? Ikke når jeg leser innlegget fra forelsket, om den rette osv. Jeg gjør jo alt for henne. Nesten. Er ikke alltid ærlig. Men. Nei. Jeg gjør kanskje ikke så jævlig mye, egentlig. Jeg tenker på henne utrolig mye. Men. Jeg sier ikke i fra at jeg elsker henne. Jeg tror hun vet det. Men det ville føles rart, jeg vet det ville være rart, jeg synes "jeg er glad i deg" funker bra.

Dette er jo bare babbel. Beklager. Ufattelig trøtt.

Jeg tror jeg tenker alt for mye. Og jeg føler meg jævli passiv. Det er ikke en god følelse. Jeg vet ikke hva jeg gjør lengre. Jeg vil ikke forholde meg til noe som helst, jeg flykter, blir litt delt mellom rollene. Som kompis blant vennene, som kjæreste med hun som jeg skal flytte ned til, som sønn. Jeg vet burde være egoistisk. Gjøre det som jeg vil. Da vil jeg være sammen med henne. Med mindre jeg tar feil. For jeg har følelsen av at jeg overser noe med vilje. Men orker ikke tenke mer nå.

[Gjest carlina]

Øhh ja langt innlegg av selvmotsigelser her...Hva med å bryte ut?Være alene?Finne deg selv?