Kjærelighetssorg....

[wonderboy18]

Hei, de fleste av oss har vel opplevd det og nå er det min tur...

Jeg og dama har vert ilag i nesten 1/2 år, men nå går det mot kanten...Hun er 16 og jeg 18. Hun sier hun trenger en pause for å tenke over og bygge seg selv opp for hun sliter med depresjon og angst.

Dette prøver jeg så godt jeg kan å ta hensyn til, men det er så vanskelig å bare se på henne som en venn siden jeg er sååå glad i henne. Det er helt uvant å sitte på andre siden av sofaen enn hvor hun sitter...og den vennskapelig måten hun snakker til meg på...

Vi har snakket en god del sammen etter det vi tok pause. Det var hun som forslo pausen. Men det går litt frem og tilbake om det er pause eller om det er helt slutt, men hun har sagt til venner av meg at det er stor sjans for at vi blir isammen igjen... men vet ikke helt hvordan jeg skal tolke dette. Om hun virkelig mener det eller bare noe hun sier for å gjøre meg optimistisk...

Forholdet fungerte bra, men vi hadde våre perioder hvor vi kranglet, dette har kun skjedd i festsammenhenger (alkohol). Vet det er galt, men det er ikke så mye jeg kan gjøre med det nå. Jeg angrer masse! Jeg fikk stadig høre høre da vi var isammen at hun har aldri elsket noen så høyt som meg og at hun bare ville være min for alltid... skulle bare ønske hun fortsatt mente det.

Etter at det ble slutt eller pause så har vi vert med hverandre en god del, men det har alltid vert andre folk til stede. Vi er begge glad i hverandre, men hun tviler og er veldig usikker på seg selv. Vi ble enige om å være gode venner og dersom dette fungerte kunne, så kunne vi bli ilag igjen..noe jeg ønsker av hele mitt hjerte!

Problemet er at jeg reiser i militæret om noen dager og er redd for at når jeg reiser så får jeg ikke sjansen til å være med henne og bygge opp igjen det vi hadde.. jeg reiser nord og hun er i sør.

Jeg vet at hun er glad i meg, men ikke helt på hvilken måte hun mener det lenger. Hun er liksom blitt litt kald når jeg er med henne nå etter at det ble slutt. Savner den gode, varme kjærlige kjæresten jeg engang hadde...Jeg har på følelsen at dersom jeg hadde hatt mer tid kunne vi fått til noe igjen, men det ser mørkt ut for meg nå. Jeg lever på håpet om at vi kan bli ilag igjen, for jeg tror hun vil. men pga. av de problemene hun selv sliter med er det vanskelig for henne, og det er ingenting jeg mer vil enn å være med henne og hjelpe henne.

Om dagene går jeg bare rundt og tenker og tenker. Tenker på ting vi har gjort sammen og ting hun har sagt i ettertid, om det kan tyde på at hun fortsatt er interessert eller ikke. Jeg tror hun er, bare hun trenger mer tid enn meg. Jeg ser på det eneste bilde jeg har av henne, ser og tenker over gamle minner..tross alt vi bare har vert isammen 1/2 år er jeg blitt såå ekstremt knyttet til henne. Vi ble jo enige om å være venner først, gode venner, og så se hvordan d fungerte.. men for meg er det vanskelig når jeg er så glad i henne. Men jeg gjør så godt jeg kan.

Har også følt at når jeg er med henne virker hun litt uinteressert kanskje, men det har alltid vert andre også til stede (veninner av henne). Og da har det mer blitt "oss veninner imellom" .Det forstår jeg ikke helt når hun sier at det er stor sjans for at vi blir isammen igjen til venner, men ikke til meg, og at når vi er med hverandre så viser hun meg ikke noe spesielt oppmerksomhet. Vi har liksom aldri fått sjansen til å snakke skikkelig isammen..alene. Hun oppfører seg annerledes nå mot meg nå enn da vi var ilag, kanksje litt arrogant...

Savner hennes nærvær så ekstremt at jeg til tider ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er akkuratt nå jeg føler ensomheten sterkere enn noe annet. Jeg har venner og bekjente rundt meg. Og det hjelper godt å få snakket med de om dette. Men med en gang jeg blir alene igjen kommer den følelsen i magen, det suget om lengselen og at jeg bare blir sittende og fundere og se på veggen og i taket. Den følelsen i magen er veldig ubehagelig.

En annen ting er at det bare er jeg som tar initiativet til kontakt. Er det et tegn på at hun ikke er interssert? eller at hun trenger litt tid for seg selv? Jeg vet at det ikke er noen andre gutter inne i bildet, men å visst hva hun hadde tenkte hadde hjulpet meget. Hva kan jeg si til henne? Hva skal jeg gjøre? Selv lurer jeg på om jeg skal la henne være i fred, ikke se henne mer før jeg reiser i militæret slik at hun kan få tid for seg selv.. Og dersom hun virkelig ønsker å kontakte meg så får hun ta initiativet?

Ønsker å høre kommentarer fra andre, gjerne opplevelser som kan sammenlignes med situasjonen jeg befinner meg i nå. ikke ver redd for å skrive! Er takknemlig for alt som bli postet her.

Vennlig Hilsen en med hjertesorg..

[Gjest carlina]

Kjærlighetssorg er vel noe av det vondeste vi opplever..jeg tror ganske enkelt at jenta di er for ung og umoden til å være i ett forhold ennå.

[silo]

Kjærlighetssorg er vel noe av det vondeste vi opplever..jeg tror ganske enkelt at jenta di er for ung og umoden til å være i ett forhold ennå.

Stakkars deg, det er grusomt å ha kjærlighetssorg! har ingen gode råd, men jeg ville nok også tolket dette som at hun ikke er klar for videre forhold med deg. kanskje dere kan bli venner etter at du har vært i millitæret en stund, og fått ting litt på avstand?

[kozejente]

Stakkars deg, det er grusomt å ha kjærlighetssorg! har ingen gode råd, men jeg ville nok også tolket dette som at hun ikke er klar for videre forhold med deg. kanskje dere kan bli venner etter at du har vært i millitæret en stund, og fått ting litt på avstand?

jeg er i samme situasjon, borsett fra at jeg er jente, og er yngre enn kjæresten min, ønsker ikke ha noe seriøst forhold, er for ung... synst jeg!... orker ikke tanken på å ha det seriøse forholdet... vet han blir skikkelig såra av det, og jeg vil så inderlig bare være venn med han , men han synst ikke noe om det.. enten får jeg være venn med han for alltid eller så er vi sammen.. vi har hatt ett avstandsforhold de siste 4 mnd.. men om 3 uker flytter han hit, men jeg vil bare være venn med han.. for jeg føler meg så usikker.. vi krangler utrolig mye, jeg blir fort sinna.. han er sjalu, tror jeg har noen annen.. osv, men det har jeg ikke

vil bare ikke være sammen med noen, ha pause.. men det er ikke han interessert i.. hver gang jeg nevner det for han ser han meg inn i øynene og sier... "kjæresten min, du slår ikke opp..".. du er kjæresten min ikke sant..?

jeg må innrømme at tanken på å være fri/singel frister meg helt utrolig, men alikevel så er jeg utrolig forelska i han, men det virker som han tror vi alltid skal være sammen, jeg vil ikke det, jeg vil være sammen med andre i livet mitt og, bli kjent med andre gutter på den måten..!..

har hinta til at jeg tror kanskje han er litt for gammel for meg, men jeg sårer han bare sånn... så kommer det en jente og sier jeg ødelegger han osv... hun er forelska i han.. kom på liggebesøk til han, sånn uventa.. hun bor 5 timer vekke derfra... og jeg ble ikke litt sjalu engang, men jeg ble lei meg for at hun bryr seg om forholdet vårt, det er vår sak mener jeg..

og jeg har sinnsykt lyst å være litt alene.. tørr ikke gi helt slipp, lurer åssen det blir å se han igjen da.. vondt for begge, som du sier.. ikke ha nærhet med den personen du liker... jeg tror kanskje hun bare er usikker, ikke er klar for noe seriøst.. men at hun er veldig glad i deg fordet..!

si til henne du er glad i henne, og at hun please ikke skal overse deg sånn... og prøv å forstå hun vil være alene, akkurat fordi hun er veldig ung..!

[wonderboy18]

jeg er i samme situasjon, borsett fra at jeg er jente, og er yngre enn kjæresten min, ønsker ikke ha noe seriøst forhold, er for ung... synst jeg!... orker ikke tanken på å ha det seriøse forholdet... vet han blir skikkelig såra av det, og jeg vil så inderlig bare være venn med han , men han synst ikke noe om det.. enten får jeg være venn med han for alltid eller så er vi sammen.. vi har hatt ett avstandsforhold de siste 4 mnd.. men om 3 uker flytter han hit, men jeg vil bare være venn med han.. for jeg føler meg så usikker.. vi krangler utrolig mye, jeg blir fort sinna.. han er sjalu, tror jeg har noen annen.. osv, men det har jeg ikke

vil bare ikke være sammen med noen, ha pause.. men det er ikke han interessert i.. hver gang jeg nevner det for han ser han meg inn i øynene og sier... "kjæresten min, du slår ikke opp..".. du er kjæresten min ikke sant..?

jeg må innrømme at tanken på å være fri/singel frister meg helt utrolig, men alikevel så er jeg utrolig forelska i han, men det virker som han tror vi alltid skal være sammen, jeg vil ikke det, jeg vil være sammen med andre i livet mitt og, bli kjent med andre gutter på den måten..!..

har hinta til at jeg tror kanskje han er litt for gammel for meg, men jeg sårer han bare sånn... så kommer det en jente og sier jeg ødelegger han osv... hun er forelska i han.. kom på liggebesøk til han, sånn uventa.. hun bor 5 timer vekke derfra... og jeg ble ikke litt sjalu engang, men jeg ble lei meg for at hun bryr seg om forholdet vårt, det er vår sak mener jeg..

og jeg har sinnsykt lyst å være litt alene.. tørr ikke gi helt slipp, lurer åssen det blir å se han igjen da.. vondt for begge, som du sier.. ikke ha nærhet med den personen du liker... jeg tror kanskje hun bare er usikker, ikke er klar for noe seriøst.. men at hun er veldig glad i deg fordet..!

si til henne du er glad i henne, og at hun please ikke skal overse deg sånn... og prøv å forstå hun vil være alene, akkurat fordi hun er veldig ung..!

ja, er enig i at hun kan være ganske ung for seriøst forhold. Men som sagt er det nærheten og gleden hennes jeg savner. Tror faktisk det er hun som har tatt forholdet vårt mest seriøst da vi var ilag... men jeg skal hvertfall gjøre mitt beste til å godta henne som en veninne. Jeg vet det blir vanskelig, men tiden vil nok lege.

Har også lagt merke til at når jeg først greier å få henne litt på avstand og er med henne igjen, så blir de gamle følelsene "blusset" opp igjen... om 2 dager reiser jeg i militæret så det er nok ikke så mye jeg får gjort på disse dagene. Men jeg har hvertfall fått tid til å vert med gamle kamerater og venninner, - og aldri før har jeg vert gladere i dem og satt mer pris på det de har hatt å si til meg!

Men imorra skal jeg treffe henne igjen for siste gang før jeg reiser. Så jeg håper å få snakket litt med henne om disse tingene, men nå har jeg blitt mer sikker på at hun ønsker meg mer som venn eller kjærest. Det skal jeg godta. Jeg vil på ingen måte ødelegge for et kommende godt vennskap! Vi trenger nok bare tid....men hvem vet hva som kan skje?

Vil også takke for innleggene deres! Det dere skriver inn hjelper meg også til å forstå og ta avgjørelser som kanskje er mest rett slik situasjonen tilsier.

-En stor takk