psykologi, NHD??

[Gjest psykologistudent?]

Hei!

Er ei 19 år gammel jente som vurderer å bli psykolog. Har jo hørt mange historier om at alle psykologer er rare og sære, og lurer rett og slett på om hvem som egner seg som psykologer og ikke. Jeg synes det er spennende å lese om alt som har med psykologi å gjøre, men det skremmer meg samtidig for jeg er litt redd for å få psykiske problemer sjøl om jeg skal hjelpe andres problemer hver dag. Er det feks vanlig at psykologer har ps. lidelser selv? Nå aner jeg ikke om NHD kan uttale seg om hvordan det er å være psykolog, men jeg prøver meg lell.

Noen ganger er jeg helt overbevist om at jeg kan løse alles problemer, andre ganger synes jeg det er helt latterlig av meg å tro jeg kan hjelpe noen som helst, redd for at jeg gjør vondt verre.

Jeg vet jeg ikke trenger å behandle pasienter, men holder en knapp likevel..

[Gjest Seline]

Hei, jeg studerer psykologi så jeg kan kanskje svare på noe av det du spør om..

Du spør om hvem som egner seg som psykolog. Psykologi er veldig mye må jeg aller først si. Du tenker på å jobbe klinisk som psykolog med pasienter, ikke sant?

Egenskaper som kommer godt med (og som profesjonsstudiet skal øve opp til, i en viss grad) er empati, modenhet, erfaring, profesjonalitet (at man skiller yrke og fritid, f.eks.). Det er idag veldig vanskelig å komme inn på profesjonsstudiene ved universitetene i Norge. Du må ta grunnfag i psykologi, og ha en karakter som gir en ren A (NTNU) eller under 2,1 (Uio), ved siden av ex.phil/ex.fac karakterer på ca samme nivå. De fleste bruker sine tre muligheter til å gå opp til eksamen, før de kommer inn. Noen drar utenlands. (Vil ikke anbefale det egentlig, om man vil jobbe klinisk i Norge etterpå.)

Hvis du synes alt om psykologi er spennende, som du sier, synes jeg absolutt du skal ta grunnfaget, det må du jo uansett om du skal bli psykolog. Grunnfaget kan du sette sammen med mye annet senere om du ombestemmer deg på veien og ikke vil inn på profesjon. F.eks kan du bli bachelor med et annet grunnfag og et mellomfag, etter den nye studiereformen. Etter et hovedfag blir du master.

Du spør om det er vanlig at psykologer har psykiske lidelser. Jeg tror ikke det er mer utbredt blant psykologer enn resten av befolkningen.

Å være psykolog handler ikke om å løse andres problemer, men å hjelpe/veilede folk i deres eget liv, hjelp til selvhjelp. Man kan kanskje være med på at klienten ser sitt liv i et annet perspektiv, f.eks, og så komme med konkrete råd. Det er mange ulike tilnærminger til behandlingen.

Men det du må være klar over er at opplæring i terapimetoder osv. er en liten del av studiet. Psykologi er først og fremst læren om atferd og det kognitive (tanker/hjernen). Man kan si at psykologi handler om mennesker og dyrs måte å oppfatte, oppleve, handle og reagere på. Det er også i stor grad rettet mot biologi/fysiologi -hjernen/nervesystemet/hormonsystemet osv, samt språkvitenskap og organisasjonsteori.

Psykologien omhandler veldig mange (alle?) fasetter av det menneskelige liv, altså er delen om abnormalitet/psykiske lidelser ganske liten i forhold til resten av hva livet handler om..

http://www.svt.ntnu.no/psy/

http://www.psykologi.uio.no/

http://www.uib.no/psyfa/

http://www.sv.uit.no/seksjon/psyk/index.htm

[avil]

Heisann!

Jeg kjenner en del psykologer, og hvis jeg skal tillate meg å generalisere:

Unge psykologer i dag er flinke, ansvarsfulle og pliktoppfyllende mennesker, som har det til felles at de har fått veldig høye karakterer på gymnas og universitet. Dermed er de fleste skoleflinke, og kanskje er psykologene derfor litt for like. Jeg syns det ville vært helt fint hvis ryktene om halvgale psykologer kunne stemme engang i mellom, men desverre er det vel sånn at det er en masse ordentlige og skoleflinke jenter. Og gutter, da.

[avil]

Hei, jeg studerer psykologi så jeg kan kanskje svare på noe av det du spør om..

Du spør om hvem som egner seg som psykolog. Psykologi er veldig mye må jeg aller først si. Du tenker på å jobbe klinisk som psykolog med pasienter, ikke sant?

Egenskaper som kommer godt med (og som profesjonsstudiet skal øve opp til, i en viss grad) er empati, modenhet, erfaring, profesjonalitet (at man skiller yrke og fritid, f.eks.). Det er idag veldig vanskelig å komme inn på profesjonsstudiene ved universitetene i Norge. Du må ta grunnfag i psykologi, og ha en karakter som gir en ren A (NTNU) eller under 2,1 (Uio), ved siden av ex.phil/ex.fac karakterer på ca samme nivå. De fleste bruker sine tre muligheter til å gå opp til eksamen, før de kommer inn. Noen drar utenlands. (Vil ikke anbefale det egentlig, om man vil jobbe klinisk i Norge etterpå.)

Hvis du synes alt om psykologi er spennende, som du sier, synes jeg absolutt du skal ta grunnfaget, det må du jo uansett om du skal bli psykolog. Grunnfaget kan du sette sammen med mye annet senere om du ombestemmer deg på veien og ikke vil inn på profesjon. F.eks kan du bli bachelor med et annet grunnfag og et mellomfag, etter den nye studiereformen. Etter et hovedfag blir du master.

Du spør om det er vanlig at psykologer har psykiske lidelser. Jeg tror ikke det er mer utbredt blant psykologer enn resten av befolkningen.

Å være psykolog handler ikke om å løse andres problemer, men å hjelpe/veilede folk i deres eget liv, hjelp til selvhjelp. Man kan kanskje være med på at klienten ser sitt liv i et annet perspektiv, f.eks, og så komme med konkrete råd. Det er mange ulike tilnærminger til behandlingen.

Men det du må være klar over er at opplæring i terapimetoder osv. er en liten del av studiet. Psykologi er først og fremst læren om atferd og det kognitive (tanker/hjernen). Man kan si at psykologi handler om mennesker og dyrs måte å oppfatte, oppleve, handle og reagere på. Det er også i stor grad rettet mot biologi/fysiologi -hjernen/nervesystemet/hormonsystemet osv, samt språkvitenskap og organisasjonsteori.

Psykologien omhandler veldig mange (alle?) fasetter av det menneskelige liv, altså er delen om abnormalitet/psykiske lidelser ganske liten i forhold til resten av hva livet handler om..

http://www.svt.ntnu.no/psy/

http://www.psykologi.uio.no/

http://www.uib.no/psyfa/

http://www.sv.uit.no/seksjon/psyk/index.htm

Hei Seline!

Hva har du hørt siden du skriver at du ikke vil anbefale å dra utenlands hvis man vil jobbe klinisk? Er det noe studieveileder eller forelesere sier, eller går det noen rykter?

nysgjerrig hilsen

[Gjest Seline]

Hei Seline!

Hva har du hørt siden du skriver at du ikke vil anbefale å dra utenlands hvis man vil jobbe klinisk? Er det noe studieveileder eller forelesere sier, eller går det noen rykter?

nysgjerrig hilsen

Nei, jeg bare synser litt egentlig. Det er riktignok mange studieveiledere som sier det samme, men de begrunner det kanskje mer i det med godkjenning osv.

Tror det er smartere å ta det i Norge fordi man skal ikke langt unna før det er store kulturforskjeller. Det finnes morsomme historier om sånt i terapisituasjonen...

Man kan altså miste viktige signaler om nordmenn/"det norske" som kan være veldig nyttig, det er vel egentlig det jeg mener. Nyttig for alle andre situasjoner enn terapi-situasjonen. Skal man jobbe med andre ting er det bare bra at det kommer impulser utenfra, at man bringer fagmiljøene sammen. Mener _jeg_ da..

Jeg kjenner ingen personlig som tar psykologi (profesjon) i utlandet. Men det er nå engang sånn at f.eks i USA, trenger man bare tre år med selve psykologifaget, resten kan være alt mulig annet.. Det er veldig variabelt hvordan undervisningen er lagt opp, selv om dette sjekkes grundig på forhånd kan man få seg overraskelser. Mange må likevel ta opp emner her i Norge, og innpassing på profesjonsstudiet er vrient å få til, man må kanskje vente i flere år.

Men det er altså mange andre jobbmuligheter i psykologien, så om man ikke kan tenke seg å jobbe klinisk (som meg), så kan man jo ta psykologi i utlandet og slippe masse arbeid med å komme inn her i Norge...

Jeg er enig med deg i det at psykologene kanskje er i ferd med å bli for like. Av den grunn kunne det kanskje vært sunt å fått kliniske psykologer utdannet fra utlandet. Men det er det med kvalitetssikringen, og gjennomføringen av den. Dette må jo gjøres av departementet/ de norske universitetene, ikke av de utanlandske.

[avil]

Nei, jeg bare synser litt egentlig. Det er riktignok mange studieveiledere som sier det samme, men de begrunner det kanskje mer i det med godkjenning osv.

Tror det er smartere å ta det i Norge fordi man skal ikke langt unna før det er store kulturforskjeller. Det finnes morsomme historier om sånt i terapisituasjonen...

Man kan altså miste viktige signaler om nordmenn/"det norske" som kan være veldig nyttig, det er vel egentlig det jeg mener. Nyttig for alle andre situasjoner enn terapi-situasjonen. Skal man jobbe med andre ting er det bare bra at det kommer impulser utenfra, at man bringer fagmiljøene sammen. Mener _jeg_ da..

Jeg kjenner ingen personlig som tar psykologi (profesjon) i utlandet. Men det er nå engang sånn at f.eks i USA, trenger man bare tre år med selve psykologifaget, resten kan være alt mulig annet.. Det er veldig variabelt hvordan undervisningen er lagt opp, selv om dette sjekkes grundig på forhånd kan man få seg overraskelser. Mange må likevel ta opp emner her i Norge, og innpassing på profesjonsstudiet er vrient å få til, man må kanskje vente i flere år.

Men det er altså mange andre jobbmuligheter i psykologien, så om man ikke kan tenke seg å jobbe klinisk (som meg), så kan man jo ta psykologi i utlandet og slippe masse arbeid med å komme inn her i Norge...

Jeg er enig med deg i det at psykologene kanskje er i ferd med å bli for like. Av den grunn kunne det kanskje vært sunt å fått kliniske psykologer utdannet fra utlandet. Men det er det med kvalitetssikringen, og gjennomføringen av den. Dette må jo gjøres av departementet/ de norske universitetene, ikke av de utanlandske.

I Norge er det gjerne sånn at tannleger, leger, psykologer eller annet helsepersonell MÅ være utdannet i Norge, ellers syns vi de er litt skumle og helt sikkert ikke like flinke som nordmenn.

Dette er jo litt sært, tatt i betraktning at norske universiteter er på småbarnsstadiet sammenlignet med de fleste (om ikke alle) andre europeiske land, og Norge har lite og ingen egen-tradisjon for utvikling av skoleretninger, men bare refererer det som skjer i utlandet.

Men sånn er det jo, typisk norsk å være selvgod!

(ikke personlig ment på deg Seline, mer en betraktning av hvordan norske myndigheter behandler utenlandsk helsepersonell....)

[Gjest Seline]

I Norge er det gjerne sånn at tannleger, leger, psykologer eller annet helsepersonell MÅ være utdannet i Norge, ellers syns vi de er litt skumle og helt sikkert ikke like flinke som nordmenn.

Dette er jo litt sært, tatt i betraktning at norske universiteter er på småbarnsstadiet sammenlignet med de fleste (om ikke alle) andre europeiske land, og Norge har lite og ingen egen-tradisjon for utvikling av skoleretninger, men bare refererer det som skjer i utlandet.

Men sånn er det jo, typisk norsk å være selvgod!

(ikke personlig ment på deg Seline, mer en betraktning av hvordan norske myndigheter behandler utenlandsk helsepersonell....)

Er ikke helt enig med deg.. De norske universitetene har en meget høy stjerne internasjonalt.

Vi har ikke stått for noen skoleretninger innen psykologien, men vi har mange store norske tenkere i psykologien, som er mer kjent i utlandet enn her hjemme.

(Tenker spesielt på Harald Schjelderup og Per Saugstad)

(Utenom psykologien: Spesielt den såkalte "Oslo-kriminologien" (Nils Christie, Thomas Mathiesen m.fl.) er meget vel anerkjent og har sørget for mye av UiO's berømmelse i utlandet. Det har nok også kommet psykologien til gode.)

[Tornerose]

Nei, jeg bare synser litt egentlig. Det er riktignok mange studieveiledere som sier det samme, men de begrunner det kanskje mer i det med godkjenning osv.

Tror det er smartere å ta det i Norge fordi man skal ikke langt unna før det er store kulturforskjeller. Det finnes morsomme historier om sånt i terapisituasjonen...

Man kan altså miste viktige signaler om nordmenn/"det norske" som kan være veldig nyttig, det er vel egentlig det jeg mener. Nyttig for alle andre situasjoner enn terapi-situasjonen. Skal man jobbe med andre ting er det bare bra at det kommer impulser utenfra, at man bringer fagmiljøene sammen. Mener _jeg_ da..

Jeg kjenner ingen personlig som tar psykologi (profesjon) i utlandet. Men det er nå engang sånn at f.eks i USA, trenger man bare tre år med selve psykologifaget, resten kan være alt mulig annet.. Det er veldig variabelt hvordan undervisningen er lagt opp, selv om dette sjekkes grundig på forhånd kan man få seg overraskelser. Mange må likevel ta opp emner her i Norge, og innpassing på profesjonsstudiet er vrient å få til, man må kanskje vente i flere år.

Men det er altså mange andre jobbmuligheter i psykologien, så om man ikke kan tenke seg å jobbe klinisk (som meg), så kan man jo ta psykologi i utlandet og slippe masse arbeid med å komme inn her i Norge...

Jeg er enig med deg i det at psykologene kanskje er i ferd med å bli for like. Av den grunn kunne det kanskje vært sunt å fått kliniske psykologer utdannet fra utlandet. Men det er det med kvalitetssikringen, og gjennomføringen av den. Dette må jo gjøres av departementet/ de norske universitetene, ikke av de utanlandske.

Jeg har studert psykologi i utlandet, først en Bachelor-grad i England og så kandidat-utdannelsen i Danmark. I tillegg har jeg grunnfag fra Norge. Jeg vil si at studiene i utlandet var mye bedre enn i Norge. Det er altfor teoretisk her, og det blir mye pugging. I England skrev vi mye mer oppgaver, jobbet med prosjekter og fikk brukt det vi hadde lært. I tillegg er psykologi-studiet i Norge basert mest på amerikansk forskning, mens i England vil de gjerne bruke sitt eget stoff, og det var godt å få en litt annen vinkling på psykologien.

Noe annet som ikke dreier seg om det faglige, men som jeg synes er like viktig er at universitetene i Norge er veldig store, i England er de ganske små. Miljøet blir derfor mye bedre, og man blir mer tatt vare på. På Blindern i Oslo følte jeg meg helt bortgjemt, ingen bryr seg om deg.

Husk også at det er minst to års ventetid i Norge, uansett om du klarer karakterkravene eller ikke. Det er rett og slett ikke verdt ventingen, så jeg anbefaler deg å bare la de andre trø rundt i køen mens du suser gjennom studiet i utlandet.

[Tornerose]

Er ikke helt enig med deg.. De norske universitetene har en meget høy stjerne internasjonalt.

Vi har ikke stått for noen skoleretninger innen psykologien, men vi har mange store norske tenkere i psykologien, som er mer kjent i utlandet enn her hjemme.

(Tenker spesielt på Harald Schjelderup og Per Saugstad)

(Utenom psykologien: Spesielt den såkalte "Oslo-kriminologien" (Nils Christie, Thomas Mathiesen m.fl.) er meget vel anerkjent og har sørget for mye av UiO's berømmelse i utlandet. Det har nok også kommet psykologien til gode.)

Jeg har ikke hørt om de "store tenkerne" som du snakker om, annet enn i Norge. De har i allefall ikke blitt nevnt en eneste gang i noen av bøkene eller under studiene mine i utlandet. Vi liker å tenke stort om oss selv i Norge, uten at det nødvendigvis er sant. Husk at vi trengte Marshall-hjelp for i det hele tatt å ha et psykologi-fakultet i Oslo.

[Gjest Seline]

Jeg har studert psykologi i utlandet, først en Bachelor-grad i England og så kandidat-utdannelsen i Danmark. I tillegg har jeg grunnfag fra Norge. Jeg vil si at studiene i utlandet var mye bedre enn i Norge. Det er altfor teoretisk her, og det blir mye pugging. I England skrev vi mye mer oppgaver, jobbet med prosjekter og fikk brukt det vi hadde lært. I tillegg er psykologi-studiet i Norge basert mest på amerikansk forskning, mens i England vil de gjerne bruke sitt eget stoff, og det var godt å få en litt annen vinkling på psykologien.

Noe annet som ikke dreier seg om det faglige, men som jeg synes er like viktig er at universitetene i Norge er veldig store, i England er de ganske små. Miljøet blir derfor mye bedre, og man blir mer tatt vare på. På Blindern i Oslo følte jeg meg helt bortgjemt, ingen bryr seg om deg.

Husk også at det er minst to års ventetid i Norge, uansett om du klarer karakterkravene eller ikke. Det er rett og slett ikke verdt ventingen, så jeg anbefaler deg å bare la de andre trø rundt i køen mens du suser gjennom studiet i utlandet.

Enig med deg i det du skriver -heldigvis er universitetene interessert i gjøre studiet mer praktisk rettet. Spesielt her i Trondheim. Blindern henger som alltid litt etter, traust og tungrodd....

Måtte du ta noen emner her hjemme for å få godkjenning forresten? Vet ikke helt hvordan det gjøres i praksis.

Det er forresten ikke ventetid lenger.. Bare karakterkrav.

[Gjest Seline]

Jeg har ikke hørt om de "store tenkerne" som du snakker om, annet enn i Norge. De har i allefall ikke blitt nevnt en eneste gang i noen av bøkene eller under studiene mine i utlandet. Vi liker å tenke stort om oss selv i Norge, uten at det nødvendigvis er sant. Husk at vi trengte Marshall-hjelp for i det hele tatt å ha et psykologi-fakultet i Oslo.

Det stemmer nok det med norsk selvgodhet, ja

Men vi er jo mer USA-rettet: Saugstad jobbet med Thurstone, Köhler, Sperry osv.

Schjelderup sto for den psykoanalytiske tradisjonen i Norge og var ansvarlig for at psykologisk institutt ble åpnet

[Tornerose]

Enig med deg i det du skriver -heldigvis er universitetene interessert i gjøre studiet mer praktisk rettet. Spesielt her i Trondheim. Blindern henger som alltid litt etter, traust og tungrodd....

Måtte du ta noen emner her hjemme for å få godkjenning forresten? Vet ikke helt hvordan det gjøres i praksis.

Det er forresten ikke ventetid lenger.. Bare karakterkrav.

Det er ventetid i Oslo. Minimun to år mellom grunnfag og profesjonsstudiet, du må ha minst laud helst under 2,2. Jeg er ikke helt ferdig med studiene enda, men etter det jeg har hørt så skal det ikke være noe problem med godkjenning. Både England og Danmark er vanlige siviliserte land, og studietiden er omtrent den samme, dessuten er det jo som kjent mangel på psykologer i Norge.

[Tornerose]

Det stemmer nok det med norsk selvgodhet, ja

Men vi er jo mer USA-rettet: Saugstad jobbet med Thurstone, Köhler, Sperry osv.

Schjelderup sto for den psykoanalytiske tradisjonen i Norge og var ansvarlig for at psykologisk institutt ble åpnet

Ja, det er sant. Saugstad var en av mine forelesere da jeg studerte i Oslo. Han brukte jo selvsagt sin egen bok som pensum. Jeg må ærlig talt innrømme at han var veldig tørr, og jeg gikk bare på to av hans forelesninger. Vel, jeg gikk sjelden på noens forelesninger i det hele tatt, og fikk 2,2 likevel, så jeg skal ikke klage.

[Gjest Seline]

Det er ventetid i Oslo. Minimun to år mellom grunnfag og profesjonsstudiet, du må ha minst laud helst under 2,2. Jeg er ikke helt ferdig med studiene enda, men etter det jeg har hørt så skal det ikke være noe problem med godkjenning. Både England og Danmark er vanlige siviliserte land, og studietiden er omtrent den samme, dessuten er det jo som kjent mangel på psykologer i Norge.

Niks, ventetiden er avviklet for noen år siden... Det er dem med best karakter som kommer inn, resten må bare søke på nytt/ta opp introduksjonsskurset

Tror det går i den retningen du skriver ja, at det ikke er noe problem med godkjenningen så lenge man kan vise til tilsvarende lengde/fag i studiet. Og godt er det, vi trenger psykologer sårt.. Det vr nok mest problematisk tidligere.

[Gjest Seline]

Ja, det er sant. Saugstad var en av mine forelesere da jeg studerte i Oslo. Han brukte jo selvsagt sin egen bok som pensum. Jeg må ærlig talt innrømme at han var veldig tørr, og jeg gikk bare på to av hans forelesninger. Vel, jeg gikk sjelden på noens forelesninger i det hele tatt, og fikk 2,2 likevel, så jeg skal ikke klage.

Tørr, ja Men litt søt og da... På den måten gamle kloke menn blir.

[pip]

Det stemmer nok det med norsk selvgodhet, ja

Men vi er jo mer USA-rettet: Saugstad jobbet med Thurstone, Köhler, Sperry osv.

Schjelderup sto for den psykoanalytiske tradisjonen i Norge og var ansvarlig for at psykologisk institutt ble åpnet

Også er han bare kjempesøt og utrolig inspirerende! Foreleser han enda?

[Gjest Seline]

Også er han bare kjempesøt og utrolig inspirerende! Foreleser han enda?

Tror han hadde sine siste forelesninger våren 2000, eller var det høsten..? Er ikke sikker. Da gikk det rykter om at han nærmet seg 90. Antakelig overdrevet..

[avil]

Er ikke helt enig med deg.. De norske universitetene har en meget høy stjerne internasjonalt.

Vi har ikke stått for noen skoleretninger innen psykologien, men vi har mange store norske tenkere i psykologien, som er mer kjent i utlandet enn her hjemme.

(Tenker spesielt på Harald Schjelderup og Per Saugstad)

(Utenom psykologien: Spesielt den såkalte "Oslo-kriminologien" (Nils Christie, Thomas Mathiesen m.fl.) er meget vel anerkjent og har sørget for mye av UiO's berømmelse i utlandet. Det har nok også kommet psykologien til gode.)

Jeg kjenner en del som har studert i andre europeiske land, og de eneste norske referansene man møter på pensum er i arbeidspsykologi (om selvstyrende grupper, det er ei norsk greie, men er visst ikke psykologer som har "funnet opp", men noen siviløkonomer!).

Men altså, norske universitet klarer seg jo bra nå, og man sprøyter penger inn i psykologi-studiet uten å utdanne særlig mange, så det er jo kalrt at den norske psykolog-utdannelsen er bra. Men det er ikke det samme som at de andre er dårlige, slik norsk psykologforening og kanskje andre synes å være engstelige for.

Når det gjelder annet helsepersonell, så er det vel mest befolkningen som er skeptiske, og sånn er det vel kanskje i alle land? At en "utenlandsk lege" alltid er en litt skummel type, uansett om det er en nordmann i Spania eller en engelskmann i Frankrike.

Poenget mitt er bare at nordmenn har en tendens til å være selvgode, og bare se verdien i sin egen måte å gjøre ting på. Og det ER sært, med tanke på at de fagene vi er stolte av ikke akkurat er oppfunnet i Norge.

[Tornerose]

Niks, ventetiden er avviklet for noen år siden... Det er dem med best karakter som kommer inn, resten må bare søke på nytt/ta opp introduksjonsskurset

Tror det går i den retningen du skriver ja, at det ikke er noe problem med godkjenningen så lenge man kan vise til tilsvarende lengde/fag i studiet. Og godt er det, vi trenger psykologer sårt.. Det vr nok mest problematisk tidligere.

Jeg vet ikke helt hvor du har det fra. Det er 36 stykker som tas inn på profesjonsstudiet på _Blindern_ hvert semester. Det er ca 700 studenter på grunnfag, det sier seg selv at det ikke er plass til alle selv om de klarer karakterkravene. Jeg søkte selv på profesjonsstudiet for litt siden, med 2,0 og fikk beskjed om at det var ventetid for alle. Selv om jeg studerer i Danmark står jeg fremdeles i køen, jeg er nr 3 og der har jeg stått lenge.

[Tornerose]

Tror han hadde sine siste forelesninger våren 2000, eller var det høsten..? Er ikke sikker. Da gikk det rykter om at han nærmet seg 90. Antakelig overdrevet..

Han var i allefall der våren 2001.