Den gode hjelper, hvem er det?

[rose23]

Jeg har erfart mye gjennom 7 år under det offentlige hjelpeapparatet.Jeg var i en evig sirkel med depresjoner, rus, søvnproblemer og selvskading.

De som klarte og hjelpe meg var et fantastisk ektepar som på eget initativ tok meg under sine vinger og varmet meg.

Jeg fikk overnatte med dem når jeg ville, jeg spiste middag hos dem, de hentet meg i byen når jeg var for ruset til å ta vare på meg selv.

Det var så utrolig godt å ha noen som lyttet til meg, som brydde seg og som kjeftet på meg når jeg trengte grenser. Sakte men sikkert fikk jeg et bedre selvbilde og tillit til andre mennesker. Nå er jeg blitt forandret til en mye tryggere, gladere,utadvent og ressurssterk person. Jeg er blitt mye tøffere psykisk og ser mye lysere på livet og ting som skjer i hverdagen.

Jeg har grublet en del på dette. Så mange sosionomer, psykologer og leger som jeg har såtte og hørt på så var det to helt vanlige mennesker som klarte å hjelpe meg.

Jeg har stor troa på at det egentlig ikke er så mye som skal til for å hjelpe et menneske til et bedre liv.

Jeg tror at den gode hjelper kan en stole 100 % på, han snakker fra hjerte og ikke ut ifra bøker og teorier.

Han er medmenneskelig og sitter ikke "der oppe".

Hjelperen viser omsorg og nærhet fordi han virkelig bryr seg og kan også sette klare grenser og kjefte på en snill måte. Vi skulle vært mye flinkere til å holde hard rundt et menneske som har det vondt.Det er noe spessielt med oss normenn og fysisk kontakt...

Hva synest dere om teorien min?

Jeg har tenkt at jeg ikke vil ha egne barn fordi jeg heller vil ta meg av dem som ikke har noen å støtte seg til i livet.

Hvordan det skal gjørest rent praktisk har jeg ikke noen slags fullstendig løsning på enda.

[Nyco]

"At man, når det i sannhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremst må passe på at finde ham der han er. Dette er hemmeligheden i enhver hjelpekunst. Enhver der ikke kan det, han er selv en inbildning, når han mener at kunne hjelpe en anden må jeg forstå mer enn han- men først og fremst forstå det, han ikke forstår.

Når jeg ikkke gjør det, så hjælper min mere-forståenden ham slet ikke. Vil jeg alikevel gjøre min mere-forståenden gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham, egentlig vil beundres av ham.

Men all sand hjelp begynner med en ydmykelse; hjælperen må først ydmyke seg under den han vil hjælpe og herved forstå, at det at hjælpe er ikke er at være den herskesygeste, men den tålmodigste, at det at hjælpe er villighed inntil videre at finde seg i at have uræt og i ikke alt forstå, hva den anden forstår."

Søren Kierkegaard " En ligefrem meddelelse" 1859

[neuni]

så flott at du møtte slike mennesker! og så bra at dei har inspirert deg til å tenke at du vil gjere nettop slike ting!

umiddelbart tenker eg: bli sosionom, psykolog, lege, sjukepleier...bli ein av disse som -skal- hjelpe, slik at det finnes enda litt fleire slike fagpersoner med denne gløden.

eg har tenkt samme tanken sjølv, men det er ikkje slike yrker som er min vei her i livet. men eg har iallfall hatt - og får kanskje også igjen - min periode på #nattprat (ranglere, chatten) der eg har brukt mykje tid og energi på å følge med på og støtte opp under dei med problemer. akkurat no har eg ei som eg følger med på, og som også følger med på meg tilbake. akkurat no er det nok, sjølv om eg tidligere har tenkt f.eks. "eg skulle hatt eit digert hus der dei eg kjenner som sliter kunne komme og ha eit fristed med kakao og boller og katter" *s*

men man trenger ikkje alltid å gjere det så -stort-, den daglige kontakten på sms og nett med ho eine er viktig for meg på 1000 måter, og gir både meg og henne umåtelig mykje. å være eit medmenneske for ein nær venn...som er medmenneske for meg også

å sette grenser for kor mykje omsorg eg kan klare å gi, slik at omsorgsbehovet ikkje dekker over mine eigne behov for omsorg, frihet, tid og rom.

hm..kva var poenget eg ville fram til.......jo, at man må finne sin egen balanse til einkvar tid for kor mykje man kan ta på seg. har man først fått snøballen til å rulle hos nokon, må man også være der og ta imot. så eg har prøvd å lære meg å ikkje sette igang fleire snøballer enn eg har krefter til, sjølv om eg av og til så inderlig skulle ønske at eg hadde krefter til dei alle...

[Gjest Magna]

"At man, når det i sannhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremst må passe på at finde ham der han er. Dette er hemmeligheden i enhver hjelpekunst. Enhver der ikke kan det, han er selv en inbildning, når han mener at kunne hjelpe en anden må jeg forstå mer enn han- men først og fremst forstå det, han ikke forstår.

Når jeg ikkke gjør det, så hjælper min mere-forståenden ham slet ikke. Vil jeg alikevel gjøre min mere-forståenden gjeldende, så er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham, egentlig vil beundres av ham.

Men all sand hjelp begynner med en ydmykelse; hjælperen må først ydmyke seg under den han vil hjælpe og herved forstå, at det at hjælpe er ikke er at være den herskesygeste, men den tålmodigste, at det at hjælpe er villighed inntil videre at finde seg i at have uræt og i ikke alt forstå, hva den anden forstår."

Søren Kierkegaard " En ligefrem meddelelse" 1859

Jeg har tenkt at jeg ikke vil ha egne barn fordi jeg heller vil ta meg av dem som ikke har noen å støtte seg til i livet.

Hvordan det skal gjørest rent praktisk har jeg ikke noen slags fullstendig løsning på enda.

Jeg ville bare sakse de to siste avsnittene dine, Rose.

Dette fordi jeg har lyst til å komme med litt perspektiver på det. Mest fordi jeg selv har levd med samme holdning til andre mennesker og til meg selv.

Jeg tenker på dette med å hjelpe andre når en som du (og jeg) har hatt det baskt selv.

Hvorfor må vi det? Hvorfor vil du absolutt det?

Det er ikke sikkert du skal det. Kanskje du skal sette deg ned og finne ut hva du liker å gjøre og grave fram andre sider av deg selv. Kanskje kreative sider, praktiske.....

Kanskje skal du reise og oppleve studentmiljøer og andre fag enn de problemorienterte hjelpefagene.

Jeg ble selv drillet inn i hjelperollen, med en del psykiske grier i kofferten. Det er ikke mye lurt.

Du kan hjelpe deg selv først og fremst. Det er det viktigste målet for deg. Så finner du ut etterhvert andre sider av deg selv enn problemsiden.

[Gjest ikke undertegnet]

Dessverre så er det mange i behandlerapparatet som mangeler en del menneskelige egenskaper.

Men de kan jo allikevel ikke stille på denne måten utenom arbeidstiden. Så at du traff slike fantastiske mennesker, var nok et lykketreff. Tenk hvor glad de er over å se at det går bra med deg!

Selv har jeg vært så uheldig at psykiateren min har gjort meg mer utrygg enn jeg var. Han har ikke vært 'flink' og profesjonell nok. Lenge trodde jeg (håpet jeg) det kanskje var en bevisst del av terapien. Men, dessverre, han behandlet meg uforsvarlig av den grunn at han ikke var bedre. Føler han har slått hånda av meg. Han som skulle HJELPE meg. Trist å oppleve slikt! Men jeg kan gå videre, HAN må leve med hvordan han er, og hvordan han har behandlet meg, for all ettertid. Hvis han i det hele tatt HAR profesjonell samvittighet da.

Utrolig at psykiatere kan fortsette år etter år selv om de gjør kritikkverdige ting. har hørt hårreisende ting om denne fyren fra flere år tilbake og fra flere pasienter, men ingen tør jo si noe. Til meg så avvist han elegant all kritikk med; 'Du får kontakte advokat da' Herlig, ikke sant! HAN var jo klar over hvem som ville vinne den kampen. Ikke JEG iallefall. HAN kan jo si hva han vil om meg - og bli TRODD. Jeg kan si sannheten, men JEG ville ikke bli trodd. Slik er dessverre virkeligheten i psykitrien.

[rose23]

Jeg har tenkt at jeg ikke vil ha egne barn fordi jeg heller vil ta meg av dem som ikke har noen å støtte seg til i livet.

Hvordan det skal gjørest rent praktisk har jeg ikke noen slags fullstendig løsning på enda.

Jeg ville bare sakse de to siste avsnittene dine, Rose.

Dette fordi jeg har lyst til å komme med litt perspektiver på det. Mest fordi jeg selv har levd med samme holdning til andre mennesker og til meg selv.

Jeg tenker på dette med å hjelpe andre når en som du (og jeg) har hatt det baskt selv.

Hvorfor må vi det? Hvorfor vil du absolutt det?

Det er ikke sikkert du skal det. Kanskje du skal sette deg ned og finne ut hva du liker å gjøre og grave fram andre sider av deg selv. Kanskje kreative sider, praktiske.....

Kanskje skal du reise og oppleve studentmiljøer og andre fag enn de problemorienterte hjelpefagene.

Jeg ble selv drillet inn i hjelperollen, med en del psykiske grier i kofferten. Det er ikke mye lurt.

Du kan hjelpe deg selv først og fremst. Det er det viktigste målet for deg. Så finner du ut etterhvert andre sider av deg selv enn problemsiden.

Mange kloke vinklinger du nevner men jeg har en annen mening.

Jeg føler det at meningen med livet og den største gleden som finnest er å hjelpe andre mennesker.