Noen som nettopp har blitt alenemor?

[Isma]

Jeg og min mann har vært sammen i 11 år (fra jeg var 16). Vi har en sønn på snart 3 år sammen. For tre dager siden fortalte han meg at han vil flytte for han føler ikke noe for meg lenger. Han sier han har tenkt på det lenge, men jeg har ikke skjønt noen ting. Han forandret seg litt etter at han begynte i ny jobb i april. Har sett han har fått noen bildemeldinger på mob. hvor det står jeg savner deg osv. Verden min har nå falt i grus, og han vil selge huset vi har bodd i i 5 år. Ikke klarer jeg å spise og ikke har jeg flere tårer igjen snart. Er det noen der ute i samme situasjon? Synes så synd på sønnen vår og sliter med å ta meg av han om dagen, har nok med meg selv. Alle vi kjenner har fått sjokk for de trodde vi hadde det så bra, det trodde jeg også. Jeg tror han har truffet noen på jobben, men han nekter. Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne vonde tiden?

- Isma

[Gjest søstrenesisters]

Hei Isma! Har du ikke lagt deg enda? Vi skal hjelpe deg gjennom dette! Det ordner seg nok, skal du se, selv om du vil gå en tøff tid i møte!

Nattaklem fra søstrenesisters

[era]

Hei Isma! Har du ikke lagt deg enda? Vi skal hjelpe deg gjennom dette! Det ordner seg nok, skal du se, selv om du vil gå en tøff tid i møte!

Nattaklem fra søstrenesisters

Yepp ..har du en mail?

Min situasjon er litt mindre ny,og kom ikke som et sjokk på samme måte men heyh. min mail er med fuldt navn så har ikke helt lyst å legge den ut. men du kan få nr til kontantkort tlf.som ikke er registrert så du kan sende en sms...97989099.

Vårt forhold varte fra 16 til 28 samlivsbrudd mai i år , men fortsatte å være sammen en stund etter på sønn på to og ethalvt, detaljene kan vi ta privat:)

[bjuti]

Jeg ble alene for ett år siden. Den første tiden skjønte jeg nok ikke helt hva som hadde skjedd, det hele var veldig uvirkelig, og jeg trodde at jeg faktisk hadde det ganske greit. Hele den tiden er i grunnen ganske diffus for meg, men jeg husker at jeg tok meg sammen gjennom dagene for barnet mitt sin skyld, og da kvelden kom tente jeg stearinlys og gråt til vakre, triste kjærlighetssanger. Bare gråt og gråt og gråt. Du blir nok aldri tom for tårer, for selv nå når jeg føler at jeg er over det, hender det en sjelden gang at jeg kan gråte på grunn av det som skjedde. Bare at nå gråter jeg mer for vonde minner, enn akkurat det at vi gikk fra hverandre.

Prøv å se de positive tingene i det å være alene - for de finnes faktisk, bare du prøver å se de. I den ensomme verden du nå plutselig lever i, vil du nok også klare å observere ting i verden du aldri har sett før. Gjennom min egen smerte lærte jeg selv å se andre mennesker bedre. Jeg lærte meg å finne de små detaljene i livet, som gjør det verd å leve. Finn en park der du kan mate endene, finn et ensomt vann i skogen der du kan bade naken, stopp opp et øyeblikk og nyt musikken fra en fattig gatemusikant. Ta av deg skoene og gå barbent. Bak boller og lag kakao så ofte du kan, selv om du egentlig ikke orker. Gjennomfør noe du aldri fikk gjort før.

Slike ting hjalp i alle fall meg gjennom krisen, og nå når det verste er over, ser jeg at det jeg ble tvunget til å lære meg, er en stor bonus i det "vanlige" livet jeg lever nå.

Klem til deg -