Tanker rundt samlivsbrudd

[marinøkkel]

Hei!

Jeg har bodd sammen med samboeren i seks år, vi har vært kjærester i ni år, og vi har to flotte barn på 3 og 5 år. Jeg var bare 17 da jeg traff samboeren, og har forandret meg fra en lite moden, usikker og viljeløs tenåring til et litt mer tenkende individ med brukbar selvfølelse i dag.

Det har tatt meg flere års grubling for å komme frem til at jeg nok ikke er glad i ham på mer enn vennskapsnivå. Vi har ikke felles interesser av noe slag, det eneste vi har felles er barna. Vi krangler lite, men det er også lite (ingenting) av kjærtegn eller fine ord til hverandre.

De siste to årene har jeg ikke hatt lyst på sex med samboeren, selv om det ikke er noe i veien med sex-lysten min. Det er et dødt samboerskap.

Jeg har fortalt ham hvordan jeg føler, og han tar det ganske tungt. Han har det fint i forholdet slik det er. Han er sint fordi jeg ikke gir han en sjanse til å unngå bruddet...

Men uansett hvor hardt han hadde prøvd tror jeg ikke jeg kan finne følelser for ham. Og la det være sagt at jeg virkelig har jaktet etter dem; Jeg har lest mange bøker, gransket meg selv, "plaget" venninner i det uendelige, tatt det opp med samboeren. Jeg har fått rådgiving på familievernkontor (kan absolutt anbefales!! Var kjempegodt å føle at jeg virkelig ble forstått! Tror terskelen for å bestille time der er for høy, og det er ikke bare typiske samlivsproblemer de kan hjelpe med.).

Jeg har så veldig vondt av samboeren min.

Men det er ikke rettferdig ovenfor ham å fortsette dette forholdet når jeg ikke har de rette følelsene. Han må heller få komme seg videre i livet, og kanskje med tiden finne ei som virkelig vet å sette pris på ham og fortjener ham.

Avgjørelsen om å gå er tatt, og selv om det langt fra var en enkel avgjørelse følte jeg mest lettelse da jeg innså at det er det "rette" å gjøre slik det er nå. Men når det er to uskyldige barn oppi denne suppa her blir det liksom ikke noe som er rett. Satser på mer hjelp fra familievernkontoret slik at vi kan få belyst forelderollen i delte familier og hva vi bør være oppmerksom på i tiden som kommer. Hvordan vi skal fortelle barna og takle deres reaksjoner har jeg ikke tørret tenke på enda.

*grøsser bare ved tanken*

Jeg går med noen tanker angående bruddet og tiden etterpå som jeg synes er litt rare.

- For eksempel smågleder jeg meg til at vi kan invitere pappa til pizza i leiligheten min slik at vi kan spise sammen alle fire...(Regner ikke med at dette kommer til å skje den første tiden, det er litt for mye å bearbeide for oss voksne at slikt kan bli koselig enda. Og samboeren trenger nok lenger tid enn meg, jeg har tross alt gått og fundert på dette lenge.)

- Jeg ser frem til å se forventingen i øynene til barna før pappa kommer og henter dem.

- Prøver å se for meg hvordan det vil bli å leve resten av livet enslig. Kan absolutt ikke forestille meg at jeg noensinne vil havne i et nytt forhold... Men innbiller meg at det er bedre å være ensom alene eller ensom i et parforhold.

- Annenhver helg bare meg. Sove lenge, lese, shoppe (optimistisk, kommer ikke til å leve i økonomisk overflod ;o)), trene, ut å spise, gå på kino, besøk m.m.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men det var godt å få skrevet ned litt tanker...

Noen som er eller har vært i samme situasjon som meg og har lignende tanker å dele?

[punkyB]

Det virker jo som om det er en gjennomtenkt avgjørelse. Du har snakket både med proffer - venner og samboeren din.

Barna vil helt sikkert overleve en skilsmisse. Blir tøft for dere alle - men både du og samboeren fortjener å få en ny sjanse med noen andre til å bli lykkelig.

Dere var jo ganske unge da dere ble sammen - så dere har sikkert bare vokst fra hverandre.

[Gjest Mannen]

Det virker jo som om det er en gjennomtenkt avgjørelse. Du har snakket både med proffer - venner og samboeren din.

Barna vil helt sikkert overleve en skilsmisse. Blir tøft for dere alle - men både du og samboeren fortjener å få en ny sjanse med noen andre til å bli lykkelig.

Dere var jo ganske unge da dere ble sammen - så dere har sikkert bare vokst fra hverandre.

Må spørre om barna jeg: Hvorfor går du automatisk inn for minimumssamvær for far? Vil far det selv?

[marinøkkel]

Må spørre om barna jeg: Hvorfor går du automatisk inn for minimumssamvær for far? Vil far det selv?

Hei!

Tror neppe pappa har tid til mer samvær, i alle fall ikke som er knyttet opp til bestemte dager/tidspunkt. Han jobber veldig mye og til uregelmessige tider, og kan ikke si nei når han blir bedt om å jobbe. Slik han har jobbet de siste 4-5 månedene har han nok sett ungene mindre enn han hadde gjort ved minimumssamvær.

Tror ikke han kommer til å jobbe mindre nå når han kommer til å få høyere lån på huset og i tillegg må betale barnebidrag...

Vi har ikke diskutert samvær enda, har ikke kommet så langt i prosessen. Ungene er kjempeglad i pappa'n sin, så dersom han ser muligheter for samvær utover minimumssamvær så er jeg helt åpen for det.

Jeg leter etter leilighet i nabolaget her vi bor nå, hadde vært kjempebra om det blir noe ledig i samme gaten nærmeste fremtid. Slik at ungene slipper å bli revet bort fra miljøet de er oppvokst i og i tillegg blir det lettere å være hos pappa utover avtalt samvær...

Så i teorien går jeg ikke automatisk inn for minimumssamvær, men regner med at f.eks samvær utover annenhver helg og hver onsdag ikke blir låst opp mot spesielle dager.

Vennlig hilsen