Går i min mors fotspor... - NDH

[Lizah]

Jeg blir mer og mer lik min mor med tiden føler jeg. Det føles nesten som om jeg går inn for det med vilje. Ikke det at jeg vil, men det er en slags overbevisning om at det er genetisk betinget.

Jeg vet det høres dumt ut, og når jeg leser dette når jeg skriver, synes jeg det ser latterlig ut. Men slik føles det, og det er reelt for meg.

Min mor døde i midten av 50 årene, jeg er 29 nå, og nesten overbevist at det samme skal skje meg.. om ikke tidligere.

Min mor var sterkt plaget av angst,det ble så ille at hun ikke turde gå i postkassen, knyttet til økonomiske problemer og frykt for regninger. Dit har jeg også kommet, det kan ta meg opp til 2-3 uker før jeg tar mot til meg... Følgene blir selvfølgelig purringer og innkassoer. og da blir jeg enda reddere og tør nesten ikke ta telefonen( som forøvrig har hvert stengt flere ganger) av frykt for kreditorer og lignene..

Føler jeg tilogmed er verre enn henne på mange punkter, har perioder jeg ikke tørr å ta bussen fordi jeg er sikker på at alle i bussen stirrer på meg og tenker negativt om meg og mitt utseende, så da tar jeg heller taxi og det gjør ikke akkurat økonomien bedre!

I tillegg til alt dette har jeg store søvnproblemer, og dette har medført til at jeg ikke har klart å gjennomføre en utdannelse, selv om jeg har prøvd mange ganger..

Jeg har et barn som jeg har eneansvaret for, og er så redd for at dette skal gå ut over henne, selv om jeg egentlig føler at jeg er en god mor. Har på eget intiativ ordnet med avlastning gjennom barnevernet og er fullstendig åpen med dem hvordan jeg har det, og selv om de forsikrer meg om at jeg er en god mor, så går jeg med konstant redsel for at de skal ta henne i fra meg...

Går til psykolog en gang i uken, og selv om jeg synes psykologen min er fantastisk, har jeg ikke blitt noe nevneverdig bedre på de tre årene jeg har gått hos ham, kun i perioder.Men tankene om at jeg er tvunget til å følge min mors fotspor stanser meg alltid... Har ikke nevnt dette dette om min "mors fotspor" til psykologen, er så redd for at han ikke vil ta det seriøst, at han vil synes jeg er latterlig...

Hvordan skal jeg klare å få disse tankene ut av hodet, slik at jeg kan tillate meg selv å bli bedre???

Føler meg så misslykket, og vil ofte bare gjøre slutt på alt, dette har jeg prøvd på før jeg fikk jenta mi, men nå er det utenkelig.. ikke fordi jeg ikke vil dø, men jeg kan ikke gjøre det mot henne, jeg elsker henne alt for høyt til det, og hun meg... Så jeg føler meg fanget på en måte, jeg vil egentlig ikke være her, men må... NHD,jeg trenger din vurdering og tilbakemelding, tørr ikke ta dette opp med psykologen, selv om jeg vet det er det han er der for...

På forhånd takk for svar...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tanken din er ikke rar eller dum. Tvert i mot er det jo gener og miljø som bestemmmer hvordan vi er/blir. Din mor står for halvparten av genene dine og sikkert en betydelig del av ditt tidlige miljø. Derfor er dette et fornuftig og viktig tema å ta opp med psykologen din.

Siden tre års behandling ikke har hatt ønsket effekt, synes jeg tiden er overmoden for at du i tillegg skal få medisiner. Dette bør du snarest snakke med legen og psykologen din om.

Med dine symptomer er det de såkalte SSRI-ene som peker seg ut som førstevalg.

[Gjest selvrefleksiv]

Tanken din er ikke rar eller dum. Tvert i mot er det jo gener og miljø som bestemmmer hvordan vi er/blir. Din mor står for halvparten av genene dine og sikkert en betydelig del av ditt tidlige miljø. Derfor er dette et fornuftig og viktig tema å ta opp med psykologen din.

Siden tre års behandling ikke har hatt ønsket effekt, synes jeg tiden er overmoden for at du i tillegg skal få medisiner. Dette bør du snarest snakke med legen og psykologen din om.

Med dine symptomer er det de såkalte SSRI-ene som peker seg ut som førstevalg.

... ja, og så bestemmer vi litt selv...

[Gjest ikke undertegnet]

Kjenner meg godt igjen! Får mye av de samme problemene som både mamma og pappa hadde. Grøsser når jeg ser det. Det som irriterte meg grønn hos mine foreldre når de var førti, har jeg nå når jeg er førti. Mine barn irriterer seg nå på meg.

Enda verre er det at jeg kankjenne igjen noe av 'dritten' hos mine barn igjen.

Det er vel det de kaller slektenes forbannelse. Når skal det ta slutt liksom.

Fføles som en slåss mot vindmøller. Jeg -vet- at det og det jeg gjør er dumt og galt, men jeg greier ikke annet. Og så blir det videreført til ungene. Og de tar det vel med hvis de får barn.

For tiden er jeg inne i en deppeperiode og da overvelder disse tankene meg. Vil ikke ha de genene jeg har! Men de har jeg....

[Lizah]

Tanken din er ikke rar eller dum. Tvert i mot er det jo gener og miljø som bestemmmer hvordan vi er/blir. Din mor står for halvparten av genene dine og sikkert en betydelig del av ditt tidlige miljø. Derfor er dette et fornuftig og viktig tema å ta opp med psykologen din.

Siden tre års behandling ikke har hatt ønsket effekt, synes jeg tiden er overmoden for at du i tillegg skal få medisiner. Dette bør du snarest snakke med legen og psykologen din om.

Med dine symptomer er det de såkalte SSRI-ene som peker seg ut som førstevalg.

Dette med medisiner har jeg tatt opp med psykologen, men han sa at han så helst at jeg ikke begynte på det...

Han sa at en blir litt avstumpet i følelseslivet.. en slipper de dype depresjonene, men til gjengjeld får en ikke oppturer heller... man blir bare platt liksom...

Jeg føler at jeg må stole på at han vet hva som er best for meg, og liker heller ikke tanken på at jeg må være nødt å ta medisiner for å fungere...

Men nå vet jo jeg ikke så mye om dette, og hadde hvert takknemlig hvis du kunne forklart meg hvordan dette virker, og hva slags innvirkning det kan få på meg..

[Gjest fear of the dark.]

Nei tenk at det finnes fler av oss.

jeg har selv en mor som er psykisk syk, og jeg har selv blitt det.

Det er ikke særig morsomt dette å se seg selv om et visst antall år, når man ser på sin mor.

her i byen har jeg opplevd å bli innlagt på samme avdeling som min mor har vært en rekke ganger, og en av pleierne sier "du blir visst lik din mor du, og får klippe kort her hos oss"

Da har jeg lyst til å knerte noen av dem.

Jeg har også en liten sønn, og da jeg var på hans aldre, var min mor også lik din mor full av angst, og ble innlagt. Så det håper jeg at jeg ikke følger etter.

Jeg vil jo ikke etterligne henne, men jeg er enig med andre at det nok ligger i genene.

Ikke vet jeg, men jeg er redd for at jeg skla bli lik henne.

La oss stå på.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette med medisiner har jeg tatt opp med psykologen, men han sa at han så helst at jeg ikke begynte på det...

Han sa at en blir litt avstumpet i følelseslivet.. en slipper de dype depresjonene, men til gjengjeld får en ikke oppturer heller... man blir bare platt liksom...

Jeg føler at jeg må stole på at han vet hva som er best for meg, og liker heller ikke tanken på at jeg må være nødt å ta medisiner for å fungere...

Men nå vet jo jeg ikke så mye om dette, og hadde hvert takknemlig hvis du kunne forklart meg hvordan dette virker, og hva slags innvirkning det kan få på meg..

Psykologen din har tydeligvis liten kunnskap om hvordan moderne medisiner virker. Du blir ikke avstumpet i følelseslivet, og du blir heller ikke mindre egnet eller mottagelig for psykoterapi.

Sannsynligvis har du angstlidelsene sosial fobi og generalisert angstlidelse (GAD). Moderne medisiner (SSRI) gjør at du blir mindre sosialt nærtagende/skjør. Det føles lettere å omgås andre mennesker. Personligheten endrer seg også i mer optimistisk retning slik at den "angstfyllte bekymring" og gruing en ser ved GAD blir klart mindre.

Å tro at noe skal endre seg etter mer enn tre år i psykoterapi når det ikke har gjort det til nå, blir mer som å tro på at et under skal skje.

Vær obs på at jeg ikke anbefaler medisiner i stedet for psykoterapi, men _i tillegg til_.

[Gjest Anabel]

Psykologen din har tydeligvis liten kunnskap om hvordan moderne medisiner virker. Du blir ikke avstumpet i følelseslivet, og du blir heller ikke mindre egnet eller mottagelig for psykoterapi.

Sannsynligvis har du angstlidelsene sosial fobi og generalisert angstlidelse (GAD). Moderne medisiner (SSRI) gjør at du blir mindre sosialt nærtagende/skjør. Det føles lettere å omgås andre mennesker. Personligheten endrer seg også i mer optimistisk retning slik at den "angstfyllte bekymring" og gruing en ser ved GAD blir klart mindre.

Å tro at noe skal endre seg etter mer enn tre år i psykoterapi når det ikke har gjort det til nå, blir mer som å tro på at et under skal skje.

Vær obs på at jeg ikke anbefaler medisiner i stedet for psykoterapi, men _i tillegg til_.

Ville bare si at med riktig medisin, kan du bli mye bedre! Har selv vært veldig plaget av sosial angst, men syns jeg har fått et nytt liv etter at jeg begynte på Seroxat. Det er ingenting som er værre enn invalidiserende angst!

[Lizah]

Psykologen din har tydeligvis liten kunnskap om hvordan moderne medisiner virker. Du blir ikke avstumpet i følelseslivet, og du blir heller ikke mindre egnet eller mottagelig for psykoterapi.

Sannsynligvis har du angstlidelsene sosial fobi og generalisert angstlidelse (GAD). Moderne medisiner (SSRI) gjør at du blir mindre sosialt nærtagende/skjør. Det føles lettere å omgås andre mennesker. Personligheten endrer seg også i mer optimistisk retning slik at den "angstfyllte bekymring" og gruing en ser ved GAD blir klart mindre.

Å tro at noe skal endre seg etter mer enn tre år i psykoterapi når det ikke har gjort det til nå, blir mer som å tro på at et under skal skje.

Vær obs på at jeg ikke anbefaler medisiner i stedet for psykoterapi, men _i tillegg til_.

Hvis du mener det kunne hvert bra for meg, burde jeg kanskje prøvd det...

Men så var det det da... Hvordan i all verden skal jeg få sagt det til psykologen? vet ikke hvordan jeg skal gå frem, er så redd for at han skal avfeie det igjen...

Jeg har ikke lyst til å fornærme han heller...

En ting til, kan man ta det i tilegg til andre medikamenter? tar for tiden et hormontilskudd som heter MELATONIN,(finnes ikke i felleskatalogen,får det gjennom apoteket-som igjen får det fra utlandet..) som skal hjelpe på søvnvanskene... og hva med alkoholinntak, har det noen innvirkning..?