sorg, hva nå? finnes det hjelp?

[Gjest sørgende mor]

Det er 3 mnd siden jeg mistet min far(60 år) under tragiske omstendigheter. Jeg fikk ikke reagert der og da siden jeg hadde sørgende barn og ta meg av. Etterpå var det en masse praktiske ting å ta seg av, før vi dro hjem og hverdagen begynte. Fikk sykemelding 3 uker og kunne forlenge, sa legen. Men følte meg bedre og startet jobbe. Jeg fortalte hva som hadde hendt til alle og enhver. Uten å få tårer i øynene. Tiden gikk. Men nå om jeg må fortelle det er det tøffere. Kan ikke snakke så mye om det uten å slåss med følelsene (passer seg ikke gråte på bussen). Hverdagen er blitt tung. Jobben jeg elsket kjeder meg plutselig. Ungene kjeder meg. Er trøtt konstant. Sovner momentant om kveldene, men er trøtt allikevel. Det er gått såpass tid at jeg ikke føler det naturlig å gråte åpenlyst i andres nærvær. Vil gjerne snakke med noen om det som hendte og tiden etterpå- men jeg har jo fortalt det - rett etter det hendte. Vil ikke plage andre med dette nå igjen. Tiden arbeider mot meg, på en måte. Jo lengre tid det går jo mer skal jeg "ha kommet over det". Jeg tenker på dødsfallet og omstendighetene rundt det absolutt hver dag. Og feller noen tårer om jeg får noen minutter i fred på badet e.l. Har på mange måter lukket meg mer etter dødsfallet. Jeg får meg ikke til å vise følelser for min mann heller ( vi har vært gift i 12 år).

Selvtilliten har sunket og jeg er full av selvbebreidelser. Selvbebreidelser i forhold til alt. Ting som ble sagt mens pappa levde, og også ting som blir sagt i forhold til andre mennesker i dag. Sosialt samspill føles plutselig vanskeligere så jeg isolerer meg mer (har brukt å være ressursterk, sosial kvinne).

Har noen råd til hva jeg kan gjøre?

Er det vanlig å dra til lege i slike situasjoner? Har bare vært hos lege med fysiske ting. Kan man dra dit i dette tilfellet? Hva kan han hjelpe med?

[tromsjente]

Heia sørgende mor

Klart du kan gå til lege med slike problemer også, de skal ikke bare hjelpe deg med fysiske problemer. Men samtidig vil jeg anbefale deg å ta kontakt med en sorggruppe i nærmiljøet ditt, du kan ta kontakt med din lokale prest.

Håper det går bedre med deg, og at du klarer å prate om det, og det er ikke farlig å prate med de samme folkene en gang til, har du behov for det så gjør det. Gråten er en fin måte å komme seg gjennom sorgen på, jeg har selv opplevd utrolig mye sorg i en alder av 27 år, så gråt, det hjelper.

Klemmer fra

Tromsjente

[Gjest sørgende mor]

Heia sørgende mor

Klart du kan gå til lege med slike problemer også, de skal ikke bare hjelpe deg med fysiske problemer. Men samtidig vil jeg anbefale deg å ta kontakt med en sorggruppe i nærmiljøet ditt, du kan ta kontakt med din lokale prest.

Håper det går bedre med deg, og at du klarer å prate om det, og det er ikke farlig å prate med de samme folkene en gang til, har du behov for det så gjør det. Gråten er en fin måte å komme seg gjennom sorgen på, jeg har selv opplevd utrolig mye sorg i en alder av 27 år, så gråt, det hjelper.

Klemmer fra

Tromsjente

takk for svaret, men dessverre er det ingen sorggruppe her. Har sjekket det.

[tromsjente]

takk for svaret, men dessverre er det ingen sorggruppe her. Har sjekket det.

Hva med å starte opp en sorggruppe? Noen må jo være de første, og om du skulle komme fra et lite sted, så er det nok flere enn deg som har behov for å kunne dele sin sorg med noen. Ta kontakt med din lokale prest som kan være med på å starte opp en sorggruppe.

Tromsjente

[Gjest syrin]

Kjære deg

Det høres ut som du har fått en depresjon.

Antageligvis har du ikke fått bearbeidet eller sluppet ut sorgen og det hoper seg opp inni deg.

Det stopper opp og man møter veggen.

Alt virker meningsløst og trist.

Det er vanlig å bli deprimert i forbindelse med dødsfall og dette trenger du hjelp til.

Blir du gående med dette for lenge vil det antageligvis ble helt uutholdelig for deg.

Du trenger hjelp til å bearbeide

det som har skjedd og gråte alt du bare ønsker.

Ofte blir man i slike situasjoner nødt til å "ta seg sammen" for å hjelpe andre i sorgen og fortrenger sin egen sorg.

Da kommer det ofte en etterreaksjon slik du har det.

Du bør absolutt gå til din almennlege å fortell om situasjonen.

En løsning kan være henvisning til psykolog eller medisiner som kan hjelpe deg over den vanskelig perioden

For råd og innspill kan du jo også prøve forum for psykiatri.

Ønsker deg alt godt!

[Gjest Jan Petter Høeg, Allmenpraktiserende Leg]

Det høres ut til at du ikke har fått tid til en normal sorgreaksjon iom.en travel hverdag med mann og barn samt full jobb.Det er ikke alltid like lett å bruke familien ift.å bearbeide sorgen,men jeg mener det må være tillatt å gråte når og hvor men har behov for det.Du kan helt klart oppsøke legen med denne problemstillingen,og vedkommende kan hjelpe deg som en samtalepartner,eller evt.gi deg råd mtp. sorggrupper som det finnes en rekke steder.Hvilket tilbud som passer deg best synes jeg dere skal finne ut av under samtalen.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jan Petter Høeg,allmenlege