Hva bør jeg si til legen? NHD.

[doljenta]

Hei!

Skal til legen denne uka. Har sluttet på anafranil. Psyk. vil ikke at jeg skal gå på medisiner. Han er veldig flink og jeg stoler på han/vil høre mest på han.

Men mine tvangstanker er kommet veldig tilbake. Min psyk. vil helst ikke snakke om selve tankene. Han vil snakke om årsakene/hvorfor disse oppstår osv.

Så nå lurer jeg på om jeg bør si til legen at jeg skal begynne på igjen med medisin? Men da er jeg redd psyk. vil bli sint. Han mener jeg ikke trenger disse. Skal jeg bare be om beroligende og ta disse i vanskelige situasjoner? Eller er beroligende over lang tid ingen god løsning?

Har også i tilegg til tvangstanker fått veldig aggresjon. Trodde dette var bivirkning av anafranil. Men jeg har forsatt disse "anfallene" nå etter at jeg har sluttet. Føler at jeg har masse masse "krefter" inne i meg som MÅ ut, så jeg hopper og raser og svarer bare sint min samboer. Han blir lei seg. Fordi jeg sier mye jeg ikke mener. Og jeg kaster ting rundt og slår rundt meg (slår ikke andre folk asså!!) Hva bør jeg gjøre med disse anfall? Har sagt det til min psyk. men han ville ikke snakke om de.

Håper dette ikke ble altfor innviklet spørsmål...

Ha en fin dag alle.

Klem,

[Gjest trrrish]

hei, jeg vet ikke med de andre greiene dine, men du beskrev sånne anfall med aggresjon...De der anfallene med aggresjon har jeg også avogtil!!! Går amokk...og de er for jææææævlige. Veldig smertefullt innvendig.

Psykiateren kaller det for SORG.

Men jeg sa til han at jeg orker ikke leve mer om jeg fortsetter å få disse anfallene, så nå går jeg til fastlegen min og ber om vival eller noe! Han var enig i at det er bedre å ta et medikament enn å f.eks dunke hodet i veggen.

Håper det funker med vival mot dette!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du skal si det til legen slik det er.

Du skal be om medisiner igjen, og du skal be legen din hjelpe deg med å skaffe en ny psykolog.

Din nåværende psykolog er faglig helt på jordet og vil ikke kunne hjelpe deg.

[Gjest tod]

Du skal si det til legen slik det er.

Du skal be om medisiner igjen, og du skal be legen din hjelpe deg med å skaffe en ny psykolog.

Din nåværende psykolog er faglig helt på jordet og vil ikke kunne hjelpe deg.

Jeg syns du kommer med en temmelig bastant uttalelse her.

Mener du at alle psykiatre/psykologer som er skeptiske til medisinering per definisjon er helt på jordet? Psykiatri/psykologi er jo fag med mange til dels motstridende retninger - terapiformene er mange. Du får det til å høres ut som psykiatri er en eksakt vitenskap hvor en eller annen formel beviser at medisinering alltid er til det beste. I siste instans er det vel bare én person som kan avgjøre bruk av medisiner eller skifte av behandler: pasienten selv.

[Gjest ikke undertegnet]

Du skal si det til legen slik det er.

Du skal be om medisiner igjen, og du skal be legen din hjelpe deg med å skaffe en ny psykolog.

Din nåværende psykolog er faglig helt på jordet og vil ikke kunne hjelpe deg.

Så uenige som dere fagpersoner er. Og tar vi mot til oss og 'opponerer' så er det ikke alltid dette blir sett på med blide øyne. Kan føles litt som straffereaksjoner noen ganger. Derfor blir vi pasienter 'redde' etterhvert for å snakke med dere. Etterhvert som vi 'samler' slike erfaringer. Slik har jeg det ihvertfall.

Fagpersonene er uenige om mitt tilfelle. Den eneste som ikke har uttalelsesrett - føles det som - er MEG. Men hvorfor kan det ikke være meg som har rett - fagpersonene er allikevel uenige.

Nei, jeg tør ikke 'utlevere' meg til en behandler mer. Er for tungt når det blir brukt mot deg. har vel vært uheldig kanskje, men ettersom jeg har lest er jeg ikke alene om dette.

Dere behandlere burde være litt mer ydmyke. Skjønne at det dere tror så sterkt på ikke bør være riktig. En annen behandler tror LIKE sterkt på et motsatt synspunkt. På denne måten tar dere knekken på oss pasientene!

[frosken]

Jeg syns du kommer med en temmelig bastant uttalelse her.

Mener du at alle psykiatre/psykologer som er skeptiske til medisinering per definisjon er helt på jordet? Psykiatri/psykologi er jo fag med mange til dels motstridende retninger - terapiformene er mange. Du får det til å høres ut som psykiatri er en eksakt vitenskap hvor en eller annen formel beviser at medisinering alltid er til det beste. I siste instans er det vel bare én person som kan avgjøre bruk av medisiner eller skifte av behandler: pasienten selv.

Etter min oppfatning er det meningsløst å være enten for eller i mot bruk av medikamenter mot psykiske lidelser. Jeg kan være skeptisk til bruk av medikamenter i forbindelse med visse problemer - mens jeg synes det er bortkastet tid/meningsløst å ikke forsøke medikamenter ved andre tilstander.

Jeg er ikke lege - og har derfor svært begrenset kunnskap - men såvidt jeg har fått med meg er vel nettopp tvangslidelsene en av de diagnosene hvor man ser svært gode behandlingsresultater ved bruk av medikamenter og tilsvarende usikre resultater ved samtaleterapi alene. Av den grunn finner jeg det ganske betenkelig dersom en psykolog sterkt fraråder en pasient å bruke medikamenter mot denne type problemer.

Jeg har sett tilfeller hvor mennesker har mistet svært mange år av sitt liv fordi deres bipolare lidelse har vært udiagnostisert og behandlet av sosionom tilknyttet psykiatrisk sykehus... Derfor mener jeg at valg av behandling i det minste må forsøkes å være basert på forskningsresultater mer enn kjepphester.

Dette er vel ikke så mye et motinnlegg til det du skrev - men mere mine tanker i relasjon til temaet :-)

[Gjest trrrish]

Etter min oppfatning er det meningsløst å være enten for eller i mot bruk av medikamenter mot psykiske lidelser. Jeg kan være skeptisk til bruk av medikamenter i forbindelse med visse problemer - mens jeg synes det er bortkastet tid/meningsløst å ikke forsøke medikamenter ved andre tilstander.

Jeg er ikke lege - og har derfor svært begrenset kunnskap - men såvidt jeg har fått med meg er vel nettopp tvangslidelsene en av de diagnosene hvor man ser svært gode behandlingsresultater ved bruk av medikamenter og tilsvarende usikre resultater ved samtaleterapi alene. Av den grunn finner jeg det ganske betenkelig dersom en psykolog sterkt fraråder en pasient å bruke medikamenter mot denne type problemer.

Jeg har sett tilfeller hvor mennesker har mistet svært mange år av sitt liv fordi deres bipolare lidelse har vært udiagnostisert og behandlet av sosionom tilknyttet psykiatrisk sykehus... Derfor mener jeg at valg av behandling i det minste må forsøkes å være basert på forskningsresultater mer enn kjepphester.

Dette er vel ikke så mye et motinnlegg til det du skrev - men mere mine tanker i relasjon til temaet :-)

bare lurer, ved hvilke problemer er det du er skeptisk til medikamenter?

[Gjest calestia]

Etter min oppfatning er det meningsløst å være enten for eller i mot bruk av medikamenter mot psykiske lidelser. Jeg kan være skeptisk til bruk av medikamenter i forbindelse med visse problemer - mens jeg synes det er bortkastet tid/meningsløst å ikke forsøke medikamenter ved andre tilstander.

Jeg er ikke lege - og har derfor svært begrenset kunnskap - men såvidt jeg har fått med meg er vel nettopp tvangslidelsene en av de diagnosene hvor man ser svært gode behandlingsresultater ved bruk av medikamenter og tilsvarende usikre resultater ved samtaleterapi alene. Av den grunn finner jeg det ganske betenkelig dersom en psykolog sterkt fraråder en pasient å bruke medikamenter mot denne type problemer.

Jeg har sett tilfeller hvor mennesker har mistet svært mange år av sitt liv fordi deres bipolare lidelse har vært udiagnostisert og behandlet av sosionom tilknyttet psykiatrisk sykehus... Derfor mener jeg at valg av behandling i det minste må forsøkes å være basert på forskningsresultater mer enn kjepphester.

Dette er vel ikke så mye et motinnlegg til det du skrev - men mere mine tanker i relasjon til temaet :-)

og jeg lurer..; hvordan har du blitt så klok og veltalende/skrivende....???

Kan jeg få oppskrifta..?

hmmm. blir like imponert hver gang du skriver, uansett mening, er det gjennomtenkt og fattet.

mvh

[Gjest tod]

Etter min oppfatning er det meningsløst å være enten for eller i mot bruk av medikamenter mot psykiske lidelser. Jeg kan være skeptisk til bruk av medikamenter i forbindelse med visse problemer - mens jeg synes det er bortkastet tid/meningsløst å ikke forsøke medikamenter ved andre tilstander.

Jeg er ikke lege - og har derfor svært begrenset kunnskap - men såvidt jeg har fått med meg er vel nettopp tvangslidelsene en av de diagnosene hvor man ser svært gode behandlingsresultater ved bruk av medikamenter og tilsvarende usikre resultater ved samtaleterapi alene. Av den grunn finner jeg det ganske betenkelig dersom en psykolog sterkt fraråder en pasient å bruke medikamenter mot denne type problemer.

Jeg har sett tilfeller hvor mennesker har mistet svært mange år av sitt liv fordi deres bipolare lidelse har vært udiagnostisert og behandlet av sosionom tilknyttet psykiatrisk sykehus... Derfor mener jeg at valg av behandling i det minste må forsøkes å være basert på forskningsresultater mer enn kjepphester.

Dette er vel ikke så mye et motinnlegg til det du skrev - men mere mine tanker i relasjon til temaet :-)

Enig med calestia, kloke tanker dette. Jeg inntar heller ingen bastant holdning for eller imot bruk av medikamenter. Og jeg er enig i at ved visse tilstander, som f.eks. alvorlig depresjon med suicidalfare, så vil det være nærmest umoralsk å fraråde medikamenter.

Når det er sagt, så er psykiatrien en vitenskap hvor holdningene har endra seg svært opp gjennom historien. I dag er det en tydelig dreining mot biologiske forklaringsmodeller og behandlingsmetoder. Jeg er fullt på det rene med at disse metodene underbygges av mye forskning. Men også forskning er tendensiøs, og hva som anses som viktig å forske på, og hva man leter etter, vil variere fra epoke til epoke - vitenskapsteoretikeren Kuhn har særlig tydelig påvist dette.

Det kan derfor være grunn til å stille spørsmålstegn ikke bare ved de konkrete forskningsresultatene, men også hvilket menneskesyn og kulturelt klima som kan skimtes gjennom dem. Det er min personlige mening at det i dag er for mye fokus på symptomretta kortvarige ofte medikamentelle behandlingsformer - men dette har jo selvsagt også noe med ressurser å gjøre.

En kategorsk avvisning av en spesiell behandlingsform blir for arrogant - men det er dessverre mange behandlere som holder på slik. Det er heller ikke vanskelig å se at det pågår en profesjonsstrid mellom psykiatre og psykologer, hvor psykiaterne generelt forsvarer medisinering mens psykologene i større grad er motstandere.

[doljenta]

hei, jeg vet ikke med de andre greiene dine, men du beskrev sånne anfall med aggresjon...De der anfallene med aggresjon har jeg også avogtil!!! Går amokk...og de er for jææææævlige. Veldig smertefullt innvendig.

Psykiateren kaller det for SORG.

Men jeg sa til han at jeg orker ikke leve mer om jeg fortsetter å få disse anfallene, så nå går jeg til fastlegen min og ber om vival eller noe! Han var enig i at det er bedre å ta et medikament enn å f.eks dunke hodet i veggen.

Håper det funker med vival mot dette!!

Takk for svar! Jeg skal spørre etter vival når jeg skal til legen:) Jeg også får bare lyst til å dunke hodet i veggen.. da er det vel bedre å ta en vival og få sove.

Klem fra,

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar! Jeg skal spørre etter vival når jeg skal til legen:) Jeg også får bare lyst til å dunke hodet i veggen.. da er det vel bedre å ta en vival og få sove.

Klem fra,

Vival er intet godt alternativ i ditt tilfelle.

Du beskriver en tvangslidelse og den skal behandles på denne måten:

Kognitiv adferdsterapi med fokus på "her og nå" og problemer i hverdagen skal være grunnleget for behandlingen. I tillegg brukes ofte det som kalles "responsprevensjon" hvor en prøver å bryte pasienens tvang.

De fleste pasientene vil trenge medisiner i tillegg. Dette kan enten være Anafranil eller et SSRI som Seroxat, Cipramil, Fevarin eller Zoloft.

...

Ingen psykisk lidelse er mer organisk/biologisk enn OCD. En vet til og med hvor i hjernen lidelsen sitter.

Ingen psykisk lidelse innbyr heller mer til tolkninger av hvilke psykologiske konflikter som er "årsak" til lidelsen. Dette leder dessverre en rekke ikke oppdaterte behandlere inn i en psykologisk behandling som skal "finne og kurere årsaken" til tvangslidelsen.

Går du derimot til oppdaterte psykoterapeuter/psykoanalytikere som i andre sammenhenger/diagnoser bruker en slik tilnærming i behandlingen, vil du få høre at denne type behandling (psykodynamisk) ikke er en aktuell behandlingsform ved tvangslidelse/OCD.

Du vil finne mer på disse to nettstedene:

http://www.ananke.no

http://www.gsk.no

på sistnevnte velger du gardinen på "terapiområder", velger depresjon/angst. På venstre side av den siden som da kommer opp, finner du tvangslidelse.

[Gjest camaron]

Takk for svar! Jeg skal spørre etter vival når jeg skal til legen:) Jeg også får bare lyst til å dunke hodet i veggen.. da er det vel bedre å ta en vival og få sove.

Klem fra,

kjære doljenta

Leeenge siden sist. Jeg må si meg mye enig i innleggene fra NHD. Jeg har heller ikke tro på at vival vil være noe lurt preparat og begynne med. De er både vanedannende og har ikke noen dokumentert virkning på OCD.

Jeg skjønner heller ikke at psykologen din mener at du skal klare deg best uten medisiner. OCD er en påvist biologisk lidelse.

Både av egen erfaring og fra litteraturen vet jeg at de preparatene som NHD nevner, Anafranil og de nye antidepresivene som cipramil og seroxat er effektive ved OCD. Anafranil er det eldste preparatet og så langt jeg har brakt i erfaring det mest veldokumenterte.

Jeg er også enig med NHD om at det kanskje kan være lurt å vurdere ny terapeut, som har fokus på kognitiv adferdsterapi hvor en blant annet tar sikte på å få tak i de "automatiske" tankene som kommer forut for en tvangshandling eller tanke. Men jeg er smertelig klar over at valget om skifte teapeut ikke er lett.

Jeg fant en hovedoppgave om tvang på nettet den er skrevet av Solfrid Nilsen. Jeg har ikke adressen på den, men du finner den viss du søker på følgende tekst på Sol. Tvangshandlinger når atferd blir sykdom.

Jeg sender deg en mail en av dagene, kanskje treffes vi på chatten også. Jeg har hatt en litt lang pause nå, grunnet ferie.

mvh